Moab går til grunne
1 Om Moab.
Så sier Herren, Allhærs Gud, Israels Gud:
Ve Nebo! Byen er lagt øde.
Kirjatajim er inntatt og vanæret,
borgen er blitt til skam og skrekk.
2 Det er slutt på moabittenes ry.
I Hesjbon la de onde planer mot dem:
«Kom, la oss utrydde dem som folk!»
Også du, Madmen, skal bringes til taushet,
sverdet skal forfølge deg.
3 Hør klageropet fra Horonajim,
der er herjing og stor ødeleggelse.
4 Moab er brutt sammen,
barna der setter i å skrike.
5 Ja, oppover bakken til Luhit
går folket og gråter.
På veien ned mot Horonajim
høres det skrik over sammenbruddet:
6 «Flykt, så dere kan berge livet!»
Men dere blir som en busk i ødemarken.
7 Fordi du stolte på ditt gods og dine skatter,
skal også du bli hærtatt.
Kamosj må gå i fangenskap
og hans prester og høvdinger med ham.
8 Over hver by kommer en som herjer,
ikke en eneste by slipper unna.
Dalen skal herjes
og høysletten legges øde,
slik som Herren har sagt.
9 Gi moabittene vinger å fly med,
for de skal av sted i en fart.
Landets byer skal bli øde,
og ingen skal bo i dem.
10 Forbannet være den
som forsømmer å gjøre Herrens verk!
Forbannet være den
som holder sitt sverd fra blod!
Moabs undergang er nær
11 Moab var trygg fra ungdommen av,
lå rolig som vin på sin berme,
ble ikke helt over fra kar til kar,
– han måtte ikke gå i fangenskap.
Derfor har han beholdt sin smak,
hans duft er ikke forandret.
12 Men se, dager skal komme,
lyder ordet fra Herren,
da jeg sender vintappere til ham.
De skal tappe ham om og tømme hans kar
og slå hans krukker i stykker.
13 Moab skal skamme seg over Kamosj,
likesom Israel fikk skam av Betel,
som de satte sin lit til.
14 Hvordan kan dere si:
«Vi er krigere og djerve stridsmenn»?
15 Nå skal Moab herjes;
fienden drar opp mot hans byer,
og den beste ungdommen slaktes ned,
lyder ordet fra Kongen,
– Herren, Allhærs Gud, er hans navn.
16 Moabs undergang er nær,
raskt kommer ulykken over ham.
17 Ha medlidenhet med ham,
alle grannefolk omkring,
alle dere som kjenner hans navn.
Si: «Å, at den er brukket,
den sterke stav, det herlige septer!»
18 Stig ned fra din hedersplass, sett deg i støvet,
du Dibons datter som bor i byen.
For han som skal herje Moab,
drar nå opp imot deg
og ødelegger dine festningsverker.
19 Still deg ved veien og hold utkikk,
du som bor i Aroer!
Spør flyktningene som kom seg unna:
«Hva er det som har hendt?»
20 Moab er knust og vanæret.
Nå kan du hyle og skrike.
Gjør det kjent ved Arnon
at Moab er ødelagt.
21 Straffedommen har rammet slettelandet, byene Holon, Jahsa og Mofa'at, 22 Dibon, Nebo og Bet-Diblatajim, 23 Kirjatajim, Bet-Gamul og Bet-Meon, 24 Kerijot og Bosra og alle de andre byene i Moab, både fjern og nær.
25 Moabs horn er hogd av,
hans arm er brukket, sier Herren.
26 Gjør Moab drukken,
for han har hovmodet seg mot Herren.
Så kan han ligge der og spy
og bli til spott, han også.
27 Eller holdt du ikke Israel for narr?
Kanskje han var grepet blant tyver,
siden du rister på hodet
hver gang du snakker om ham?
28 Dra bort fra byene
og slå dere ned i fjellet,
dere som bor i Moab!
Gjør som duen, den bygger rede
i sidene av en gapende kløft.
29 Vi har hørt om moabittenes stolthet,
hvor selvgode de er,
om deres overmot, stolthet og hovmod,
hvor overlegne de er i sjel og sinn.
30 Jeg vet hvor frekke de er, sier Herren,
jeg kjenner deres tomme skryt.
Uredelige er de i alt de gjør.
31 Derfor jamrer jeg over Moab,
skriker for hele Moabs skyld
og sukker over mennene fra Kir-Heres.
32 Jeg gråter mer over deg
enn over Jaser, du vintre i Sibma.
Dine ranker strakte seg ut mot sjøen,
de nådde helt til Jaser.
Over din frukthøst og vinhøst
kommer det en som herjer.
33 Gleden og jubelen er borte
fra hager og marker i Moab.
Jeg gjør ende på vinen i pressekummene.
Ingen tråkker druer under glade rop;
jubelropene er forstummet.
34 Skriket fra Hesjbon når til El'ale,
ropet høres helt til Jahas.
De roper fra Soar til Horonajim
og til Eglat-Sjelisjia.
For selv Nimrim-vannet blir til ødemark.
35 Så gjør jeg slutt på den skikken
at folk i Moab går opp på haugene
og tenner offerild for sin gud,
lyder ordet fra Herren.
36 Derfor klager mitt hjerte
som fløyter over Moab,
ja, det klager som fløyter
over mennene fra Kir-Heres.
For alt det de hadde samlet, er tapt.
37 Hvert hode er snauklipt,
alt skjegg er raket av.
Alle har rispet opp hendene
og har sørgeplagg om hoftene.
38 I Moab lyder det bare klage
på alle tak og plasser.
For jeg har knust moabittene
lik et kar som ingen bryr seg om,
lyder ordet fra Herren.
39 Å, hvor moabittene er knust!
Hvor de hyler!
Skamfulle har de vendt ryggen til.
Nå blir Moab til spott og skrekk
for alle sine grannefolk.
40 Ja, så sier Herren:
Fienden kommer flygende som en ørn
og spiler vingene ut over Moab.
41 Byene blir erobret, festningene stormet.
Den dagen skal Moabs krigere
være til mote som en kvinne i barnsnød.
42 Moabittene blir utryddet som folk
fordi de har hovmodet seg mot Herren.
43 Det blir gru og grav og garn
for dere som bor i Moab!
lyder ordet fra Herren.
44 Når en flykter fra det grufulle,
skal en falle ned i graven,
og den som kommer seg opp av graven,
skal bli fanget i garnet.
Ja, dette sender jeg over moabittene
det året de kreves til regnskap,
lyder ordet fra Herren.
45 I skyggen av Hesjbon
står flyktninger som er uten kraft,
men en ild går ut fra Hesjbon,
en flamme fra Sihons by.
Den skal fortære Moabs tinning
og skallen på dem som gjør bråk.
46 Ve deg, Moab!
Det er ute med folket som dyrker Kamosj.
For sønnene dine blir bortført,
og døtrene må gå i fangenskap.
47 Men til sist, i dager som kommer,
skal jeg vende lagnaden for Moab,
lyder ordet fra Herren.