Du har satt en grense for mennesket
1 Mennesket, født av en kvinne,
lever kort og fylles av uro.
2 Det spirer som blomsten – og visner,
det flykter som skyggen og blir ikke stående.
3 Men du holder våkent øye med mannen
og stevner ham for din domstol.
4 Kan det komme en ren av en uren?
Nei, ikke en eneste.
5 Er mannens dager fastsatt,
har du bestemt hvor lenge han skal leve,
og har du satt ham en grense
som han ikke kommer ut over,
6 så la ham bare være i fred
mens han gleder seg over sin arbeidsdag.
7 For et tre er det håp.
Blir det hogd, kan det vokse opp igjen;
det mangler ikke friske skudd.
8 Om røttene i jorden blir gamle,
og stubben morkner i mold,
9 så spirer det igjen ved eimen av vann
og setter skudd som et nyplantet tre.
10 Men når mannen dør, er det ute med ham;
går mennesket bort, hvor finnes det da?
11 Som vannet renner ut av sjøen,
som elven minker og tørker ut,
12 slik ligger mannen og står ikke opp;
han våkner ikke så lenge himmelen er til,
og vekkes ikke opp av søvnen.
13 Å, om du ville gjemme meg
og holde meg skjult i dødsriket
inntil din vrede går over!
Om du ville sette meg en frist
og så huske på meg igjen!
14 Kunne en som er død, få liv igjen,
da ville jeg holde ut i striden
helt til min avløsning kom.
15 Da skulle du rope og få svar,
du ville lengte etter din skapning.
16 Da ville du telle mine skritt
og ikke akte på min synd.
17 Mitt brottsverk er skjult som i en pung,
og du har lukket igjen over min skyld.
18 Men fjell kan falle og forvitre,
og berg kan rykkes bort fra sin plass.
19 Som vannet huler ut steinen,
og regnskuren skyller moldjorden bort,
slik gjør du ende på mannens håp.
20 Du vinner over ham for alltid,
og han må gå sin vei;
du sender ham bort med vansiret ansikt.
21 Får hans sønner ære, vet han det ikke;
går det nedover med dem, merker han det ikke.
22 Han har nok med smerten i sin kropp
og med sin egen sjelekval.