Jeg håpet på lykke, men ulykken kom
1 Nå ler de bare av meg,
de som er yngre av år.
Det var deres fedre jeg aktet så lite
at jeg ikke satte dem
blant mine gjeterhunder.
2 Har de såpass styrke i hendene
at de kan være til hjelp for meg?
De har jo mistet sin manndomskraft.
3 Uttæret av nød og sult
går de og gnager på tørre moer
som alt i går var en øde ørken.
4 Under buskene plukker de melde,
de spiser røtter av gyvelbusken.
5 Fra menneskers samfunn blir de utstøtt,
folk roper etter dem som etter en tyv.
6 De må holde til i ville kløfter
og bo i huler i jord og berg.
7 De skriker der mellom buskene
og klynger seg sammen mellom høye tistler,
8 utskudd og æreløse folk,
som er drevet fra landet.
9 Nå synger de spotteviser om meg,
og sladderen deres går ut over meg.
10 De avskyr meg og holder seg borte,
de unnser seg ikke for å spytte på meg.
11 Gud har gjort min buestreng slakk,
og han har ydmyket meg;
derfor holder de seg ikke i tømme
når de møter meg.
12 Deres avkom har reist seg på høyre side
og spenner bena under meg;
de baner seg vei for å skade meg.
13 De bryter opp mine stier
og gjør hva de kan for å ødelegge meg,
enda ingen hjelper dem.
14 De kommer som gjennom en vid revne,
mellom ruiner velter de fram.
15 Redsler har styrtet over meg;
min ære feies vekk som av vinden,
min hjelp forsvinner som en sky.
16 Nå er min livskraft borte,
jeg må oppleve vonde dager.
17 Om natten gjennombores mine ben,
og mine smerter stilner ikke.
18 Med kraft tar Gud tak i min kledning
og snører den om meg som en skjortekrage.
19 Han har støtt meg ned i sølen,
jeg er blitt som støv og aske.
20 Jeg roper til deg, men du svarer ikke;
jeg står der, og du bare ser på meg.
21 Du har snudd om og er nådeløs mot meg,
du kjemper imot meg med veldig hånd.
22 Du løfter meg opp i stormen
så jeg farer av sted
og går til grunne mens stormen raser.
23 Jeg vet at du fører meg til dødsriket,
til stedet hvor alle levende samles.
24 Men rekker ikke mennesket ut sin hånd
når allting synker i grus?
Roper det ikke om hjelp i ulykken?
25 Jeg gråt da over dem som hadde tunge dager,
jeg viste medkjensle med de fattige.
26 Jeg håpet på lykke, men ulykken kom,
jeg ventet på lys, men det ble mørke.
27 Det bruser i mitt indre, jeg blir ikke rolig,
ulykkesdager har møtt meg.
28 Jeg går og sørger, det er ikke sol;
jeg står opp i forsamlingen og roper om hjelp.
29 Jeg er blitt en bror av sjakaler,
en som holder lag med strutser.
30 Huden på kroppen min er svart,
og knoklene brenner av hete.
31 Mitt lyrespill lyder som sørgesanger
og fløytetonen som gråt og klage.