Folket bekjenner sin synd
1 Den tjuefjerde dagen i den samme måneden kom israelittene sammen og holdt faste, kledd i botsdrakt og med jord på hodet. 2 De som var av Israels ætt, skilte seg fra alle fremmede. De stod fram og bekjente sine synder og fedrenes misgjerninger. 3 En fjerdepart av dagen stod de hver på sin plass og hørte på dem som leste opp av boken med Herren deres Guds lov. Og en annen fjerdepart av dagen bekjente de sine synder og tilbad Herren sin Gud.
4 Josva, Bani, Kadmiel, Sjebanja, Bunni, Sjerebja, Bani og Kenani steg opp på levittenes forhøyning og ropte med høy røst til Herren sin Gud. 5 Da sa levittene Josva, Kadmiel, Bani, Hasjabneja, Sjerebja, Hodia, Sjebanja og Petakja:
Stå opp, pris Herren deres Gud,
han som er fra evighet til evighet!
Ja, lovet være ditt herlige navn,
som er opphøyet over all lovprisning.
6 Du alene er Herren.
Du har skapt himmelen,
den høye himmel og hele dens hær,
jorden og alt som er på den,
havet og alt som er i det.
Du holder liv i alle ting,
og himmelhæren tilber deg.
7 Det var du, Herre Gud,
som valgte ut Abram,
førte ham fra Ur i Kaldea
og gav ham navnet Abraham.
8 Du så at han var trofast mot deg.
Derfor sluttet du pakt med ham
og lovte at du ville gi hans ætt
det landet som tilhørte kanaaneerne,
hetittene, amorittene, perisittene,
jebusittene og girgasjittene.
Og du holdt ditt løfte, for du er rettferdig.
9 Du så våre fedres nød i Egypt,
du hørte deres rop ved Sivsjøen.
10 Du gjorde tegn og under med farao,
med hans menn og hele folket i landet.
For du visste hvor harde
de hadde vært mot våre fedre.
Da vant du deg et navn,
som du har den dag i dag.
11 Du kløvde sjøen foran dem,
så de gikk igjennom på tørre bunnen.
Men de som forfulgte dem, kastet du i dypet;
de sank som stein i det veldige vann.
12 Du ledet dem i en skystøtte om dagen,
om natten lot du en ildstøtte lyse
på veien der de skulle gå.
13 Du steg ned på Sinai-fjellet
og talte med dem fra himmelen.
Du gav dem rette ordninger
og pålitelige lover,
gode forskrifter og bud.
14 Du kunngjorde for dem din hellige sabbat,
og gjennom din tjener Moses
gav du dem bud og forskrifter og lover.
15 Du gav dem brød fra himmelen når de sultet,
og lot vann strømme fram fra berget når de tørstet.
Du bød dem dra inn og ta i eie
det landet som du med løftet hånd
hadde lovt at du ville gi dem.
16 Men våre fedre var et stolt og stridlynt folk,
de hørte ikke på dine bud.
17 De nektet å lyde og kom ikke i hu
de underne du hadde gjort for dem.
Stridlynte var de og satte seg fore
å vende tilbake til trelldommen i Egypt.
Men du er en Gud som tilgir,
du er nådig og barmhjertig,
langmodig og rik på miskunn;
og du forlot dem ikke.
18 De støpte seg til og med en kalv
og sa: «Dette er din gud,
han som førte deg opp fra Egypt.»
Og de spottet deg grovt.
19 Men du var like barmhjertig
og forlot dem ikke i ørkenen.
Skystøtten vek ikke fra dem om dagen,
men ledet dem på veien;
og ildstøtten vek ikke fra dem om natten,
men lyste opp veien der de skulle gå.
20 Du rettledet dem med din gode Ånd,
du gav dem manna til mat
og lot dem få vann når de var tørste.
21 Du sørget for dem i førti år,
i ørkenen savnet de ingen ting.
Klærne deres ble ikke utslitt,
og føttene hovnet ikke opp.
22 Du gav dem folk og kongeriker,
som du lot dem få til grenseland.
De inntok landet til Sihon,
han som regjerte i Hesjbon,
og landet til Og, som var konge i Basan.
23 Du gav dem så mange etterkommere
som det er stjerner på himmelen.
Du førte dem inn i det landet
som du hadde lovt deres fedre
at de skulle komme og ta i eie.
24 Så kom deres ætlinger og inntok landet.
Kanaaneerne som bodde der,
tvang du i kne for dem.
Kongene og folkene der i landet
gav du i deres vold,
så de kunne gjøre med dem som de ville.
25 De erobret festningsbyer og fruktbar jord
og tok hus som var fulle av gode ting,
uthogne brønner og vingårder,
oliventrær og frukttrær i mengde.
De spiste og ble gode og mette,
levde høyt på dine rike gaver.
26 Men så ble de trassige
og satte seg opp mot deg;
de vendte ryggen til din lov.
De drepte dine profeter, som advarte dem
for å føre dem tilbake til deg.
Og de spottet deg grovt.
27 Da overgav du dem til fiender
som var harde mot dem.
Men de ropte til deg i sin nød og trengsel,
og du hørte dem fra himmelen.
I din store barmhjertighet
sendte du dem redningsmenn,
som frelste dem fra deres fiender.
28 Men så snart de hadde fått ro,
fortsatte de å gjøre
det som var ondt i dine øyne.
Du overgav dem til fiender,
som hersket over dem.
Men når de så atter ropte til deg,
hørte du det fra himmelen
og berget dem gang på gang
i din store barmhjertighet.
29 Du advarte folket;
for du ville føre dem
tilbake til din lov.
Men de var hovmodige
og hørte ikke på dine bud.
De syndet mot dine lover,
som gir menneskene liv når de følger dem.
De vendte ryggen til i trass;
stridlynte var de og ville ikke høre.
30 Du bar over med dem i mange år;
du advarte dem ved din Ånd
gjennom dine profeter.
Men da de ikke ville høre,
overgav du dem til fremmede folk.
31 Men i din store barmhjertighet
gjorde du ikke ende på dem,
og du forlot dem ikke.
For du er en nådig og barmhjertig Gud.
32 Og nå, vår Gud, du store Gud,
mektig og fryktinngytende,
du som holder din pakt og bevarer din miskunn,
regn det ikke for noe smått,
alt det vonde som har rammet oss
fra assyrerkongenes tid til i dag,
rammet våre konger og stormenn,
våre prester og profeter,
våre fedre og hele folket.
33 Du var rettferdig
i alt det som hendte oss;
for du var trofast
selv om vi levde ugudelig.
34 Våre konger og stormenn,
våre prester og våre fedre
levde ikke etter din lov;
de aktet ikke på dine bud
og de advarslene du gav dem.
35 Enda de fikk bo i sitt eget rike
og hadde alt det gode du gav dem,
i det vidstrakte, fruktbare landet
som du hadde overlatt til dem,
så tjente de deg ikke
og vendte ikke om fra sin onde ferd.
36 Derfor er vi treller i dag,
vi er treller i landet du gav våre fedre
for at de skulle nyte dets frukter
og alt det gode som finnes der.
37 Den rike avlingen i landet
går nå til de kongene
som du har satt over oss
på grunn av våre synder.
De hersker helt som de vil,
over oss og buskapen vår.
Vi er i stor nød.
Folket forplikter seg til å leve etter loven
38 På grunn av alt dette gjør vi en bindende avtale og skriver den ned. Vi forsyner skrivet med segl, og våre stormenn, levitter og prester setter sine navn under.