1 Visdommen priser seg selv,
stolt taler hun midt i sitt folk.
2 I Den høyestes forsamling åpner hun munnen,
stolt taler hun foran hærskaren hans:
3 Jeg gikk ut fra Den høyestes munn
og dekket jorden som en tåke.
4 Jeg reiste mitt telt i det høye,
min trone sto på en skysøyle.
5 Rundt himmelranden har jeg alene kretset,
på bunnen av bunnløse dyp vandret jeg omkring.
6 Jeg fikk makt over havets bølger og over hele jorden,
over hvert folk og folkeslag.
7 Jeg lette hos dem alle etter et hvilested.
Hvem eide et arveland der jeg kunne finne nattely?
8 Da fikk jeg bud fra skaperen av altet,
han som skapte meg, fant et hvilested for mitt telt.
Han sa: «Slå opp telt i Jakob,
få deg arvedel i Israel.»
9 Før alle tider, fra begynnelsen, skapte han meg,
aldri i evighet skal jeg forgå.
10 I det hellige teltet gjorde jeg tjeneste foran ham,
på Sion fikk jeg mitt faste sted.
11 I byen han elsket, ga han meg ro,
over Jerusalem hvilte min makt.
12 Jeg slo rot i et ærerikt folk,
i Herrens del, min arv.
13 Som en seder på Libanon skjøt jeg opp,
som sypressene på Hermon-fjellet,
14 som en palme i En-Gedi,
som en rosebusk i Jeriko,
som et fagert oliventre på sletten,
jeg skjøt opp som en platan.
15 Som kanel og velluktende busker var duften jeg ga fra meg,
som utsøkt myrra spredte jeg vellukt,
som myrraolje, harpiks og balsam,
som røkelse i teltet.
16 Jeg bredte greinene mine ut som en terebinte,
greinene var herlige og fagre.
17 Jeg var lik en vinstokk med fagre ranker,
mine blomster ga herlig og rikelig frukt.
18 [Jeg er mor til vakker kjærlighet og gudsfrykt,
til innsikt og hellig håp.
Sammen med alle mine barn gir jeg evige goder
til alle som er nevnt av ham.]
19 Kom til meg, dere som lengter etter meg,
og mett dere av mine frukter!
20 Minnet om meg er søtere enn honning,
arven jeg gir, er bedre enn nektar.
21 De som spiser meg, hungrer etter mer,
de som drikker meg, tørster etter mer.
22 De som lytter til meg, blir ikke til skamme,
de som gjør bruk av meg, synder ikke.
Visdommen og loven
23 Alt dette finnes i paktsboken til Gud, Den høyeste,
loven som Moses påla oss,
en arv for Jakobs menigheter.
24 [Bli ikke trette av å søke styrke i Herren.
Hold dere til ham, så han kan gi dere kraft.
Bare Herren, allherskeren, er Gud.
Det finnes ingen annen frelser enn han.]
25 Loven flommer over som Pisjon – av visdom,
lik Tigris i førstegrødens dager.
26 Den er full som Eufrat – av innsikt,
lik Jordan i innhøstingens dager.
27 Den skinner som lyset – av lærdom,
den er som Gihon i vinhøstens dager.
28 Den første som lærte henne å kjenne, ble aldri ferdig,
heller ikke den siste kan utforske henne helt.
29 For hennes tanker fylles opp fra havet,
hennes råd fra det store dypet.
30 Og jeg var som en kanal fra elven,
som en vannledning inn til hagen.
31 Jeg sa: «Jeg vil vanne hagen min
og gi bedene rikelig med vann.»
Og se, kanalen min ble til en elv,
og elven min ble til et hav.
32 Fremdeles lar jeg lærdommen lyse som daggryet,
jeg lar den skinne vidt omkring.
33 Fremdeles vil jeg øse ut min lære som profeti
og gi den videre til kommende slekter.
34 Se, jeg har ikke strevd bare for meg selv,
men for alle som søker henne.