Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Første Samuelsbok

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31
Se film

Vi lanserer BibleProject-filmer fortløpende fra 2021-2022. Les mer.

Neste kapittel >

Samuel blir født
1I Ramatajim-Sufim i Efraim-fjellene bodde en mann som het Elkana. Han var sønn av Jeroham, sønn av Elihu, sønn av Tohu, sønn av Suf fra Efraims stamme.  2 Elkana hadde to koner. Den ene het Hanna og den andre Peninna. Peninna hadde barn, men Hanna var barnløs.  3 År etter år dro denne mannen opp fra hjembyen sin til Sjilo for å tilbe og ofre til Herren over hærskarene. Der var de to sønnene til Eli, Hofni og Pinhas, prester for Herren.  4 Når Elkana holdt offermåltid, ga han sin kone Peninna og alle sønnene og døtrene hennes hvert sitt stykke av offerkjøttet,  5 men Hanna ga han dobbelt så mye. For det var Hanna han elsket, enda Herren hadde lukket hennes morsliv.  6 Men medhustruen, som var imot henne, terget henne stadig og ville gjøre henne motløs fordi Herren hadde lukket hennes morsliv.  7 Slik gikk det år etter år. Hver gang Hanna dro opp til Herrens hus, terget Peninna henne. Da gråt hun og ville ikke spise.  8 Men Elkana, mannen hennes, sa til henne: «Hvorfor gråter du, Hanna, og hvorfor spiser du ikke? Hvorfor er ditt hjerte så fullt av sorg? Er ikke jeg mer for deg enn ti sønner?»
   
 9 En gang de hadde spist og drukket i Sjilo, reiste Hanna seg og trådte fram for Herrens ansikt. Ved dørstolpen til Herrens tempel satt presten Eli på stolen sin. 10 I sin hjertesorg ba hun til Herren og gråt sårt. 11 Hun ga et løfte og sa: « Herre over hærskarene! Se til din tjenestekvinne i hennes nød. Husk på meg, glem ikke din tjenestekvinne, men la meg få en sønn. Så vil jeg gi ham til Herren for hele hans levetid, og det skal aldri komme rakekniv på hans hode.» 12 Slik ba Hanna lenge for Herrens ansikt, og Eli fulgte munnen hennes med øynene. 13 For Hanna ba stille, i sitt hjerte. Bare leppene hennes rørte seg, men stemmen hørtes ikke. Derfor trodde Eli at hun var full, 14 og han sa til henne: «Hvor lenge skal du vise deg full? Se til å få rusen av deg!» 15 «Nei, herre», svarte Hanna, «jeg er en kvinne som bærer på en tung sorg. Vin eller annen sterk drikk har jeg ikke drukket. Men jeg har tømt mitt hjerte for Herrens ansikt. 16 Hold ikke din tjenestekvinne for en dårlig kvinne! For hele tiden talte jeg ut av min store sorg og smerte.» 17 Da sa Eli: «Gå i fred! Israels Gud skal gi deg det du har bedt ham om.» 18 Hanna svarte: «Måtte du se med velvilje på din tjenestekvinne!» Så gikk hun sin vei, spiste og var ikke lenger så sorgfull.
   
19 Neste morgen sto de tidlig opp og tilba Herren. Så ga de seg på hjemvei og kom til Rama. Og da Elkana igjen var sammen med sin kone Hanna, husket Herren på henne. 20 Før året var omme, ble hun med barn og fødte en sønn. Hun kalte ham Samuel; «for jeg har bedt Herren om ham», sa hun.
   
21 Elkana dro opp igjen med hele sitt hus for å bære fram det årlige slaktofferet og løfteofferet for Herren, 22 men Hanna ble ikke med. Hun sa til mannen sin: «Når gutten er avvent, vil jeg ta ham med, så han kan bli fremstilt for Herren og siden være der all sin tid.» 23 «Gjør som du synes best», svarte mannen hennes, Elkana. «Bli hjemme til du har avvent ham. Måtte Herren oppfylle sitt ord!» Så ble kvinnen hjemme og ammet sønnen sin til han var avvent.
   
24 Da hun hadde avvent ham, tok hun ham med opp til Herrens hus i Sjilo. Hun hadde med seg en treårsgammel okse, en efa mel og en skinnsekk med vin. Gutten *var med dem, og de brakte ham fram for Herren. Og hans far slaktet slaktofferet, slik han gjorde hvert år for Herren. 25 Han førte fram• gutten og slaktet oksen, og Hanna, hans mor, førte ham fram for Eli. 26 «Tro meg, herre!» sa hun. «Så sant du lever, herre, jeg er den kvinnen som sto her hos deg og ba til Herren. 27 Denne gutten var det jeg ba om, og Herren har gitt meg det jeg ba ham om. 28 Nå gir jeg ham tilbake til Herren for hele hans levetid. Han skal tilhøre Herren.» Så bøyde de seg og tilba Herren der.
Hannas lovsang
2Hanna ba og sa:
        
          Mitt hjerte fryder seg i Herren.
           Herren gir meg stor kraft.
          Jeg ler av mine fiender,
          for jeg gleder meg over din frelse.
          
   
 2 Ingen er hellig som Herren,
          for ingen er til uten du;
          det er ingen klippe som vår Gud.
          
   
 3 Snakk ikke med så store og stolte ord,
          la ikke frekt snakk gå ut av munnen!
          For Herren er en Gud som allting vet,
          han prøver hver gjerning.
          
   
 4 De mektiges buer brytes i stykker,
          men de som vakler, kler seg i kraft.
          
   
 5 Mette må arbeide for sitt brød,
          men sultne slipper å hungre mer.
          Barnløs kvinne føder sju barn,
          men den som er rik på sønner, visner bort.
          
   
 6 Herren tar liv og gir liv,
          han sender ned til dødsriket,
          og han fører opp igjen.
          
   
 7 Herren gjør fattig, og han gjør rik,
          han fornedrer, og han opphøyer.
          
   
 8 Han reiser den svake opp av støvet
          og løfter den fattige fra dyngen.
          Han lar dem sitte blant stormenn
          og gir dem en ærefull plass.
          For jordens søyler hører Herren til,
          på dem bygde han verden opp.
          
   
 9 Han vokter de trofaste på veien,
          men de urettferdige må tie i mørket.
          For ingen er sterk i egen kraft.
          
   
10 Herren knuser sine fiender.
          Han lar det tordne over dem fra himmelen,
           Herren dømmer den vide jord.
          Han vil gi sin konge styrke
          og sin salvede stor kraft!
        
11 Så dro Elkana hjem til Rama. Men gutten ble igjen og gjorde tjeneste for Herren, og presten Eli hadde tilsyn med ham.
Eli-sønnenes ondskap
12 Elis sønner var ugudelige. De kjente ikke Herren. 13 Slik oppførte prestene seg mot folket: Når noen bar fram et slaktoffer, kom prestens tjener mens de kokte kjøttet. Han hadde med seg en tretindet gaffel. 14 Den stakk han ned i pannen eller gryta, kjelen eller krukken, og alt det som kom opp med gaffelen, tok presten selv. Slik gjorde de mot israelittene som kom til Sjilo. 15 Enda før de hadde brent fettet, kom prestens tjener og sa til den som ofret: «Gi presten kjøtt å steke! Han tar ikke imot kokt kjøtt fra deg, bare rått.» 16 Om mannen da svarte: «Først må fettet brennes, siden kan du ta det du vil», så sa tjeneren: «Nei, gi meg det straks, ellers tar jeg det med makt.» 17 Den synden de unge mennene gjorde for Herrens ansikt, var meget stor; de viste ingen respekt for Herrens offer.
   
18 Men Samuel gjorde tjeneste for Herrens ansikt; allerede som gutt bar han presteklær av lin. 19 Hvert år laget moren en liten kappe til ham. Den tok hun med når hun sammen med mannen sin dro opp for å bære fram det årlige slaktofferet. 20 Eli velsignet Elkana og hans kone og sa: «Måtte Herren gi deg barn med denne kvinnen i stedet for ham som hun ba om for Herrens skyld.» Så dro de hjem igjen. 21 Herren så i godhet til Hanna, og hun ble med barn. Hun fikk tre sønner og to døtre. Men gutten Samuel vokste opp hos Herren.
   
22 Eli var nå meget gammel. Da han fikk høre hva sønnene hans gjorde mot alle israelittene, og at de lå med kvinnene som gjorde tjeneste ved inngangen til telthelligdommen, 23 sa han til dem: «Hvorfor gjør dere slikt? Fra hele folket hører jeg om deres onde gjerninger. 24 Det må ikke være slik, mine sønner! Det er ikke noe godt rykte, hører jeg, som går blant Herrens folk. 25 Når en mann synder mot en annen, skal Gud dømme ham. Men når en mann synder mot Herren, hvem skal da be for ham?» Men de hørte ikke på faren, for Herren ville at de skulle dø. 26 Gutten Samuel vokste og var til glede både for Herren og for mennesker.
Eli-slekten blir forkastet
27 Det kom en gudsmann til Eli og sa til ham: Så sier Herren: Åpenbarte jeg meg ikke for din fars slekt da de var slaver for farao og hans hus i Egypt? 28 Og jeg valgte dem ut blant alle Israels stammer til å gjøre prestetjeneste for meg og stige opp til mitt alter, brenne røkelse og bære presteklær for mitt ansikt. Din fars slekt har jeg gitt retten til alle israelittenes gaveoffer. 29 Hvorfor viser du forakt for mitt slaktoffer og mitt grødeoffer som jeg har påbudt i min bolig? Hvorfor ærer du dine sønner mer enn meg, så dere feter dere med det beste av alle offergavene som mitt folk Israel bærer fram? 30 Derfor lyder ordet fra Herren, Israels Gud: Jeg har nok sagt at ditt hus og din fars hus skal gjøre tjeneste for mitt ansikt for alltid. Men nå lyder ordet fra Herren: Det skal ikke skje! De som ærer meg, vil jeg ære. Men de som forakter meg, skal bli til skamme. 31 Se, dager skal komme da jeg bryter både din makt og makten til din fars slekt, så ingen blir gammel i ditt hus. 32 Med misunnelse skal du se alt det gode han gjør mot Israel, men i ditt hus skal ingen bli gammel. 33 Bare en eneste mann i ditt hus vil jeg la være å rydde bort fra mitt alter. Jeg vil la dine øyne slukne og ditt liv tæres bort, og alle som vokser opp i ditt hus, skal dø i sin beste alder. 34 Det som rammer dine to sønner, Hofni og Pinhas, skal du ha som tegn: De skal begge dø på samme dag. 35 Men jeg vil la det stå fram en trofast prest som skal handle etter mitt hjerte og min vilje. For ham vil jeg bygge et hus som står fast, og han skal gjøre tjeneste hos min salvede alle sine dager. 36 Det skal gå slik at de som er igjen av ditt hus, kommer til ham og ber på sine knær om et pengestykke og en brødbit og sier: «La meg få være med i et av prestelaugene så jeg kan få litt mat å spise.»
Herren kaller Samuel
3Gutten Samuel gjorde nå tjeneste for Herren under Elis tilsyn. I de dager kom det sjelden ord fra Herren, og av syner var det få.  2 Så var det en gang Eli lå og sov på den faste plassen sin. Øynene hans var så svake at han ikke kunne se.  3 Guds lampe var ennå ikke sluknet, og Samuel lå i Herrens tempel, der Guds paktkiste sto.  4 Da ropte Herren på Samuel. Han svarte: «Her er jeg»,  5 og løp inn til Eli og sa: «Her er jeg; du ropte på meg.» Men Eli sa: «Nei, jeg ropte ikke på deg. Gå og legg deg igjen!» Så gikk han og la seg.  6 Da ropte Herren en gang til: «Samuel!» Og Samuel sto opp og gikk inn til Eli. «Her er jeg», sa han; «du ropte på meg.» Men Eli svarte: «Nei, jeg ropte ikke, min sønn. Gå tilbake og legg deg!»  7 Samuel kjente ennå ikke Herren, for Herrens ord var ennå ikke blitt åpenbart for ham.  8 Så ropte Herren en tredje gang på Samuel. Han sto opp og gikk inn til Eli. «Her er jeg», sa han; «du ropte på meg.» Da forsto Eli at det var Herren som ropte på gutten,  9 og han sa til Samuel: «Gå og legg deg! Og roper han på deg igjen, skal du svare: Tal, Herre, din tjener hører!» Så gikk Samuel og la seg på plassen sin.
   
10 Da kom Herren, stilte seg foran ham og ropte som før: «Samuel, Samuel!» Og Samuel svarte: «Tal, din tjener hører!» 11 Herren sa til Samuel: «Nå vil jeg gjøre noe i Israel som får det til å ringe for ørene på hver den som hører om det. 12 Den dagen lar jeg Eli bli rammet av alt det jeg har varslet om hans hus, fra først til sist. 13 Jeg har kunngjort for ham at jeg vil dømme hans hus for alle tider. For han kjente til synden – at hans sønner forbannet Gud. Likevel talte han dem ikke til rette. 14 Derfor har jeg sverget mot Elis hus: Aldri skal deres skyld kunne sones, verken med slaktoffer eller offergaver.»
   
15 Samuel ble liggende til det ble morgen. Da åpnet han dørene til Herrens hus; men han våget ikke å fortelle Eli om synet. 16 Da ropte Eli på ham og sa: «Samuel, min sønn!» «Her er jeg», svarte han. 17 Eli spurte: «Hva var det han sa til deg? Skjul det ikke for meg! Måtte Gud la det gå deg ille både nå og siden hvis du skjuler for meg noe av det han har sagt til deg.» 18 Så fortalte Samuel alt sammen og skjulte ingen ting for ham. Da sa Eli: «Han er Herren. Han må gjøre det han synes er best.»
   
19 Så vokste Samuel opp. Herren var med ham og lot ikke noen av hans ord falle maktesløse til jorden. 20 Da forsto hele Israel fra Dan til Beer-Sjeba at Samuel var betrodd å være profet for Herren. 21 Herren fortsatte å vise seg i Sjilo; der åpenbarte Herren seg for Samuel gjennom sitt ord.
Neste kapittel >

25. september 2022

Dagens bibelord

Matteus 11,16–19

Les i nettbibelen

16Men kva skal eg likna denne slekta med? Ho er lik born som sit på torget og ropar til kvarandre: 17‘Vi spela på fløyte for dykk, men de ville ikkje dansa. Vi song klagesongar, men de ville ikkje sørgja.’ ... Vis hele teksten

16Men kva skal eg likna denne slekta med? Ho er lik born som sit på torget og ropar til kvarandre: 17‘Vi spela på fløyte for dykk, men de ville ikkje dansa. Vi song klagesongar, men de ville ikkje sørgja.’ 18For Johannes kom; han verken åt eller drakk, og folk seier: ‘Han har ei vond ånd i seg.’ 19Menneskesonen kom; han et og drikk, og dei seier: ‘Sjå, for ein storetar og vindrikkar, ven med tollarar og syndarar!’ – Men Visdomen har fått rett, det stadfester gjerningane hennar.»