Hopp rett til
Kirkeårets teksterDagens bibelord
Tegnforklaringer
Bibelleseplaner
Kjøp Bibelen
Bibelsøk
Søk
Første Samuelsbok
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
Hannas lovsang 2Hanna ba og sa: Mitt hjerte fryder seg i Herren. Herren gir meg stor kraft. Jeg ler av mine fiender, for jeg gleder meg over din frelse. 2 Ingen er hellig som Herren, for ingen er til uten du; det er ingen klippe som vår Gud. 3 Snakk ikke med så store og stolte ord, la ikke frekt snakk gå ut av munnen! For Herren er en Gud som allting vet, han prøver hver gjerning. 4 De mektiges buer brytes i stykker, men de som vakler, kler seg i kraft. 5 Mette må arbeide for sitt brød, men sultne slipper å hungre mer. Barnløs kvinne føder sju barn, men den som er rik på sønner, visner bort. 6 Herren tar liv og gir liv, han sender ned til dødsriket, og han fører opp igjen. 7 Herren gjør fattig, og han gjør rik, han fornedrer, og han opphøyer. 8 Han reiser den svake opp av støvet og løfter den fattige fra dyngen. Han lar dem sitte blant stormenn og gir dem en ærefull plass. For jordens søyler hører Herren til, på dem bygde han verden opp. 9 Han vokter de trofaste på veien, men de urettferdige må tie i mørket. For ingen er sterk i egen kraft. 10 Herren knuser sine fiender. Han lar det tordne over dem fra himmelen, Herren dømmer den vide jord. Han vil gi sin konge styrke og sin salvede stor kraft! 11 Så dro Elkana hjem til Rama. Men gutten ble igjen og gjorde tjeneste for Herren, og presten Eli hadde tilsyn med ham. Eli-sønnenes ondskap 12 Elis sønner var ugudelige. De kjente ikke Herren. 13 Slik oppførte prestene seg mot folket: Når noen bar fram et slaktoffer, kom prestens tjener mens de kokte kjøttet. Han hadde med seg en tretindet gaffel. 14 Den stakk han ned i pannen eller gryta, kjelen eller krukken, og alt det som kom opp med gaffelen, tok presten selv. Slik gjorde de mot israelittene som kom til Sjilo. 15 Enda før de hadde brent fettet, kom prestens tjener og sa til den som ofret: «Gi presten kjøtt å steke! Han tar ikke imot kokt kjøtt fra deg, bare rått.» 16 Om mannen da svarte: «Først må fettet brennes, siden kan du ta det du vil», så sa tjeneren: «Nei, gi meg det straks, ellers tar jeg det med makt.» 17 Den synden de unge mennene gjorde for Herrens ansikt, var meget stor; de viste ingen respekt for Herrens offer. 18 Men Samuel gjorde tjeneste for Herrens ansikt; allerede som gutt bar han presteklær av lin. 19 Hvert år laget moren en liten kappe til ham. Den tok hun med når hun sammen med mannen sin dro opp for å bære fram det årlige slaktofferet. 20 Eli velsignet Elkana og hans kone og sa: «Måtte Herren gi deg barn med denne kvinnen i stedet for ham som hun ba om for Herrens skyld.» Så dro de hjem igjen. 21 Herren så i godhet til Hanna, og hun ble med barn. Hun fikk tre sønner og to døtre. Men gutten Samuel vokste opp hos Herren. 22 Eli var nå meget gammel. Da han fikk høre hva sønnene hans gjorde mot alle israelittene, og at de lå med kvinnene som gjorde tjeneste ved inngangen til telthelligdommen, 23 sa han til dem: «Hvorfor gjør dere slikt? Fra hele folket hører jeg om deres onde gjerninger. 24 Det må ikke være slik, mine sønner! Det er ikke noe godt rykte, hører jeg, som går blant Herrens folk. 25 Når en mann synder mot en annen, skal Gud dømme ham. Men når en mann synder mot Herren, hvem skal da be for ham?» Men de hørte ikke på faren, for Herren ville at de skulle dø. 26 Gutten Samuel vokste og var til glede både for Herren og for mennesker. Eli-slekten blir forkastet 27 Det kom en gudsmann til Eli og sa til ham: Så sier Herren: Åpenbarte jeg meg ikke for din fars slekt da de var slaver for farao og hans hus i Egypt? 28 Og jeg valgte dem ut blant alle Israels stammer til å gjøre prestetjeneste for meg og stige opp til mitt alter, brenne røkelse og bære presteklær for mitt ansikt. Din fars slekt har jeg gitt retten til alle israelittenes gaveoffer. 29 Hvorfor viser du forakt for mitt slaktoffer og mitt grødeoffer som jeg har påbudt i min bolig? Hvorfor ærer du dine sønner mer enn meg, så dere feter dere med det beste av alle offergavene som mitt folk Israel bærer fram? 30 Derfor lyder ordet fra Herren, Israels Gud: Jeg har nok sagt at ditt hus og din fars hus skal gjøre tjeneste for mitt ansikt for alltid. Men nå lyder ordet fra Herren: Det skal ikke skje! De som ærer meg, vil jeg ære. Men de som forakter meg, skal bli til skamme. 31 Se, dager skal komme da jeg bryter både din makt og makten til din fars slekt, så ingen blir gammel i ditt hus. 32 Med misunnelse skal du se alt det gode han gjør mot Israel, men i ditt hus skal ingen bli gammel. 33 Bare en eneste mann i ditt hus vil jeg la være å rydde bort fra mitt alter. Jeg vil la dine øyne slukne og ditt liv tæres bort, og alle som vokser opp i ditt hus, skal dø i sin beste alder. 34 Det som rammer dine to sønner, Hofni og Pinhas, skal du ha som tegn: De skal begge dø på samme dag. 35 Men jeg vil la det stå fram en trofast prest som skal handle etter mitt hjerte og min vilje. For ham vil jeg bygge et hus som står fast, og han skal gjøre tjeneste hos min salvede alle sine dager. 36 Det skal gå slik at de som er igjen av ditt hus, kommer til ham og ber på sine knær om et pengestykke og en brødbit og sier: «La meg få være med i et av prestelaugene så jeg kan få litt mat å spise.» |
| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
Lukk X
Her kan registrerte brukere snart lagre egne kommentarer på det valgte verset.
01. juni 2023
22Da sto Paulus fram for Areopagos-rådet og sa:«Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. ... Vis hele teksten
22Da sto Paulus fram for Areopagos-rådet og sa:«Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. 23For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: ‘For en ukjent Gud’. Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere. 24Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender. 25Han trenger heller ikke noe av det som menneskehender kan tjene ham med. Det er jo han som gir liv og ånde, ja, alt til alle. 26Av ett menneske har han skapt alle folkeslag. Han lot dem bo over hele jorden, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder. 27Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne lete seg fram og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. 28For det er i ham vi lever, beveger oss og er til, som også noen av deres diktere har sagt: ‘For vi er hans slekt.’ 29Fordi vi altså er Guds slekt, må vi ikke tenke at guddommen ligner et bilde av gull eller sølv eller stein, formet av menneskers kunst eller tanke. 30Disse tidene med uvitenhet har Gud båret over med, men nå befaler han alle mennesker, hvor de enn er, at de må vende om. 31For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferd, ved en mann han har utpekt til dette. Det har han bekreftet for alle mennesker ved å reise ham opp fra de døde.» 32Da de hørte om oppstandelse fra de døde, gjorde noen narr av ham, men andre sa: «Vi vil gjerne høre deg tale mer om dette en annen gang.» 33Så gikk Paulus fra dem. 34Men det var noen som sluttet seg til ham og kom til tro. Blant dem var Dionysios fra Areopagos-rådet og en kvinne som het Damaris, og noen andre.
22Då steig Paulus fram for Areopagosrådet og sa:«Atenske menn! Eg ser at de på alle måtar er svært religiøse. ... Vis hele teksten
22Då steig Paulus fram for Areopagosrådet og sa:«Atenske menn! Eg ser at de på alle måtar er svært religiøse. 23For då eg gjekk omkring og såg på heilagdomane dykkar, fann eg eit altar der det stod skrive: ‘For ein ukjend Gud’. Det som de tilbed utan å kjenna, er det eg forkynner dykk. 24Gud som har skapt verda og alt som i henne er, han som er herre over himmel og jord, han bur ikkje i tempel som er bygde med hender, 25og lèt seg ikkje tena av menneskehender, som om han skulle trenga noko, han som gjev liv og ande, ja, alt til alle. 26Av eitt menneske har han skapt alle folkeslag, han lét dei busetja seg over heile jorda, og han sette faste tider for dei og grenser mellom bustadene deira. 27Det gjorde han for at dei skulle søkja Gud, om det kunne lukkast for dei å leita seg fram til han og finna han. Han er då ikkje langt borte frå ein einaste ein av oss. 28For i han er det vi lever og rører oss og er til, som òg nokre av dykkar eigne diktarar har sagt: ‘For vi er hans slekt.’ 29Er vi då Guds slekt, må vi ikkje tru at guddomen liknar eit bilete av gull eller sølv eller stein som menneskekunst eller mennesketanke har forma. 30Gud har bore over med dei tidene då folk var uvitande. Men no byd han at alle menneske, kvar dei så er, skal venda om. 31For han har fastsett ein dag då han vil dømma verda med rettferd, og til det har han innsett ein mann. Det har han stadfest for alle med å reisa han opp frå dei døde.» 32Men då dei høyrde om oppstoda frå dei døde, var det somme som spotta, men andre sa: «Vi høyrer deg gjerne tala meir om dette ein annan gong.» 33Så gjekk Paulus frå dei. 34Men det var nokre som heldt seg til han og kom til tru. Mellom dei var Dionysios frå Areopagosrådet og ei kvinne som heitte Damaris, og nokre andre.
22Paulus manai čuožžut gasku Areopagosa ja sárdnugođii:“Atena olbmát! Mun oainnán ahte dii juohke dáfus lehpet áŋgirat atnit fuola ipmiliid bálvaleames. ... Vis hele teksten
22Paulus manai čuožžut gasku Areopagosa ja sárdnugođii:“Atena olbmát! Mun oainnán ahte dii juohke dáfus lehpet áŋgirat atnit fuola ipmiliid bálvaleames. 23Go mun váccašin gávpogis ja geahčadin din bassi sajiid, de mun gávdnen maiddái áltára mas lei čála: ‘Dovdameahttun ipmilii.’ Aiddo su gean dii bálvalehpet almma su dovddakeahttá, mun sárdnidan didjiide. 24Ipmil guhte lea sivdnidan máilmmi ja buot mii das lea, son guhte lea almmi ja eatnama Hearrá, ii ása tempeliin maid olbmogieđat leat dahkan. 25Su ii maid sáhte bálvalit olbmogieđaiguin dego son dárbbašivččii juoidá, sonhan ieš addá buohkaide eallima ja vuoiŋŋa ja visot. 26Ovtta áidna olbmos son lea sivdnidan buot olbmuid. Son lea diktán álbmogiid ássat miehtá eatnama ja lea ásahan daidda vissis áiggiid ja orrunsajiid rájiid, 27vai olbmot ozašedje Ipmila, jos mat sii iskkademiin sáhtášedje su gávdnat.Ipmil ii almmatge leat guhkkin eret mis guđesge. 28Dasgo su siste mii eallit, lihkadit ja leat. Maiddái muhtumat din diktačálliin leat dadjan: ‘Mii leat maiddái su sohka.’ 29Go mii nappo leat Ipmila sohka, de mii eat oaččo navdit ahte ipmilvuohta lea golli, silbba dahje geađggi láhkásaš, dego govva maid olbmo jurdda dahje dáidu lea hábmen. 30Dakkár diehtemeahttunvuođa Ipmil lea gierdan guhká, muhto dál son gohčču buot olbmuid buot báikkiin jorgalit. 31Dasgo son lea ásahan beaivvi goas son dubme máilmmi vuoigatlaččat dan olbmá bokte gean son lea dasa mearridan. Dan son lea duođaštan buot olbmuide go čuoččáldahtii su jábmiid luhtte.” 32Muhtumat bilkidedje Paulusa go gulle su sárdnumin jábmiid bajásčuožžileames, earrásatgis dadje: “Mii dáhttut gullat das velá nuppe hávege.” 33De Paulus vulggii sin luhtte, 34muhto muhtumat serve sutnje ja osko. Sin gaskkas lei Dionysios, Areopagosa lahttu, Damaris-nammasaš nisson ja earrásat sudnuin.