Hopp rett til
Kirkeårets teksterDagens bibelord
Tegnforklaringer
Bibelleseplaner
Kjøp Bibelen
Bibelsøk
Søk
Første Samuelsbok
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
Angrepet på amalekittene 30To dager etter kom David og mennene hans til Siklag. Da hadde amalekittene gått til angrep på Negev og Siklag. Siklag hadde de plyndret og brent ned. 2 Kvinnene og alle som var der, både små og store, hadde de tatt til fange. De drepte ikke noen, men de drev dem foran seg da de dro sin vei. 3 Da David og mennene hans kom hjem, var byen brent ned, og konene og sønnene og døtrene deres var bortført. 4 De brast i gråt, både David og krigsfolket som fulgte ham, og de gråt til de ikke orket mer. 5 De to konene til David, Ahinoam fra Jisreel og Abigajil, som hadde vært gift med Nabal fra Karmel, var også ført bort. 6 Selv var David i stor fare, for krigsfolket truet med å steine ham, så bitre var de alle fordi sønnene og døtrene deres var ført bort. Men David søkte styrke hos Herren sin Gud. 7 Han sa til presten Abjatar, sønn av Ahimelek: «Kom hit med efoden!» Abjatar brakte efoden til David, 8 og David ba Herren om råd: «Skal jeg sette etter denne røverflokken? Kan jeg nå den igjen?» Herren svarte: «Sett etter dem! Du skal nå dem igjen og berge det de har tatt.» 9 Da dro David av sted sammen med de seks hundre mennene som fulgte ham. De kom til elveleiet i Besor. Der ble en del av dem igjen. 10 David satte etter fienden med fire hundre mann. To hundre ble igjen, de var for utmattet til å gå over elveleiet. 11 Ute på marken fant de en egypter. De tok ham med seg til David og ga ham brød å spise og vann å drikke. 12 Han fikk også et stykke fikenkake og to rosinkaker. Da han hadde spist, kom han til krefter igjen. Han hadde ikke smakt vått eller tørt på tre døgn. 13 David spurte ham: «Hvem hører du til, og hvor er du fra?» «Jeg er egypter», svarte han, «og i tjeneste hos en amalekitt. Herren min gikk fra meg her for tre dager siden fordi jeg ble syk. 14 Vi hadde herjet i Judas del av Negev, i kreternes del og kalebittenes del, og vi hadde satt Siklag i brann.» 15 Da sa David til ham: «Kan du føre meg ned til denne røverflokken?» Han svarte: «Sverg ved Gud at du ikke vil drepe meg eller gi meg i hendene på herren min, så skal jeg føre deg ned til røverflokken.» 16 Så fulgte han David dit. Og se, der lå røverne spredt ut over hele marken. De spiste og drakk og holdt fest på hele det store byttet de hadde tatt i filisternes land og i Juda. 17 Fra grålysningen av og til det ble kveld dagen etter, hogg David dem ned. Ingen av dem slapp unna, så nær som fire hundre unge menn som kastet seg på kamelene og flyktet. 18 David berget alt det som amalekittene hadde tatt. De to konene sine berget han også. 19 Ingen var savnet, verken liten eller stor, sønner eller døtre, og heller ikke noe av byttet eller av alt det røverne ellers hadde tatt med seg. Alt sammen tok David tilbake. 20 Han tok alt småfeet og storfeet deres, og de som gikk foran og drev flokken framover, ropte: «Dette er Davids bytte.» 21 Da David kom tilbake til de to hundre mennene som hadde vært for utmattet til å følge ham, og som han hadde latt bli igjen ved elveleiet i Besor, kom de ut imot ham og krigsfolket som fulgte ham. David gikk fram til mennene og hilste på dem. 22 Da var det noen onde og gudløse menn i følget til David som tok til orde og sa: «Siden de ikke gikk med oss, vil vi ikke gi dem noe av byttet vi har berget. Hver mann kan ta med seg konen og barna sine og gå.» 23 Men David svarte: «Nei, mine brødre! Gjør ikke slik med det Herren har gitt oss. Han har vernet oss og hjulpet oss til å få tak i røverne som overfalt oss. 24 Hvem vil holde med dere i dette? For den som drar ut i kamp, skal ikke ha mer av byttet enn den som blir igjen ved krigsutstyret. De skal dele likt.» 25 Og slik har det vært fra den dagen av. Han gjorde dette til lov og rett i Israel, som det er den dag i dag. 26 Da David kom til Siklag, sendte han noe av byttet til de eldste i Juda, til sine venner, med disse ord: «Her er en gave til dere av byttet som jeg har tatt fra Herrens fiender.» 27 Han sendte gaver til dem i Betel, i Ramot-Negev, i Jattir, 28 i Aroer, i Sifmot, i Esjtemoa, 29 i Rakal, i jerahmeelittenes byer, i kenittenes byer, 30 i Horma, i Bor-Asjan, i Atak, 31 i Hebron og alle de andre stedene hvor David og mennene hans hadde streifet omkring. |
| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
Lukk X
Her kan registrerte brukere snart lagre egne kommentarer på det valgte verset.
31. mai 2023
1I det året da kong Ussia døde, så jeg Herren sitte på en høy og opphøyd trone, og kanten på kappen hans fylte tempelet. 2Serafer sto overfor ham. Hver av dem hadde seks vinger. Med to dekket de ansiktet, med to dekket de føttene, og med to fløy de. ... Vis hele teksten
1I det året da kong Ussia døde, så jeg Herren sitte på en høy og opphøyd trone, og kanten på kappen hans fylte tempelet. 2Serafer sto overfor ham. Hver av dem hadde seks vinger. Med to dekket de ansiktet, med to dekket de føttene, og med to fløy de. 3De ropte til hverandre: «Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot. Hele jorden er full av hans herlighet.» 4Røsten som ropte, fikk boltene i dørtersklene til å riste, og huset ble fylt av røyk. 5Da sa jeg: «Ve meg! Det er ute med meg. For jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor i et folk med urene lepper, og mine øyne har sett kongen, Herren over hærskarene.» 6Da fløy en av serafene bort til meg. I hånden hadde han en glo som han hadde tatt med en tang fra alteret. 7Med den rørte han ved munnen min og sa: «Se, denne har rørt ved leppene dine. Din skyld er tatt bort, og din synd er sonet.» 8Da hørte jeg Herrens røst. Han sa: «Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?»Jeg sa: «Jeg! Send meg!»
1I det året då kong Ussia døydde, såg eg Herren sitja på ei høg og opphøgd trone, og kanten på kappa hans fylte tempelet. 2Serafar stod andsynes han. Kvar av dei hadde seks venger. Med to dekte dei andletet, med to dekte dei føtene, og med to flaug dei. ... Vis hele teksten
1I det året då kong Ussia døydde, såg eg Herren sitja på ei høg og opphøgd trone, og kanten på kappa hans fylte tempelet. 2Serafar stod andsynes han. Kvar av dei hadde seks venger. Med to dekte dei andletet, med to dekte dei føtene, og med to flaug dei. 3Dei ropa til kvarandre: «Heilag, heilag, heilag er Herren Sebaot. Heile jorda er full av hans herlegdom.» 4Røysta som ropa, fekk boltane i dørtersklane til å rista, og huset vart fylt av røyk. 5Då sa eg: «Ve meg! Det er ute med meg. For eg er ein mann med ureine lepper, og eg bur i eit folk med ureine lepper, og auga mine har sett kongen, Herren over hærskarane.» 6Då flaug ein av serafane bort til meg. I handa hadde han ei glo som han hadde teke med ei tong frå altaret. 7Med den rørte han ved munnen min og sa: «Sjå, denne har rørt ved leppene dine. Di skuld er borte, og di synd er sona.» 8Då høyrde eg Herrens røyst. Han sa: «Kven skal eg senda, og kven vil gå for oss?»Eg sa: «Eg! Send meg!»
1Gonagas Ussia jápminjagi mun oidnen Hearrá: Son čohkkái alla ja aliduvvon truvnnus, ja su oalgebiktasa healmmit devde tempela. 2Su bajábealde čužžo serafat, guhtta soaji guđesge. Guvttiin sii gokče ámadaju, guvttiin sii gokče julggiid, ja guvttiin sii girde. ... Vis hele teksten
1Gonagas Ussia jápminjagi mun oidnen Hearrá: Son čohkkái alla ja aliduvvon truvnnus, ja su oalgebiktasa healmmit devde tempela. 2Su bajábealde čužžo serafat, guhtta soaji guđesge. Guvttiin sii gokče ámadaju, guvttiin sii gokče julggiid, ja guvttiin sii girde. 3Sii čurvo guhtet guimmiidasaset: “Bassi, bassi, bassi lea Hearrá Sebaot, Oppa eatnama dievva lea su hearvásvuohta.” 4Čuorvvas bijai uvssa lasáid doarggistit, ja tempela devddii suovva. 5Mun celken: “Vuoi mu, mun duššan! Mus leat buhtismeahttun baksamat, ja mun ásan álbmoga gaskkas mas leat buhtismeahttun baksamat, ja dál mu čalmmit leat oaidnán Gonagasa, Hearrá, Almmiveagaid Ipmila.” 6Dalle okta serafain girddii mu lusa, ja su gieđas lei buolli čađđa maid son lei váldán áltáris basttaiguin. 7Dainna son guoskkahii mu njálmmi ja celkkii: “Go dát guoská du baksamiidda, de du suddovealgi váldojuvvo eret, ja du suddu soabahuvvo.” 8Ja mun gullen Hearrá jiena. Son celkkii: “Gean mun vuolggahan, gii vuolgá min áirrasin?” Mun vástidin: “Dás mun lean, vuolggat mu!”