Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Andre Krønikebok

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36

< Forrige kapittelNeste kapittel >

Kong Ussia i Juda
26Hele befolkningen i Juda tok Ussia, som da var seksten år gammel, til konge etter hans far Amasja.  2 Det var han som vant byen Eilat tilbake til Juda og befestet den, etter at kongen var gått til hvile hos sine fedre.  3 Ussia var seksten år da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i femtito år. Hans mor hette Jekolja og var fra Jerusalem.  4 Ussia gjorde det som var rett i Herrens øyne, akkurat som hans far Amasja hadde gjort.  5 Han søkte Gud så lenge Sakarja levde, han som skjønte seg på syner fra Gud; og så lenge han søkte Herren, lot Gud alt lykkes for ham.
   
 6 Ussia drog i hærferd mot filisterne og rev ned bymurene i Gat, Jabne og Asjdod. Siden bygde han byer ved Asjdod og andre steder i Filisterlandet.  7 Gud hjalp ham mot filisterne, mot de araberne som bodde i Gur-Ba’al, og mot meunittene.  8 Ammonittene kom med gaver til Ussia, og hans ry nådde helt til Egypt; for han fikk stadig større makt.  9 Ussia bygde tårn i Jerusalem, ved Hjørneporten og Dalporten og ved Kroken. Slik gjorde han disse stedene sterke. 10 Han bygde også tårn i ødemarken og hogg ut mange brønner, for han hadde stor buskap både i Sjefela og på høysletten. Han hadde arbeidsfolk til å dyrke jorden og stelle vintrær på fjellene og i hagene; for jordbruket lå ham på hjertet.
   
11 Ussia hadde en stridsdyktig hær, som drog ut i krig i avdelinger som var mønstret og telt av riksskriveren Je’uel og tilsynsmannen Ma’aseja, under ledelse av Hananja, en av kongens stormenn. 12 De ættehøvdingene som var djerve stridsmenn, utgjorde i alt 2 600. 13 Under dem stod en hær på 307 500 mann, som gikk i striden med kraft og mot for å hjelpe kongen mot fienden. 14 Hele denne hæren utrustet Ussia med skjold og spyd, hjelmer og brynjer, buer og slyngesteiner. 15 I Jerusalem fikk han laget kunstferdig uttenkte krigsmaskiner, som skulle stå på tårnene og hjørnene av muren og brukes til å skyte ut piler og store steiner. Kongens ry nådde vidt omkring; for han fikk hjelp på underfull vis, så hans makt ble stor.
   
16 Men da han hadde fått stor makt, ble hans hjerte fullt av hovmod, så han bar seg ille at og ble troløs mot Herren sin Gud. Han gikk inn i Herrens helligdom for å brenne røkelse på røkelsesalteret. 17 Men presten Asarja gikk inn etter ham og sammen med ham åtti andre av Herrens prester, modige menn. 18 De trådte fram mot kong Ussia og sa til ham: «Du har ikke lov til å brenne røkelse for Herren, Ussia. Det kan bare prestene gjøre, Arons sønner som er innviet til det. Gå ut av helligdommen! For du har vært troløs, og det gir deg ingen ære hos Herren din Gud.»
   
19 Da ble Ussia sint. Han stod med et røkelseskar i hånden, og ville nettopp til å brenne røkelse. Men da han ble sint på prestene, brøt det ut på hans panne en hudsykdom som gjorde ham uren, mens han stod der foran prestene, ved røkelsesalteret i Herrens hus. 20 Da øverstepresten Asarja og alle de andre prestene vendte seg mot ham, så de at han hadde hudsykdom i pannen. De skyndte seg og drev ham bort derfra. Selv var han også snar til å komme seg ut, fordi Herren hadde rammet ham. 21 Siden hadde kong Ussia denne hudsykdommen til sin dødsdag. Derfor bodde han i et hus for seg selv og var utelukket fra Herrens hus. Hans sønn Jotam stod for slottet og styrte folket i landet.
   
22 Det som ellers er å fortelle om Ussia fra først til sist, har profeten Jesaja, sønn av Amos, skrevet opp. 23 Ussia gikk til hvile hos sine fedre og ble gravlagt på marken utenfor kongenes gravplass. For de sa: «Han hadde hudsykdom som gjorde ham uren.» Hans sønn Jotam ble konge etter ham.
   
< Forrige kapittelNeste kapittel >

04. desember 2022

Dagens bibelord

Johannes 14,1–14

Les i nettbibelen

1La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! 2I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? ... Vis hele teksten

1La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! 2I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? 3Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. 4Og dit jeg går, vet dere veien.» 5Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» 6Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. 7Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.» 8Da sier Filip: «Herre, vis oss Far, det er nok for oss.» 9Jesus svarer: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si: ‘Vis oss Far’? 10Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger. 11Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld. 12Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerningene jeg gjør, ja, enda større gjerninger, for jeg går til Far. 13Og det dere ber om i mitt navn, vil jeg gjøre, så Faderen skal bli æret gjennom Sønnen. 14Dersom dere ber meg om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det.

Dagens bibelord

Johannes 14,1–14

Les i nettbibelen

1Lat ikkje hjartet dykkar uroast! Tru på Gud og tru på meg! 2I huset til Far min er det mange rom. Var det ikkje slik, hadde eg då sagt dykk at eg går og vil gjera klar ein stad til dykk? ... Vis hele teksten

1Lat ikkje hjartet dykkar uroast! Tru på Gud og tru på meg! 2I huset til Far min er det mange rom. Var det ikkje slik, hadde eg då sagt dykk at eg går og vil gjera klar ein stad til dykk? 3Og når eg har gått og gjort klar ein stad til dykk, kjem eg att og tek dykk til meg, så de skal vera der eg er. 4Og dit eg går, veit de vegen.» 5Tomas seier til han: «Herre, vi veit ikkje kvar du går; korleis kan vi då vita vegen?» 6Jesus seier: «Eg er vegen, sanninga og livet. Ingen kjem til Far utan gjennom meg. 7Har de kjent meg, skal de òg kjenna Far min. Frå no av kjenner de han og har sett han.» 8Filip seier til han: «Herre, syn oss Far, det er nok for oss.» 9Jesus svarar: «No har eg vore så lang ei tid saman med dykk, og du kjenner meg ikkje, Filip? Den som har sett meg, har sett Far. Korleis kan du då seia: ‘Syn oss Far’? 10Trur du ikkje at eg er i Far og Far i meg? Dei ord eg talar til dykk, har eg ikkje frå meg sjølv; det er Far som er i meg og gjer sine gjerningar. 11Tru meg: Eg er i Far og Far i meg. Om ikkje for anna, så tru det for gjerningane skuld. 12Sanneleg, sanneleg, eg seier dykk: Den som trur på meg, skal gjera dei gjerningane som eg gjer, ja, større gjerningar enn dei, for eg går til Far. 13Og det de bed om i mitt namn, vil eg gjera, så Faderen skal bli herleggjord gjennom Sonen. 14Bed de meg om noko i mitt namn, så skal eg gjera det.

Dagens bibelord

Johannes 14,1–14

Les i nettbibelen

1Allos din váibmu lehko leabuheapme. Oskot Ipmilii ja oskot munnje. 2Mu Áhči viesus leat ollu lanjat. Dajašingo mun muđui ahte manan gárvvistit didjiide saji? ... Vis hele teksten

1Allos din váibmu lehko leabuheapme. Oskot Ipmilii ja oskot munnje. 2Mu Áhči viesus leat ollu lanjat. Dajašingo mun muđui ahte manan gárvvistit didjiide saji? 3Mun manan gárvvistit didjiide saji, muhto boađán fas ruoktot ja vieččan din lusan, vai dii lehpet doppe gos mun lean. 4Ja dii gal diehtibehtet geainnu dohko gosa mun manan.” 5Tomas dajai sutnje: “Hearrá, eat mii dieđe gosa don manat. Mo mii de sáhttit diehtit geainnu?” 6Jesus vástidii: “Mun lean geaidnu, duohtavuohta ja eallin. Ii oktage boađe Áhči lusa muđui go mu bokte. 7Jos dii dovdabehtet mu, de oahppabehtet dovdat maiddái mu Áhči. Dii dovdabehtet su juo dál, diihan lehpet oaidnán su.” 8Filip dajai sutnje: “Hearrá, divtte min oaidnit Áhči, de das lea midjiide galle.” 9Jesus vástidii: “Itgo don, Filip, dovdda mu, vaikko mun lean leamaš juo ná guhká din luhtte? Gii lea oaidnán mu, dat lea oaidnán Áhči. Mo don de sáhtát dadjat: ‘Divtte min oaidnit Áhči’? 10Itgo don oskko ahte mun lean Áhči siste ja Áhčči lea mu siste? Go mun sártnun didjiide, de mun in sártno iešalddán: Áhčči lea mu siste ja dahká iežas daguid. 11Oskot munnje go mun cealkkán ahte mun lean Áhči siste ja Áhčči lea mu siste. Jos dii muđui ehpet oskko, de oskot mu daguid dihte. 12Duođaid, duođaid, mun cealkkán didjiide: Dat gii osku munnje, dahká daid daguid maid mun dagan, ja velá stuoribuidge, dasgo mun manan Áhči lusa. 13Ja maid ihkinassii dii átnubehtet mu nammii, dan mun dagan, vai Áhčči hearvásin dahkkojuvvo Bártni bokte. 14Juos dii átnubehtet juoidá mu nammii, de mun dagan dan.