Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Andre Krønikebok

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36

< Forrige kapittelNeste kapittel >

Juda-kongene Manasse og Amon
33Manasse var tolv år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i femtifem år.  2 Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, og tok etter all den styggedommen de drev med hos de folkeslagene Herren hadde drevet bort for israelittene.  3 Offerhaugene som hans far Hiskia hadde revet ned, bygde han opp igjen. Han reiste altere for Ba’al-gudene og laget Asjera-pæler, og han tilbad og dyrket hele himmelhæren.  4 Selv i Herrens hus bygde han slike altere, enda Herren hadde sagt: «I Jerusalem skal mitt navn bo til evig tid.»  5 I begge forgårdene til templet bygde han altere for hele himmelhæren.  6 Manasse lot sine sønner gå gjennom ilden i Hinnom-dalen. Han drev med tegntyding, spådomskunster og trolldom og skaffet seg åndemanere og spåmenn. Han gjorde mye som var ondt i Herrens øyne, og vakte hans harme.
   
 7 Gudebildet som Manasse hadde laget, stilte han opp i Guds hus. Om dette hadde Gud talt slik til David og hans sønn Salomo: «I dette huset, i Jerusalem, som jeg har utvalgt innenfor alle Israels stammer, vil jeg la mitt navn bo til evig tid.  8 Jeg vil aldri mer la Israel vandre langt bort fra det landet jeg bestemte at deres fedre skulle ha, så sant de legger vinn på å gjøre alt det jeg har befalt dem, og lever etter hele loven og de forskrifter og bud de har fått gjennom Moses.»  9 Men Manasse forledet innbyggerne i Juda og Jerusalem til å gjøre enda mer ondt enn de folkeslagene som Herren hadde utryddet for israelittene.
   
10 Da talte Herren til Manasse og hans folk, men de brydde seg ikke om det. 11 Derfor lot Herren assyrerkongens hærførere komme mot dem. De fanget Manasse med kroker, bandt ham med bronselenker og førte ham til Babylonia. 12 Men da han var i nød, bønnfalt han Herren sin Gud om nåde og ydmyket seg dypt for sine fedres Gud. 13 Og Herren bønnhørte ham da han bad. Han lyttet til hans inderlige bønn og førte ham tilbake til Jerusalem, så han fikk sitt kongerike igjen. Da fikk Manasse sanne at det er Herren som er Gud.
   
14 Siden bygde han en ytre mur om Davids-byen, vest for Gihon, nede i dalen, fram til Fiskeporten. Han lot muren gå rundt Ofel og gjorde den meget høy. Og i alle de befestede byene i Juda innsatte han kommandanter. 15 Alle fremmede guder og gudebilder fjernet han fra Herrens hus og like ens alle de altrene han hadde bygd på Herrens tempelberg og i Jerusalem. Han kastet dem utenfor byen. 16 Så satte han i stand Herrens alter, og der bar han fram måltidsoffer og takkoffer. Og han sa til folket i Juda at de skulle tjene Herren, Israels Gud. 17 Folket ofret likevel ennå på haugene, men bare til Herren sin Gud.
   
18 Det som ellers er å fortelle om Manasse, og hans bønn til sin Gud og om de ord seerne talte til ham i navnet til Herren, Israels Gud, det er fortalt i boken om Israels konger. 19 Om hans bønn og hvordan han ble bønnhørt, om hans synd og troløshet, og om de stedene hvor han bygde offerhauger og reiste Asjerapæler og gudebilder, før han ydmyket seg, alt dette er skrevet opp i boken av hans seere. 20 Og Manasse gikk til hvile hos sine fedre. De gravla ham i hans slott, og sønnen Amon ble konge etter ham.
   
21 Amon var tjueto år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i to år. 22 Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, likesom hans far Manasse hadde gjort. Amon ofret til alle de gudebildene som hans far Manasse hadde laget, og han dyrket dem. 23 Men han ydmyket seg ikke for Herren, som hans far Manasse hadde gjort. Han bare øket sin syndeskyld. 24 Amons menn fikk i stand en sammensvergelse mot ham, og de drepte ham i hans slott. 25 Men folket i landet slo i hjel alle dem som hadde sammensverget seg mot kong Amon, og så tok de hans sønn Josjia til konge etter ham.
   
< Forrige kapittelNeste kapittel >

04. desember 2022

Dagens bibelord

Johannes 14,1–14

Les i nettbibelen

1La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! 2I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? ... Vis hele teksten

1La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! 2I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? 3Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. 4Og dit jeg går, vet dere veien.» 5Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» 6Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. 7Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.» 8Da sier Filip: «Herre, vis oss Far, det er nok for oss.» 9Jesus svarer: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si: ‘Vis oss Far’? 10Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger. 11Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld. 12Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerningene jeg gjør, ja, enda større gjerninger, for jeg går til Far. 13Og det dere ber om i mitt navn, vil jeg gjøre, så Faderen skal bli æret gjennom Sønnen. 14Dersom dere ber meg om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det.

Dagens bibelord

Johannes 14,1–14

Les i nettbibelen

1Lat ikkje hjartet dykkar uroast! Tru på Gud og tru på meg! 2I huset til Far min er det mange rom. Var det ikkje slik, hadde eg då sagt dykk at eg går og vil gjera klar ein stad til dykk? ... Vis hele teksten

1Lat ikkje hjartet dykkar uroast! Tru på Gud og tru på meg! 2I huset til Far min er det mange rom. Var det ikkje slik, hadde eg då sagt dykk at eg går og vil gjera klar ein stad til dykk? 3Og når eg har gått og gjort klar ein stad til dykk, kjem eg att og tek dykk til meg, så de skal vera der eg er. 4Og dit eg går, veit de vegen.» 5Tomas seier til han: «Herre, vi veit ikkje kvar du går; korleis kan vi då vita vegen?» 6Jesus seier: «Eg er vegen, sanninga og livet. Ingen kjem til Far utan gjennom meg. 7Har de kjent meg, skal de òg kjenna Far min. Frå no av kjenner de han og har sett han.» 8Filip seier til han: «Herre, syn oss Far, det er nok for oss.» 9Jesus svarar: «No har eg vore så lang ei tid saman med dykk, og du kjenner meg ikkje, Filip? Den som har sett meg, har sett Far. Korleis kan du då seia: ‘Syn oss Far’? 10Trur du ikkje at eg er i Far og Far i meg? Dei ord eg talar til dykk, har eg ikkje frå meg sjølv; det er Far som er i meg og gjer sine gjerningar. 11Tru meg: Eg er i Far og Far i meg. Om ikkje for anna, så tru det for gjerningane skuld. 12Sanneleg, sanneleg, eg seier dykk: Den som trur på meg, skal gjera dei gjerningane som eg gjer, ja, større gjerningar enn dei, for eg går til Far. 13Og det de bed om i mitt namn, vil eg gjera, så Faderen skal bli herleggjord gjennom Sonen. 14Bed de meg om noko i mitt namn, så skal eg gjera det.

Dagens bibelord

Johannes 14,1–14

Les i nettbibelen

1Allos din váibmu lehko leabuheapme. Oskot Ipmilii ja oskot munnje. 2Mu Áhči viesus leat ollu lanjat. Dajašingo mun muđui ahte manan gárvvistit didjiide saji? ... Vis hele teksten

1Allos din váibmu lehko leabuheapme. Oskot Ipmilii ja oskot munnje. 2Mu Áhči viesus leat ollu lanjat. Dajašingo mun muđui ahte manan gárvvistit didjiide saji? 3Mun manan gárvvistit didjiide saji, muhto boađán fas ruoktot ja vieččan din lusan, vai dii lehpet doppe gos mun lean. 4Ja dii gal diehtibehtet geainnu dohko gosa mun manan.” 5Tomas dajai sutnje: “Hearrá, eat mii dieđe gosa don manat. Mo mii de sáhttit diehtit geainnu?” 6Jesus vástidii: “Mun lean geaidnu, duohtavuohta ja eallin. Ii oktage boađe Áhči lusa muđui go mu bokte. 7Jos dii dovdabehtet mu, de oahppabehtet dovdat maiddái mu Áhči. Dii dovdabehtet su juo dál, diihan lehpet oaidnán su.” 8Filip dajai sutnje: “Hearrá, divtte min oaidnit Áhči, de das lea midjiide galle.” 9Jesus vástidii: “Itgo don, Filip, dovdda mu, vaikko mun lean leamaš juo ná guhká din luhtte? Gii lea oaidnán mu, dat lea oaidnán Áhči. Mo don de sáhtát dadjat: ‘Divtte min oaidnit Áhči’? 10Itgo don oskko ahte mun lean Áhči siste ja Áhčči lea mu siste? Go mun sártnun didjiide, de mun in sártno iešalddán: Áhčči lea mu siste ja dahká iežas daguid. 11Oskot munnje go mun cealkkán ahte mun lean Áhči siste ja Áhčči lea mu siste. Jos dii muđui ehpet oskko, de oskot mu daguid dihte. 12Duođaid, duođaid, mun cealkkán didjiide: Dat gii osku munnje, dahká daid daguid maid mun dagan, ja velá stuoribuidge, dasgo mun manan Áhči lusa. 13Ja maid ihkinassii dii átnubehtet mu nammii, dan mun dagan, vai Áhčči hearvásin dahkkojuvvo Bártni bokte. 14Juos dii átnubehtet juoidá mu nammii, de mun dagan dan.