Hopp rett til
Kirkeårets teksterDagens bibelord
Tegnforklaringer
Bibelleseplaner
Kjøp Bibelen
Bibelsøk
Søk
Andre Samuelsbok
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24| Neste kapittel > |
David får høre at Saul er død 1Da Saul var død og David hadde vendt tilbake etter seieren over amalekittene, holdt han til i Siklag i to dager. 2 Den tredje dagen kom det en mann fra Sauls leir med klærne flerret og med jord på hodet. Da han kom fram til David, kastet han seg til jorden og hyllet ham. 3 David spurte ham: «Hvor kommer du fra?» Han svarte: «Fra Israels leir, jeg slapp unna.» 4 Da sa David til ham: «Fortell hva som har skjedd!» Han svarte: «Krigsfolket flyktet fra slaget, mange av dem falt og mistet livet. Saul og hans sønn Jonatan er også døde.» 5 David spurte unggutten som fortalte dette: «Hvordan vet du at Saul og hans sønn Jonatan er døde?» 6 Gutten som meldte fra, svarte: «Jeg var tilfeldigvis på Gilboa-fjellet. Der sto Saul og støttet seg på spydet sitt mens stridsvognene og rytterne trengte hardt inn på ham. 7 Han snudde seg og fikk øye på meg. Da ropte han på meg, og jeg svarte: Ja, her er jeg. 8 Han spurte så: Hvem er du? Jeg svarte: Jeg er amalekitt. 9 Da sa han: Still deg over meg og gi meg dødsstøtet! For jeg er i dødskrampe, men fortsatt i live. 10 Så gikk jeg bort til ham og ga ham dødsstøtet, for jeg skjønte at han ikke hadde kunnet overleve om han hadde falt. Jeg tok kronen han hadde på hodet, og ringen han hadde rundt armen, og brakte dem hit til min herre.» 11 Da tok David tak i klærne sine og flerret dem. Det samme gjorde alle mennene som var hos ham. 12 Helt til kvelden holdt de sørgehøytid og fastet og gråt over Saul og hans sønn Jonatan, over Herrens folk og Israels hus fordi de var falt for sverd. 13 Så spurte David unggutten som hadde fortalt ham dette: «Hvor er du fra?» Han svarte: «Jeg er sønn av en innflytter, en amalekitt.» 14 Da sa David til ham: «Hvordan kunne du våge å legge hånd på Herrens salvede og drepe ham?» 15 David ropte på en av sine unge menn og sa: «Kom hit og hugg ham ned!» Mannen slo ham i hjel, 16 og David sa: «Ditt blod kommer over ditt eget hode. For din egen munn vitnet mot deg da du sa: Jeg har drept Herrens salvede.» David sørger over Saul og Jonatan 17 David stemte i denne likklagen over Saul og hans sønn Jonatan, 18 og han bød at Juda-folket skulle lære den. Den kalles «Buen» og er skrevet ned i «Den rettskafnes bok»: 19 Din pryd, Israel, ligger nå drept på dine høyder. At krigere måtte falle! 20 Kunngjør ikke dette i Gat, gjør ikke dette kjent på Asjkalons gater! Da ville filisternes døtre glede seg og de uomskårnes døtre juble. 21 Dere Gilboa-fjell, måtte det aldri falle dugg eller regn på dere, måtte markene aldri bære førstegrøde! For der lå tilsølte krigerskjold, Sauls skjold var ikke smurt med olje. 22 Uten blod av falne, uten fett av krigere vendte aldri Jonatans bue tilbake eller Sauls sverd umettet hjem. 23 Saul og Jonatan, elsket og avholdt i live, døden skilte dem ikke. Raskere var de enn ørner, sterkere var de enn løver. 24 Israels døtre, gråt over Saul, som kledde dere vakkert i purpur og smykket deres klær med gull! 25 At krigere måtte falle i kamp! Jonatan ligger drept på dine høyder. 26 Jeg sørger over deg, Jonatan, min bror! Du var meg inderlig kjær. For meg var din kjærlighet mer underfull enn kvinners kjærlighet. 27 At krigere måtte falle! Krigsvåpnene er ødelagt. |
| Neste kapittel > |
Lukk X
Her kan registrerte brukere snart lagre egne kommentarer på det valgte verset.
29. mai 2023
5Nå går jeg til ham som har sendt meg, men ingen av dere spør: ‘Hvor går du?’ 6For sorg har fylt hjertet deres fordi jeg har sagt dere dette. ... Vis hele teksten
5Nå går jeg til ham som har sendt meg, men ingen av dere spør: ‘Hvor går du?’ 6For sorg har fylt hjertet deres fordi jeg har sagt dere dette. 7Men jeg sier dere sannheten: Det er det beste for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke Talsmannen til dere. Men går jeg bort, kan jeg sende ham til dere. 8Og når han kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva synd er, hva rettferdighet er, og hva dom er: 9Synden er at de ikke tror på meg. 10Rettferdigheten er at jeg går til Far, og dere ser meg ikke lenger. 11Dommen er at denne verdens fyrste er dømt.
5No går eg til han som har sendt meg, men ingen av dykk spør: ‘Kvar går du?’ 6For hjartet dykkar er fullt av sorg fordi eg har sagt dette. ... Vis hele teksten
5No går eg til han som har sendt meg, men ingen av dykk spør: ‘Kvar går du?’ 6For hjartet dykkar er fullt av sorg fordi eg har sagt dette. 7Men eg seier dykk som sant er: Det er det beste for dykk at eg går bort. For går ikkje eg bort, kjem ikkje Talsmannen til dykk. Men går eg bort, skal eg senda han til dykk. 8Og når han kjem, skal han gå i rette med verda og visa henne kva synd er, kva rettferd er, og kva dom er: 9Synda er at dei ikkje trur på meg. 10Rettferda er at eg går til Far, og de ser meg ikkje lenger. 11Dommen er at han som herskar over denne verda, er dømd.
5Muhto dál mun manan su lusa gii lea vuolggahan mu. Ii oktage dis jeara gosa mun manan, 6muhto din váibmu lea morrašis dan geažil maid mun dadjen didjiide. ... Vis hele teksten
5Muhto dál mun manan su lusa gii lea vuolggahan mu. Ii oktage dis jeara gosa mun manan, 6muhto din váibmu lea morrašis dan geažil maid mun dadjen didjiide. 7Muhto mun cealkkán didjiide duohtavuođa: Didjiide lea ávkin ahte mun manan eret. Jos mun in mana, de Bealušteaddji ii sáhte boahtit din lusa. Muhto go mun lean mannan, de mun vuolggahan su din lusa, 8ja son boahtá ja čájeha máilbmái mii lea suddu, mii vanhurskkisvuohta ja mii duopmu. 9Suddu lea das ahte olbmot eai oskko munnje, 10vanhurskkisvuohta boahtá albmosii das ahte mun manan Áhči lusa ehpetge dii oainne šat mu, 11ja duopmu lea das ahte dán máilmmi ráđđejeaddji lea dubmejuvvon.