Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Andre Samuelsbok

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24

Neste kapittel >

David får høre at Saul er død
1Da Saul var død og David hadde vendt tilbake etter seieren over amalekittene, holdt han til i Siklag i to dager.  2 Den tredje dagen kom det en mann fra Sauls leir med klærne flerret og med jord på hodet. Da han kom fram til David, kastet han seg til jorden og hyllet ham.  3 David spurte ham: «Hvor kommer du fra?» Han svarte: «Fra Israels leir, jeg slapp unna.»  4 Da sa David til ham: «Fortell hva som har skjedd!» Han svarte: «Krigsfolket flyktet fra slaget, mange av dem falt og mistet livet. Saul og hans sønn Jonatan er også døde.»  5 David spurte unggutten som fortalte dette: «Hvordan vet du at Saul og hans sønn Jonatan er døde?»  6 Gutten som meldte fra, svarte: «Jeg var tilfeldigvis på Gilboa-fjellet. Der sto Saul og støttet seg på spydet sitt mens stridsvognene og rytterne trengte hardt inn på ham.  7 Han snudde seg og fikk øye på meg. Da ropte han på meg, og jeg svarte: Ja, her er jeg.  8 Han spurte så: Hvem er du? Jeg svarte: Jeg er amalekitt.  9 Da sa han: Still deg over meg og gi meg dødsstøtet! For jeg er i dødskrampe, men fortsatt i live. 10 Så gikk jeg bort til ham og ga ham dødsstøtet, for jeg skjønte at han ikke hadde kunnet overleve om han hadde falt. Jeg tok kronen han hadde på hodet, og ringen han hadde rundt armen, og brakte dem hit til min herre.»
   
11 Da tok David tak i klærne sine og flerret dem. Det samme gjorde alle mennene som var hos ham. 12 Helt til kvelden holdt de sørgehøytid og fastet og gråt over Saul og hans sønn Jonatan, over Herrens folk og Israels hus fordi de var falt for sverd.
   
13 Så spurte David unggutten som hadde fortalt ham dette: «Hvor er du fra?» Han svarte: «Jeg er sønn av en innflytter, en amalekitt.» 14 Da sa David til ham: «Hvordan kunne du våge å legge hånd på Herrens salvede og drepe ham?» 15 David ropte på en av sine unge menn og sa: «Kom hit og hugg ham ned!» Mannen slo ham i hjel, 16 og David sa: «Ditt blod kommer over ditt eget hode. For din egen munn vitnet mot deg da du sa: Jeg har drept Herrens salvede.»
David sørger over Saul og Jonatan
17 David stemte i denne likklagen over Saul og hans sønn Jonatan, 18 og han bød at Juda-folket skulle lære den. Den kalles «Buen» og er skrevet ned i «Den rettskafnes bok»:
          
   
19 Din pryd, Israel,
          ligger nå drept på dine høyder.
          At krigere måtte falle!
          
   
20 Kunngjør ikke dette i Gat,
          gjør ikke dette kjent på Asjkalons gater!
          Da ville filisternes døtre glede seg
          og de uomskårnes døtre juble.
          
   
21 Dere Gilboa-fjell,
          måtte det aldri falle
          dugg eller regn på dere,
          måtte markene aldri bære førstegrøde!
          For der lå tilsølte krigerskjold,
          Sauls skjold var ikke smurt med olje.
          
   
22 Uten blod av falne, uten fett av krigere
          vendte aldri Jonatans bue tilbake
          eller Sauls sverd umettet hjem.
          
   
23 Saul og Jonatan,
          elsket og avholdt i live,
          døden skilte dem ikke.
          Raskere var de enn ørner,
          sterkere var de enn løver.
          
   
24 Israels døtre, gråt over Saul,
          som kledde dere vakkert i purpur
          og smykket deres klær med gull!
          
   
25 At krigere måtte falle i kamp!
          Jonatan ligger drept på dine høyder.
          
   
26 Jeg sørger over deg,
          Jonatan, min bror!
          Du var meg inderlig kjær.
          For meg var din kjærlighet mer underfull
          enn kvinners kjærlighet.
          
   
27 At krigere måtte falle!
          Krigsvåpnene er ødelagt.
Neste kapittel >

14. august 2022

Dagens bibelord

1. Mosebok 33,1–11

Les i nettbibelen

1Jakob såg opp og fekk auge på Esau, som kom med fire hundre mann. Då fordelte han borna mellom Lea, Rakel og dei to slavekvinnene. 2Han stilte slavekvinnene og borna deira fremst, Lea og borna hennar bak dei og Rakel med Josef sist. ... Vis hele teksten

1Jakob såg opp og fekk auge på Esau, som kom med fire hundre mann. Då fordelte han borna mellom Lea, Rakel og dei to slavekvinnene. 2Han stilte slavekvinnene og borna deira fremst, Lea og borna hennar bak dei og Rakel med Josef sist. 3Sjølv gjekk han føre dei og bøygde seg sju gonger til jorda, til han kom bort til bror sin. 4Men Esau sprang imot han, slo armane rundt han, kasta seg om halsen på han og kyste han. Og dei gret. 5Esau såg opp og fekk auge på kvinnene og borna. Då sa han: «Kven er det du har med deg?» Jakob svara: «Det er dei borna som Gud i sin nåde har gjeve tenaren din.» 6Slavekvinnene kom då fram med borna sine og bøygde seg til jorda. 7Lea kom òg fram med borna sine og bøygde seg. Til slutt gjekk Josef og Rakel fram og bøygde seg. 8Esau spurde: «Kva ville du med heile den flokken eg møtte?» «Eg ville at min herre skulle sjå på meg med velvilje», svara han. 9Då sa Esau: «Eg har rikeleg, bror. Ta du vare på det som ditt er!» 10«Nei, kjære deg», svara Jakob, «ser du på meg med velvilje, så ta imot gåva mi! For då eg såg andletet ditt, var det som eg såg Guds eige andlet; så venleg var du mot meg. 11Ta no imot gåva som eg lét senda deg! For Gud har vore nådig mot meg, og eg har alt eg treng.» Jakob bad han så inntrengjande at han tok imot gåva.