Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Apostlenes gjerninger

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28
Se film

Vi lanserer BibleProject-filmer fortløpende fra 2021-2022. Les mer.
Se overblikksfilm

Vi lanserer BibleProject-filmer fortløpende fra 2021-2022. Les mer.

< Forrige kapittelNeste kapittel >

Paulus anker til keiseren
25Tre dager etter at Festus hadde tiltrådt sitt embete, dro han fra Cæsarea og opp til Jerusalem.  2 Overprestene og jødenes ledere kom da til ham med sin anklage mot Paulus. Og de ba ham  3 gjøre dem den tjenesten å sende Paulus til Jerusalem. De ville nemlig legge seg i bakhold og drepe ham underveis.  4 Men Festus svarte at Paulus skulle holdes i varetekt i Cæsarea, og at han selv snart skulle tilbake dit.  5 «Lederne deres kan følge med ned og legge fram anklagen», sa han, «om det da er noe galt ved mannen».
   
 6 Han var ikke mer enn åtte–ti dager hos dem før han reiste ned til Cæsarea igjen. Neste dag tok han plass på dommersetet og befalte at Paulus skulle føres fram.  7 Da han kom inn, ble han omringet av de jødene som var kommet ned fra Jerusalem, og de fremførte mange alvorlige beskyldninger som de ikke kunne bevise.  8 Men Paulus forsvarte seg og sa: «Jeg har ikke forbrutt meg, verken mot jødenes lov, mot tempelet eller mot keiseren.»  9 Festus ville gjerne vinne velvilje hos jødene og sa til Paulus: «Er du villig til å reise opp til Jerusalem og få saken avgjort der, med meg som dommer?» 10 Men Paulus svarte: «For keiserens domstol står jeg. Det er hans sak å dømme meg. Mot jødene har jeg ikke gjort noe galt, det vet du veldig godt. 11 Hvis jeg har begått en forbrytelse og gjort noe som fortjener dødsstraff, ber jeg ikke om å få slippe å dø. Men hvis det ikke er noe i det de anklager meg for, da kan ingen utlevere meg til dem. Jeg anker saken min inn for keiseren.» 12 Festus drøftet saken med rådet sitt og erklærte: «Du har anket til keiseren, og til keiseren skal du dra.»
Paulus for Festus og kong Agrippa
13 Noen dager senere kom kong Agrippa og Berenike til Cæsarea for å besøke Festus. 14 Siden de ble der flere dager, la Festus saken mot Paulus fram for kongen. «Jeg har en mann her», sa han, «som Feliks etterlot som fange. 15 Da jeg dro til Jerusalem, reiste overprestene og jødenes eldste anklage mot ham og ba om å få ham dømt. 16 Jeg svarte dem at det ikke er romersk sedvane å utlevere noen som er anklaget, før han personlig har møtt anklagerne og fått anledning til å forsvare seg mot klagen. 17 Så kom de sammen her, og jeg lot dem ikke vente lenge; allerede dagen etter inntok jeg dommersetet og befalte at mannen skulle føres fram. 18 Anklagerne stilte seg rundt ham, men de kom ikke med beskyldninger om slike forbrytelser som jeg hadde ventet. 19 Det de anførte mot ham, gjaldt noen stridsspørsmål i deres egen religion og noe om en viss Jesus som var død, men som Paulus påsto er i live. 20 Jeg visste ikke hvordan jeg skulle etterforske denne saken, og spurte om han kunne tenke seg å reise til Jerusalem for å få dom i saken. 21 Men Paulus anket og ville sitte i varetekt inntil hans høyhet, keiseren, kunne avgjøre saken. Derfor befalte jeg at han skulle holdes i forvaring til jeg får sendt ham til keiseren.» 22 Agrippa sier til Festus: «Jeg kunne selv ha lyst til å høre denne mannen.» «I morgen skal du få høre ham», svarte han.
   
23 Neste dag kom Agrippa og Berenike i full stas og toget inn i audienssalen sammen med de øverste offiserene og de fremste mennene i byen. På ordre fra Festus ble Paulus ført inn. 24 Og Festus sa: «Kong Agrippa og alle dere som er sammen med oss! Her ser dere den mannen som har fått hele den jødiske befolkning til å vende seg til meg både i Jerusalem og her. De har høylytt forlangt at han ikke måtte få leve lenger. 25 Jeg ble klar over at han ikke hadde gjort noe som fortjener dødsstraff. Men han har selv anket til hans høyhet, keiseren, og jeg har besluttet å sende ham dit. 26 Imidlertid har jeg ikke sikre opplysninger å skrive til vår hersker. Derfor fører jeg ham fram for dere, i første rekke for deg, kong Agrippa, så jeg etter forhøret kan vite hva jeg skal skrive. 27 For jeg synes det er meningsløst å oversende en fange uten å gjøre rede for anklagen mot ham.»
Paulus forsvarer seg for kong Agrippa
26Agrippa sa da til Paulus: «Du har tillatelse til å legge fram din sak.» Paulus hevet hånden og begynte forsvarstalen sin:
   
 2 «Jeg priser meg lykkelig at det er for deg, kong Agrippa, jeg i dag skal forsvare meg mot alt det jødene anklager meg for,  3 du har jo godt kjennskap til alle skikker og stridsspørsmål blant jødene. Derfor ber jeg deg om å høre tålmodig på meg.  4 Mitt liv er kjent for alle jøder, for helt fra barndommen har jeg levd blant folket mitt og i Jerusalem.  5 Derfor vet de også, hvis de bare ville vitne om det, at jeg først levde som fariseer og hørte til den strengeste retningen i vår religion.  6 Og nå står jeg anklaget fordi jeg har satt mitt håp til det løftet Gud ga våre fedre.  7 Det løftet håper vårt tolvstammefolk å få se oppfylt – derfor dyrker de Gud utrettelig natt og dag. På grunn av dette håpet, konge, blir jeg anklaget av jøder.  8 Hvorfor regnes det som utrolig blant dere at Gud vekker opp døde?
   
 9 Jeg mente selv en gang at det var en plikt å sette alt inn på å bekjempe nasareeren Jesu navn. 10 Det gjorde jeg også i Jerusalem. Jeg fikk fullmakt fra overprestene og kastet mange av de hellige i fengsel, og var det snakk om å henrette dem, stemte jeg for. 11 Rundt om i alle synagogene fikk jeg dem ofte straffet for å tvinge dem til å spotte, og i mitt raseri forfulgte jeg dem helt til byene i utlandet.
   
12 Da jeg drev på med dette, reiste jeg en gang til Damaskus med myndighet og fullmakt fra overprestene. 13 Underveis, konge, så jeg midt på dagen et lys fra himmelen, klarere enn solen, stråle omkring meg og dem som var med meg. 14 Vi falt alle til jorden, og jeg hørte en stemme som sa til meg på hebraisk: ‘Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg? Det blir hardt for deg å stampe mot brodden.’ 15 Jeg spurte: ‘Hvem er du, Herre?’ Og Herren sa: ‘Jeg er Jesus, han som du forfølger. 16 Men reis deg nå og stå på føttene! Jeg har vist meg for deg for å velge deg ut til tjener og til vitne, både om det du har sett av meg, og om det du siden skal få se 17 når jeg berger deg fra ditt eget folk og fra hedningfolkene. Jeg sender deg til dem 18 for å åpne øynene deres, så de vender om fra mørke til lys, fra Satans makt og til Gud. Ved troen på meg skal de få tilgivelse for syndene og arvelodd sammen med dem som er blitt helliget.’
   
19 Derfor, kong Agrippa, har jeg ikke vært ulydig mot det himmelske synet. 20 Nei, jeg har forkynt, først i Damaskus og Jerusalem, så i hele Judea og for hedningfolkene, at de må angre og vende om til Gud og gjøre gjerninger som svarer til omvendelsen. 21 Dette er grunnen til at jødene grep meg i tempelet og forsøkte å drepe meg. 22 Men til denne dag har Gud hjulpet meg, så jeg har vitnet for høy og lav, og jeg har ikke sagt annet enn det profetene og Moses sa skulle hende, 23 at Messias skulle lide, og at han som den første skulle stå opp fra de døde og forkynne lyset både for sitt eget folk og for hedningfolkene.»
   
24 Da han kom til dette punktet i forsvarstalen, ropte Festus høyt: «Du er fra sans og samling, Paulus! All lærdommen din driver deg fra forstanden.» 25 Paulus svarte: «Jeg er ikke fra forstanden, ærede Festus, for alt jeg sier, er sant og vel gjennomtenkt. 26 Kongen kjenner til alt dette, og til ham taler jeg rett ut. Jeg er overbevist om at ikke noe av dette er gått ham forbi; det er jo ikke skjedd i en avkrok. 27 Tror du på profetene, kong Agrippa? Jeg vet at du tror.» 28 Agrippa sa til Paulus: «Det er like før du får overtalt meg til å bli en kristen.» 29 Og Paulus svarte: «Like før eller langt igjen, mitt ønske til Gud er at både du og alle som hører meg i dag, må bli som jeg, bare uten disse lenkene.»
   
30 Så reiste kongen seg sammen med landshøvdingen og Berenike og hele følget deres. 31 Da de hadde trukket seg tilbake, snakket de med hverandre og sa: «Den mannen har ikke gjort noe som han fortjener dødsstraff eller fengsel for.» 32 Og Agrippa sa til Festus: «Han kunne ha vært løslatt om han ikke hadde anket til keiseren.»
Reisen til Roma
27Da det var avgjort at vi skulle seile til Italia, ble Paulus og noen andre fanger overlatt til en offiser ved navn Julius fra Den keiserlige bataljon.  2 Vi gikk om bord i et skip fra Adramyttium som skulle til havnene i Asia, og seilte så ut. Sammen med oss var makedoneren Aristarkos fra Tessalonika.  3 Dagen etter seilte vi inn til Sidon, og Julius behandlet Paulus vennlig og ga ham lov til å besøke vennene sine og nyte godt av deres omsorg.  4 Vi stakk til sjøs igjen og seilte i le av Kypros, fordi vi hadde vinden imot.  5 Så satte vi over havstykket utenfor Kilikia og Pamfylia og kom til Myra i Lykia.  6 Der fant offiseren et skip fra Aleksandria som skulle til Italia, og han lot oss gå om bord i det.
   
 7 I flere dager gikk det smått framover, og vi klarte så vidt å komme på høyde med Knidos. Vinden hindret oss i å komme videre, og vi holdt derfor ned under Kreta ved Salmone-neset.  8 Dette klarte vi så vidt å runde og kom til et sted som ble kalt «Gode havner», like ved byen Lasea.
   
 9 Vi hadde brukt lang tid, og det var ikke lenger trygt å ferdes på sjøen, da det allerede var etter fastedagen. Derfor advarte Paulus dem 10 og sa: «Jeg ser at det å seile videre vil bety ulykke og tap av last og skip, ja, fare for vårt liv.» 11 Men offiseren stolte mer på kapteinen og eieren av skipet enn på det Paulus sa. 12 Og da dette var en dårlig havn for vinteropplag, holdt de fleste på at de skulle seile derfra og forsøke å nå Føniks for å ligge vinteren over der. Denne havnen på Kreta er åpen mot sørvest og nordvest.
Stormen
13 Da det nå blåste opp en svak sønnavind, mente de at de kunne gjennomføre planen, og de lettet anker og seilte langs Kreta nær land. 14 Men ganske snart kom en virvelstorm fra nordøst, Evrakýlon som de kaller den, kastende inne fra øya. 15 Skipet ble feid av gårde, og det var ikke mulig å holde det opp mot vinden, så vi ga opp og lot oss drive. 16 Da vi kom i le av en liten øy som heter Kauda, klarte vi så vidt å redde skipsbåten. 17 Etter at de hadde fått den om bord, tok de nødutstyret i bruk og surret skipet med tau. Nå var de redde for å drive av mot Syrtegrunnene, derfor senket de forseilet, og slik seilte de videre. 18 Men stormen raste fortsatt, og neste dag begynte de å kaste lasten over bord. 19 Den tredje dagen kastet de med egne hender skipsutstyret i sjøen. 20 Verken sol eller stjerner viste seg på flere dager, og det kraftige uværet fortsatte. Til slutt mistet vi alt håp om redning.
   
21 Nå hadde de ikke fått mat i seg på lenge, og Paulus steg fram blant dem og sa: «Gode menn, dere skulle hørt på meg og ikke reist fra Kreta, så hadde dere vært spart for både ulykken og tapet. 22 Men nå ber jeg dere være ved godt mot. Ikke en eneste av dere skal miste livet, men skipet går tapt. 23 For i natt sto det for meg en engel fra den Gud jeg tilhører og tjener, og han sa: 24 ‘Vær ikke redd, Paulus. Du kommer til å stå foran keiseren, og alle som reiser sammen med deg, har Gud gitt deg.’ 25 Vær derfor ved godt mot. For jeg har den tro til Gud at det vil gå slik som det er sagt meg. 26 Vi kommer til å strande på en eller annen øy.»
   
27 Da vi hadde seilt på Adriaterhavet i fjorten døgn, fikk sjøfolkene midt på natten kjenning av land. 28 De loddet og fant tjue favner. Litt lenger inne loddet de igjen og fant femten favner. 29 De var redde for å bli knust mot klippene og kastet fire ankere fra akterstavnen og ønsket bare at det måtte bli dag. 30 Sjøfolkene forsøkte å rømme skipet, og de satte skipsbåten på vannet mens de lot som de ville sette ankere fra baugen. 31 Da sa Paulus til offiseren og soldatene: «Hvis ikke disse mennene blir værende om bord, kan dere ikke bli reddet.» 32 Da kappet soldatene tauene som holdt skipsbåten, og lot den drive av.
   
33 Mens de ventet på daggry, oppfordret Paulus alle til å spise. «Dere har gått uten mat i fjorten dager og ventet og har ikke fått det minste i livet. 34 Derfor råder jeg dere nå til å spise; det er nødvendig for at dere skal bli reddet. Ingen av dere skal miste så mye som et hårstrå på hodet.» 35 Da han hadde sagt dette, tok han et brød, takket Gud mens alle hørte på, brøt det i stykker og spiste. 36 Alle fikk nå nytt mot, og de tok også selv mat til seg. 37 Vi var i alt 276 mennesker om bord. 38 Da de var blitt mette, hev de kornlasten på sjøen for å lette skipet.
Forliset
39 Da dagen brøt fram, dro de ikke kjensel på kysten. Men de så en bukt med flat strand, og der ville de prøve å sette skipet på grunn. 40 De kappet alle ankrene og lot dem gå, og samtidig løste de surringene på rorene. Så satte de forseilet og sto inn mot land med vinden. 41 De drev inn mot en sandbanke med dypt vann på begge sider, og der rente de skipet på grunn. Forstavnen boret seg dypt ned og ble stående helt fast, mens akterskipet etter hvert ble slått i stykker av brenningene. 42 Soldatene ville nå drepe fangene, for at ikke noen skulle legge på svøm og rømme. 43 Men offiseren ville redde Paulus og hindret dem i planen. Han ga ordre om at de som kunne svømme, først skulle kaste seg over bord og komme seg i land. 44 Så skulle de andre komme etter, noen på planker og andre på vrakrester. På denne måten kom alle velberget i land.
På Malta
28Da vi var reddet, fikk vi greie på at øya het Malta.  2 Innbyggerne der var uvanlig hjelpsomme mot oss. De tok seg av oss alle sammen og tente et bål, for det hadde begynt å regne, og det var kaldt.  3 Paulus hadde sanket sammen en haug med kvister og lagt på bålet. Da krøp en slange ut på grunn av heten og hogg seg fast i hånden hans.  4 Da innbyggerne så dyret henge ned fra hånden hans, sa de til hverandre: «Den mannen er sikkert en morder, siden rettferdighetens gudinne ikke lar ham leve, enda han er reddet fra havet.»  5 Men Paulus ristet slangen av seg og inn i ilden uten å ha mén av det.  6 De ventet at han skulle hovne opp eller plutselig falle død om. Men da de hadde ventet og sett på ham en lang stund uten at det skjedde noe uvanlig med ham, slo de helt om og sa at han måtte være en gud.
   
 7 I nærheten av dette stedet lå det et gods som var eid av den fremste mannen på øya, han het Publius. Han tok vennlig imot oss som sine gjester i tre dager.  8 Far til Publius lå akkurat da syk, plaget av feber og dysenteri. Paulus gikk inn til ham, han ba og la hendene på ham og helbredet ham.  9 Etter dette kom også de andre som var syke der på øya, og de ble helbredet. 10 De gjorde stor ære på oss, og da vi skulle seile derfra, forsynte de oss med det vi trengte.
Til Roma
11 Tre måneder senere seilte vi videre med et skip som hadde ligget i vinteropplag på øya. Det var fra Aleksandria og hadde Tvillingene som skipsmerke. 12 Vi anløp Syrakus, hvor vi lå tre dager, 13 og seilte videre derfra langs kysten fram til Regium. Dagen etter fikk vi sønnavind og nådde Puteoli på to dager. 14 Her møtte vi søsken, og de ba oss bli hos dem en uke. Så kom vi til Roma. 15 Søsknene der hadde fått høre om oss og møtte oss helt ute ved Forum Appii og Tres Tabernæ. Paulus takket Gud da han så dem, og fikk nytt mot.
Paulus i Roma
16 Da vi var kommet inn i Roma, fikk Paulus tillatelse til å bo privat sammen med den soldaten som hadde oppsyn med ham. 17 Tre dager senere kalte han sammen de ledende menn blant jødene. Da de var samlet, sa han til dem: «Brødre, jeg har ikke gjort noe galt mot vårt folk eller mot skikkene fra fedrene, og likevel kommer jeg som fange fra Jerusalem, hvor jeg ble overgitt til romerne. 18 De forhørte meg og ville løslate meg, fordi jeg ikke hadde gjort noe som fortjente dødsstraff. 19 Men da jødene satte seg imot det, ble jeg tvunget til å anke saken min inn for keiseren, uten at det betyr at jeg anklager mitt eget folk. 20 Av denne grunn har jeg bedt dere komme hit, for at jeg kan treffe dere og tale med dere. For jeg bærer disse lenker på grunn av Israels håp.» 21 De svarte: «Vi har ikke fått noe brev om deg fra Judea. Heller ikke er noen av brødrene kommet hit for å gi beskjed eller si noe vondt om deg. 22 Men vi vil gjerne høre deg selv si hvordan du tenker. For om denne sekten vet vi i alle fall at den blir motsagt overalt.»
   
23 De avtalte en dag med ham og kom dit hvor han bodde; de var enda flere enn første gang. Fra morgen til kveld forklarte og vitnet han for dem om Guds rike, og ut fra Moseloven og profetene forsøkte han å overbevise dem om Jesus. 24 Noen av dem ble overbevist av det han sa, mens andre var vantro. 25 De gikk fra hverandre dypt uenige, men ett ord fikk Paulus sagt dem: «Med rette sa Den hellige ånd til fedrene deres gjennom profeten Jesaja:
          
   
26  Gå og si til dette folket:
           Dere skal høre og høre, men ikke forstå,
           se og se, men ikke skjelne!
          
   
27  For dette folkets hjerte er blitt fett.
           Tungt hører de med ørene,
           og øynene har de lukket til,
           så de ikke kan se med øynene,
           ikke høre med ørene,
           ikke forstå med hjertet
           og ikke vende om
           så jeg får helbrede dem.
28 Derfor skal dere vite at denne Guds frelse er sendt til hedningene, og de skal høre.» 29 *Da han hadde sagt dette, gikk jødene bort mens de diskuterte heftig med hverandre.•
   
30 To hele år levde Paulus i huset han hadde leid seg inn i, og han tok imot alle som kom til ham. 31 Uhindret og med stor frimodighet forkynte han Guds rike og underviste om Herren Jesus Kristus.
< Forrige kapittelNeste kapittel >

25. september 2022

Dagens bibelord

Matteus 11,16–19

Les i nettbibelen

16Men kva skal eg likna denne slekta med? Ho er lik born som sit på torget og ropar til kvarandre: 17‘Vi spela på fløyte for dykk, men de ville ikkje dansa. Vi song klagesongar, men de ville ikkje sørgja.’ ... Vis hele teksten

16Men kva skal eg likna denne slekta med? Ho er lik born som sit på torget og ropar til kvarandre: 17‘Vi spela på fløyte for dykk, men de ville ikkje dansa. Vi song klagesongar, men de ville ikkje sørgja.’ 18For Johannes kom; han verken åt eller drakk, og folk seier: ‘Han har ei vond ånd i seg.’ 19Menneskesonen kom; han et og drikk, og dei seier: ‘Sjå, for ein storetar og vindrikkar, ven med tollarar og syndarar!’ – Men Visdomen har fått rett, det stadfester gjerningane hennar.»