Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Forkynneren

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12

Neste kapittel >
1Ord av Forkynneren, sønn av David og konge i Jerusalem.
        
 2 Forgjeves, sier Forkynneren, forgjeves og forgjengelig – alt er forgjeves!
          
   
 3 Hva har mennesket igjen for sitt strev,
          for alt det strever med under solen?
          
   
 4 Slekter går, og slekter kommer,
          men jorden er alltid den samme.
          
   
 5 Solen går opp, og solen går ned,
          så lengter den tilbake
          til stedet der den går opp.
          
   
 6 Den skinner og vandrer mot sør,
          så vender den og vandrer mot nord,
          mens vinden snur og skifter
          og tar fatt på sin rundgang igjen.
          
   
 7 Alle elver renner ut i havet,
          men havet blir ikke fullt;
          dit elvene før har rent,
          fortsetter de å renne.
          
   
 8 Alle ting går sin strevsomme gang,
          menneskets ord strekker ikke til.
          Øyet blir ikke mett av å se,
          og øret blir ikke fullt av å høre.
          
   
 9 Det som har skjedd, skal atter skje,
          og det som ble gjort, skal gjøres på nytt.
          Intet er nytt under solen.
          
   
10 Blir det sagt om noe: «Se, dette er nytt»,
          har det likevel hendt i tidligere tider,
          lenge før oss.
          
   
11 Ingen minnes det som før har hendt.
          Og det som skal komme,
          vil heller ingen minnes
          i slektene som følger.

Å gjete vinden
    12 Jeg, Forkynneren, var konge
          over Israel, i Jerusalem.
          
   
13 Jeg la meg på hjertet å undersøke
          og granske med visdom
          alt som blir gjort under himmelen.
          Det er et ondt strev
          Gud har gitt menneskene
          å plage seg med.
          
   
14 Jeg betraktet hver gjerning
          som blir gjort under solen.
          Se, alt er forgjeves, som å gjete vinden!
          
   
15 Det som er kroket, kan ingen rette opp.
          Det som mangler, kan ingen telle.
          
   
16 Jeg sa i mitt hjerte:
          Se, jeg har vunnet større visdom
          enn noen som har hersket
          i Jerusalem før meg.
          Mye har jeg lært å kjenne
          av visdom og kunnskap.
          
   
17 Jeg la meg på hjertet å lære
          hva som er visdom,
          og hva som er dårskap og uforstand.
          Da fant jeg at også dette er som å gjete vinden.
          
   
18 For med stor visdom følger store kvaler.
          Den som øker sin kunnskap, øker sin smerte.
Neste kapittel >

30. september 2022

Dagens bibelord

1. Korintar 15,35–45

Les i nettbibelen

35Men no kunne nokon seia: «Korleis står dei døde opp? Kva slag kropp har dei?» 36Å, uvituge menneske! Det du sår, gjev ikkje nytt liv utan at det døyr. 37Og det du sår, er ikkje det akset som veks opp, men eit nake korn, anten det er av kveite eller av anna såkorn. ... Vis hele teksten

35Men no kunne nokon seia: «Korleis står dei døde opp? Kva slag kropp har dei?» 36Å, uvituge menneske! Det du sår, gjev ikkje nytt liv utan at det døyr. 37Og det du sår, er ikkje det akset som veks opp, men eit nake korn, anten det er av kveite eller av anna såkorn. 38Men Gud lèt det få den skapnad som han har vilja, kvart slag korn sin eigen skapnad. 39Ikkje alt kjøt er av same slag. Det er eitt slag kjøt i menneske, eitt i fe, eitt i fugl, eitt i fisk. 40Og det finst himmelske kroppar og jordiske kroppar; ein glans har dei himmelske, ein annan dei jordiske. 41Ein glans har sola, ein annan har månen og ein annan stjernene. Den eine stjerna lyser med klårare glans enn den andre. 42Slik er det òg med oppstoda frå dei døde. Det som blir sådd, er forgjengeleg. Men det som står opp, er uforgjengeleg. 43Det blir sådd i vanære, det står opp i herlegdom. Det blir sådd i vanmakt, det står opp i kraft. 44Det blir sådd ein kropp som hadde sjel, det står opp ein åndeleg kropp.Så visst som det finst ein kropp med sjel, finst det òg ein åndeleg kropp. 45Slik står det skrive: Det første mennesket, Adam, vart til ei levande sjel. Den siste Adam vart ei ånd som gjev liv.