Hopp rett til
Kirkeårets teksterDagens bibelord
Tegnforklaringer
Bibelleseplaner
Kjøp Bibelen
Bibelsøk
Søk
Første Mosebok
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
Pakten og paktstegnet 17Da Abram var 99 år gammel, viste Herren seg for ham og sa til ham: «Jeg er Gud, Den veldige. Lev for mitt ansikt, vær hel i din ferd! 2 Jeg vil slutte en pakt mellom meg og deg og gjøre deg umåtelig stor.» 3 Da kastet Abram seg ned med ansiktet mot jorden, og Gud sa til ham: 4 «Se, dette er min pakt med deg: Du skal bli far til en mengde folkeslag. 5 Du skal ikke lenger kalles Abram, men Abraham skal navnet ditt være; for jeg gjør deg til far for mange folkeslag. 6 Jeg vil gjøre deg svært fruktbar, ja, gjøre deg til mange folkeslag. Konger skal gå ut fra deg. 7 Jeg vil opprette min pakt mellom meg og deg og etterkommerne dine fra slekt til slekt, en evig pakt: Jeg vil være Gud for deg og etterkommerne dine. 8 Landet du bor i som innflytter, hele Kanaan, vil jeg gi deg og etterkommerne dine til evig eiendom. Og jeg vil være deres Gud.» 9 Så sa Gud til Abraham: «Du skal holde min pakt, både du og etterkommerne dine, fra slekt til slekt. 10 Dette er pakten dere skal holde, pakten mellom meg og dere og etterkommerne dine: Alt av hankjønn hos dere skal omskjæres. 11 Dere skal la forhuden bli omskåret, og det skal være tegnet på pakten mellom meg og dere. 12 Hvert guttebarn hos dere skal omskjæres når det er åtte dager gammelt, i slekt etter slekt, både de som er født i huset, og de som er kjøpt for penger hos fremmede, slike som ikke er av din ætt. 13 Både de som er født i ditt hus, og de du har kjøpt for penger, skal omskjæres. Slik skal min pakt være en evig pakt på kroppen deres. 14 Men en uomskåret, en av hankjønn som ikke har fått forhuden omskåret, en slik skal støtes ut fra folket sitt; for han har brutt min pakt.» 15 Gud sa til Abraham: «Din kone Sarai skal du ikke lenger kalle Sarai. Sara skal hun hete. 16 Jeg vil velsigne henne og gi deg en sønn med henne også. Jeg vil velsigne henne, og hun skal bli til folkeslag. Konger over mange folk skal komme fra henne.» 17 Da kastet Abraham seg til jorden og lo. Han sa i sitt hjerte: «Kan en som er hundre år gammel, få barn? Og kan Sara føde, hun som er nitti år gammel?» 18 Og Abraham sa til Gud: «Måtte Ismael få leve for ditt ansikt!» 19 Da sa Gud: «Sannelig, din kone Sara skal føde deg en sønn, og du skal gi ham navnet Isak. Jeg vil opprette min pakt med ham, en evig pakt for hans etterkommere. 20 Jeg har hørt din bønn for Ismael. Se, jeg vil velsigne ham og gjøre ham fruktbar og svært, svært tallrik. Tolv høvdinger skal han bli far til, og jeg vil gjøre ham til et stort folkeslag. 21 Men min pakt vil jeg opprette med Isak, som Sara skal føde deg neste år på denne tiden.» 22 Så var Gud ferdig med å tale med ham, og han steg opp fra Abraham. 23 Og Abraham tok sin sønn Ismael og alle som var født i hans hus, og alle som han hadde kjøpt for penger, alt av hankjønn blant husfolket til Abraham, og skar av forhuden deres på den samme dagen, slik Gud hadde sagt til ham. 24 Abraham var 99 år gammel da forhuden hans ble omskåret. 25 Og Ismael, hans sønn, var 13 år gammel da han ble omskåret. 26 Den samme dagen ble både Abraham og Ismael, hans sønn, omskåret. 27 Og alle mennene i hans hus, både de som var født i huset, og de som var kjøpt hos fremmede, ble omskåret sammen med ham. |
| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
Lukk X
Her kan registrerte brukere snart lagre egne kommentarer på det valgte verset.
01. juni 2023
22Da sto Paulus fram for Areopagos-rådet og sa:«Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. ... Vis hele teksten
22Da sto Paulus fram for Areopagos-rådet og sa:«Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. 23For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: ‘For en ukjent Gud’. Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere. 24Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender. 25Han trenger heller ikke noe av det som menneskehender kan tjene ham med. Det er jo han som gir liv og ånde, ja, alt til alle. 26Av ett menneske har han skapt alle folkeslag. Han lot dem bo over hele jorden, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder. 27Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne lete seg fram og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. 28For det er i ham vi lever, beveger oss og er til, som også noen av deres diktere har sagt: ‘For vi er hans slekt.’ 29Fordi vi altså er Guds slekt, må vi ikke tenke at guddommen ligner et bilde av gull eller sølv eller stein, formet av menneskers kunst eller tanke. 30Disse tidene med uvitenhet har Gud båret over med, men nå befaler han alle mennesker, hvor de enn er, at de må vende om. 31For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferd, ved en mann han har utpekt til dette. Det har han bekreftet for alle mennesker ved å reise ham opp fra de døde.» 32Da de hørte om oppstandelse fra de døde, gjorde noen narr av ham, men andre sa: «Vi vil gjerne høre deg tale mer om dette en annen gang.» 33Så gikk Paulus fra dem. 34Men det var noen som sluttet seg til ham og kom til tro. Blant dem var Dionysios fra Areopagos-rådet og en kvinne som het Damaris, og noen andre.
22Då steig Paulus fram for Areopagosrådet og sa:«Atenske menn! Eg ser at de på alle måtar er svært religiøse. ... Vis hele teksten
22Då steig Paulus fram for Areopagosrådet og sa:«Atenske menn! Eg ser at de på alle måtar er svært religiøse. 23For då eg gjekk omkring og såg på heilagdomane dykkar, fann eg eit altar der det stod skrive: ‘For ein ukjend Gud’. Det som de tilbed utan å kjenna, er det eg forkynner dykk. 24Gud som har skapt verda og alt som i henne er, han som er herre over himmel og jord, han bur ikkje i tempel som er bygde med hender, 25og lèt seg ikkje tena av menneskehender, som om han skulle trenga noko, han som gjev liv og ande, ja, alt til alle. 26Av eitt menneske har han skapt alle folkeslag, han lét dei busetja seg over heile jorda, og han sette faste tider for dei og grenser mellom bustadene deira. 27Det gjorde han for at dei skulle søkja Gud, om det kunne lukkast for dei å leita seg fram til han og finna han. Han er då ikkje langt borte frå ein einaste ein av oss. 28For i han er det vi lever og rører oss og er til, som òg nokre av dykkar eigne diktarar har sagt: ‘For vi er hans slekt.’ 29Er vi då Guds slekt, må vi ikkje tru at guddomen liknar eit bilete av gull eller sølv eller stein som menneskekunst eller mennesketanke har forma. 30Gud har bore over med dei tidene då folk var uvitande. Men no byd han at alle menneske, kvar dei så er, skal venda om. 31For han har fastsett ein dag då han vil dømma verda med rettferd, og til det har han innsett ein mann. Det har han stadfest for alle med å reisa han opp frå dei døde.» 32Men då dei høyrde om oppstoda frå dei døde, var det somme som spotta, men andre sa: «Vi høyrer deg gjerne tala meir om dette ein annan gong.» 33Så gjekk Paulus frå dei. 34Men det var nokre som heldt seg til han og kom til tru. Mellom dei var Dionysios frå Areopagosrådet og ei kvinne som heitte Damaris, og nokre andre.
22Paulus manai čuožžut gasku Areopagosa ja sárdnugođii:“Atena olbmát! Mun oainnán ahte dii juohke dáfus lehpet áŋgirat atnit fuola ipmiliid bálvaleames. ... Vis hele teksten
22Paulus manai čuožžut gasku Areopagosa ja sárdnugođii:“Atena olbmát! Mun oainnán ahte dii juohke dáfus lehpet áŋgirat atnit fuola ipmiliid bálvaleames. 23Go mun váccašin gávpogis ja geahčadin din bassi sajiid, de mun gávdnen maiddái áltára mas lei čála: ‘Dovdameahttun ipmilii.’ Aiddo su gean dii bálvalehpet almma su dovddakeahttá, mun sárdnidan didjiide. 24Ipmil guhte lea sivdnidan máilmmi ja buot mii das lea, son guhte lea almmi ja eatnama Hearrá, ii ása tempeliin maid olbmogieđat leat dahkan. 25Su ii maid sáhte bálvalit olbmogieđaiguin dego son dárbbašivččii juoidá, sonhan ieš addá buohkaide eallima ja vuoiŋŋa ja visot. 26Ovtta áidna olbmos son lea sivdnidan buot olbmuid. Son lea diktán álbmogiid ássat miehtá eatnama ja lea ásahan daidda vissis áiggiid ja orrunsajiid rájiid, 27vai olbmot ozašedje Ipmila, jos mat sii iskkademiin sáhtášedje su gávdnat.Ipmil ii almmatge leat guhkkin eret mis guđesge. 28Dasgo su siste mii eallit, lihkadit ja leat. Maiddái muhtumat din diktačálliin leat dadjan: ‘Mii leat maiddái su sohka.’ 29Go mii nappo leat Ipmila sohka, de mii eat oaččo navdit ahte ipmilvuohta lea golli, silbba dahje geađggi láhkásaš, dego govva maid olbmo jurdda dahje dáidu lea hábmen. 30Dakkár diehtemeahttunvuođa Ipmil lea gierdan guhká, muhto dál son gohčču buot olbmuid buot báikkiin jorgalit. 31Dasgo son lea ásahan beaivvi goas son dubme máilmmi vuoigatlaččat dan olbmá bokte gean son lea dasa mearridan. Dan son lea duođaštan buot olbmuide go čuoččáldahtii su jábmiid luhtte.” 32Muhtumat bilkidedje Paulusa go gulle su sárdnumin jábmiid bajásčuožžileames, earrásatgis dadje: “Mii dáhttut gullat das velá nuppe hávege.” 33De Paulus vulggii sin luhtte, 34muhto muhtumat serve sutnje ja osko. Sin gaskkas lei Dionysios, Areopagosa lahttu, Damaris-nammasaš nisson ja earrásat sudnuin.