Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Jesaja

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 66
Se film

Les mer om BibleProject.

< Forrige kapittelNeste kapittel >

Damaskus og Efraim
17Budskap om Damaskus.
        
          Se, Damaskus skal ikke lenger være en by,
          men bli til en ruinhaug.
          
   
 2 Aroers byer blir forlatt,
          der skal buskaper hvile,
          og ingen skal skremme dem.
          
   
 3 Efraim skal miste sin borg
          og Damaskus sitt kongedømme.
          Med resten av Aram skal det gå
          som med israelittenes herlighet,
          sier Herren over hærskarene.
          
   
 4 Og den dagen
          skal Jakobs storhet minke
          og den fete kroppen hans bli mager.
          
   
 5 Det blir som når en høster korn
          og hånden samler kornet
          og skjærer aksene av.
          Det blir som når en sanker aks
          i Refa'im-dalen,
          
   
 6 som når en slår ned oliven
          og bare en etterhøst blir igjen,
          to–tre oliven øverst i treet
          og fire–fem på greinene,
          sier Herren, Israels Gud.
          
   
 7 Den dagen
          vender mennesket blikket mot sin skaper,
          øynene ser mot Israels Hellige.
          
   
 8 De skal ikke vende blikket mot altrene
          som deres hender har laget,
          og ikke se på det deres fingre har skapt,
          Asjera-stolpene og røkelsesaltrene.
          
   
 9 Den dagen
          skal de trygge byene deres
          bli så øde som de stedene
          hevittene og amorittene forlot
          da israelittene kom.
          Alt skal bli til ødemark.
          
   
10 For du har glemt Gud, din frelser,
          og ikke husket din trygge klippe.
          Derfor kan du plante de fineste hager
          og sette fremmede vinranker der,
          
   
11 du kan få dem til å vokse den dagen du planter,
          til å spire den morgenen du sår,
          men høsten svikter den dagen sykdom
          og uhelbredelig skade kommer.
          
   
12 Ve! Et drønn av mange folk,
          et drønn som når havet drønner.
          En larm fra folkeslag,
          som larmen fra veldige vann larmer de,
          
   
13 folkeslagene larmer som veldige vann.
          Men når han truer dem,
          flykter de langt bort.
          De jages som agner for vinden på haugene,
          som tistler for stormen.
          
   
14 Om kvelden er det redsel,
          men før morgenen gryr, er de borte.
          Slik går det med dem som plyndrer oss,
          slikt utbytte får de som raner oss.
< Forrige kapittelNeste kapittel >