Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Dommerne

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21
Se film

Les mer om BibleProject.

< Forrige kapittelNeste kapittel >

Abimeleks kongedømme
9Abimelek, sønn av Jerubbaal, dro til sin mors brødre i Sikem. Han talte med dem og med hele slekten til morfaren og sa:  2 «Gå til alle menn med makt i Sikem og spør: Hva er best for dere? Vil dere ha sytti mann, alle Jerubbaals sønner, til å råde over dere, eller vil dere at én mann skal råde? Husk at jeg er av samme bein og kjøtt som dere.»  3 Morens brødre gikk da og sa alt dette til alle menn i Sikem. Og hjertet deres ble vunnet for Abimelek, for de sa: «Han er jo en av våre.»  4 Så ga de ham sytti sjekel sølv fra tempelet til Baal-Berit. For dem leide Abimelek noen simple menn som gikk og drev, og de fulgte ham.  5 Så dro han til farens hus i Ofra. Der drepte han brødrene sine, Jerubbaals sønner, sytti mann på én stein. Bare Jotam, Jerubbaals yngste sønn, var igjen, for han hadde gjemt seg.  6 Alle menn med makt i Sikem og alle som var i Bet-Millo, samlet seg. De gikk og gjorde Abimelek til konge, ved steinstøtte-eika i Sikem.
   
 7 Da Jotam fikk høre om dette, gikk han opp og sto på toppen av Garisim-fjellet. Han ropte høyt:
        
          Hør på meg, dere Sikems menn,
          så skal Gud høre på dere!
          
   
 8 En gang gikk trærne
          for å salve en konge.
          De sa til oliventreet:
          «Du skal være konge over oss!»
          
   
 9 Men oliventreet svarte:
          «Skulle jeg gi avkall på oljen min
          som guder og mennesker æres med,
          og gi meg til å svaie over de andre trærne?»
          
   
10 Da sa trærne til fikentreet:
          «Kom du og vær konge over oss!»
          
   
11 Fikentreet svarte:
          «Skulle jeg gi avkall på min søte, gode frukt
          og gi meg til å svaie over de andre trærne?»
          
   
12 Så sa de til vintreet:
          «Kom du og vær konge over oss!»
          
   
13 Vintreet svarte:
          «Skulle jeg gi avkall på den nye vinen
          som gjør guder og mennesker glade,
          og gi meg til å svaie over de andre trærne?»
          
   
14 Da sa alle trærne til tornebusken:
          «Kom du og vær konge over oss!»
          
   
15 Tornebusken svarte:
          «Er det virkelig slik
          at dere vil salve meg til konge,
          så kom og søk ly i min skygge!
          Ellers går det ild ut fra tornebusken,
          og den skal fortære sedrene på Libanon.»
        
16 Har dere handlet ærlig og trofast når dere nå har gjort Abimelek til konge? Gjorde dere vel mot Jerubbaal og hans slekt og lot ham få som han fortjente? 17 Min far kjempet for dere, han våget livet og berget dere ut av hendene på Midjan. 18 Men i dag har dere reist dere mot slekten til min far og drept sønnene hans, sytti mann på én stein. Dere har gjort Abimelek, som er sønn av slavekvinnen hans, til konge over Sikems menn fordi han er en av dere. 19 Har dere handlet ærlig og trofast mot Jerubbaal og slekten hans i dag, så gled dere over Abimelek og la ham glede seg over dere! 20 Men har dere ikke det, skal det gå ild ut fra Abimelek og fortære mennene i Sikem og Bet-Millo. Og ild skal gå ut fra mennene i Sikem og fra Bet-Millo, og den skal fortære Abimelek. 21 Så rømte Jotam. Han flyktet og dro til Beer. Der slo han seg ned, utenfor rekkevidde for sin bror Abimelek.
   
22 I tre år styrte Abimelek i Israel. 23 Da sendte Gud en ond ånd mellom Abimelek og mennene i Sikem, så de svek Abimelek. 24 Dette skjedde for at voldsgjerningen som ble gjort mot Jerubbaals sytti sønner, kunne bli hevnet. Deres blod skulle komme både over deres egen bror Abimelek, han som drepte dem, og over mennene i Sikem, som støttet ham så han kunne drepe brødrene sine med egne hender. 25 Mennene i Sikem la folk i bakhold mot ham på fjelltoppene, og de ranet alle som dro forbi dem på veien. Dette fikk Abimelek vite.
   
26 Gaal, sønn av Ebed, kom til Sikem sammen med brødrene sine, og mennene i Sikem fikk tillit til ham. 27 De gikk ut og høstet vinmarkene sine og presset druer. Så holdt de fest. De gikk inn i tempelet til guden sin, spiste og drakk og forbannet Abimelek. 28 Da sa Gaal, sønn av Ebed: «Hvem er Abimelek, og hvem er Sikem, så vi skulle tjene ham? Er ikke han Jerubbaals sønn, og er ikke Sebul tilsynsmannen hans? Tjen de mennene som stammer fra Hamor, Sikems far! Hvorfor skulle vi tjene denne mannen? 29 Bare jeg hadde hånd om dette folket, så jeg kunne få Abimelek av veien. Da skulle jeg si: Skaff deg en større hær, Abimelek, og dra ut til strid!»
   
30 Da Sebul, høvdingen i byen, hørte hva Gaal, sønn av Ebed, sa, ble han rasende. 31 Han sendte bud til Abimelek i hemmelighet og sa: «Hør! Gaal, sønn av Ebed, er kommet til Sikem sammen med brødrene sine, og de hisser opp byen mot deg. 32 Nå i natt skal du bryte opp sammen med folkene dine og legge deg i bakhold ute i åpent lende. 33 I morgen tidlig, når solen står opp, skal du rykke fram og overfalle byen. Da kommer Gaal og hans folk til å dra ut imot deg, og så kan du gjøre med ham som best du makter.»
   
34 Abimelek brøt opp i nattemørket med alt mannskap han hadde, og de la seg i bakhold mot Sikem i fire grupper. 35 Da Gaal, sønn av Ebed, gikk ut og sto ved inngangen til byporten, kom Abimelek og folkene hans fram fra bakholdet. 36 Gaal fikk øye på folket og sa til Sebul: «Se, det kommer folk ned fra fjelltoppene!» Sebul sa til ham: «Det er skyggen av fjellene du tar for mennesker.» 37 Men Gaal fortsatte: «Jo, det er folk som kommer ned fra verdens navle, og en annen flokk kommer på veien fra Spåmannseika.» 38 Da sa Sebul til ham: «Hvor er nå de store ordene dine? Var det ikke du som sa: Hvem er Abimelek, så vi skulle tjene ham? Se, her kommer dette folket som du aktet så lite. Dra nå ut og kjemp mot dem!»
   
39 Da dro Gaal ut i spissen for mennene i Sikem og kjempet mot Abimelek. 40 Men Abimelek satte etter ham og drev ham på flukt. Mange falt; det lå drepte helt bort til byporten. 41 Abimelek slo seg ned i Aruma. Sebul drev Gaal og brødrene hans bort; de fikk ikke bo i Sikem. 42 Dagen etter gikk folket ut på marken. Da Abimelek fikk vite det, 43 delte han hæren sin i tre flokker og la seg i bakhold ute i åpent lende. Da han så at folket kom ut av byen, gikk han løs på dem og slo dem. 44 Abimelek og flokken som fulgte ham, sprang og stilte seg i byporten, mens de to andre flokkene overfalt alle som var ute på marken, og hogg dem ned. 45 Abimelek kjempet mot byen hele den dagen. Han inntok byen, og folket som var der, slo han i hjel. Byen rev han ned og sådde den til med salt.
   
46 Da mennene i Sikem-borgen hørte dette, gikk alle inn i kjellerrommet under tempelet til El-Berit. 47 Så snart Abimelek fikk vite at alle menn i Sikem-borgen hadde samlet seg, 48 gikk han opp på Salmon-fjellet sammen med alt folket som var med ham. Abimelek grep tak i en øks og hogg greiner av trærne. Han løftet dem opp og la dem på skuldrene. Så sa han til folkene sine: «Dere ser hva jeg har gjort. Skynd dere og gjør som jeg.» 49 Alt folket hogg hver sin bør med greiner og fulgte etter Abimelek. De la greinene over kjellerrommet og satte fyr på dem over hodene på alle som var der nede. Slik døde også alle som var i Sikem-borgen, omkring tusen menn og kvinner.
   
50 Siden gikk Abimelek mot Tebes. Han omringet byen og inntok den. 51 Midt i byen var det et festningstårn. Dit flyktet alle menn og kvinner og alle de mektige i byen. De stengte etter seg og gikk opp på taket av tårnet. 52 Abimelek rykket fram mot tårnet for å angripe det. Men da han nærmet seg porten i tårnet for å sette ild på den, 53 var det en kvinne som kastet en kvernstein i hodet på Abimelek så skallen hans ble knust. 54 Han ropte straks til våpenbæreren sin og sa til ham: «Trekk sverdet og drep meg, så det ikke skal bli sagt at en kvinne slo meg i hjel!» Da stakk tjeneren sverdet gjennom ham, og han døde.
   
55 Da israelittene så at Abimelek var død, gikk de hjem, hver til sitt. 56 Slik gjengjeldte Gud det onde Abimelek gjorde mot sin far da han drepte de sytti brødrene sine. 57 Og alt det onde som mennene i Sikem hadde gjort, lot Gud komme tilbake over deres eget hode. Den forbannelsen som Jotam, sønn av Jerubbaal, hadde lyst, kom over dem.
< Forrige kapittelNeste kapittel >

04. desember 2022

Dagens bibelord

Johannes 14,1–14

Les i nettbibelen

1La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! 2I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? ... Vis hele teksten

1La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! 2I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? 3Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. 4Og dit jeg går, vet dere veien.» 5Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» 6Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. 7Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.» 8Da sier Filip: «Herre, vis oss Far, det er nok for oss.» 9Jesus svarer: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si: ‘Vis oss Far’? 10Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger. 11Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld. 12Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerningene jeg gjør, ja, enda større gjerninger, for jeg går til Far. 13Og det dere ber om i mitt navn, vil jeg gjøre, så Faderen skal bli æret gjennom Sønnen. 14Dersom dere ber meg om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det.

Dagens bibelord

Johannes 14,1–14

Les i nettbibelen

1Lat ikkje hjartet dykkar uroast! Tru på Gud og tru på meg! 2I huset til Far min er det mange rom. Var det ikkje slik, hadde eg då sagt dykk at eg går og vil gjera klar ein stad til dykk? ... Vis hele teksten

1Lat ikkje hjartet dykkar uroast! Tru på Gud og tru på meg! 2I huset til Far min er det mange rom. Var det ikkje slik, hadde eg då sagt dykk at eg går og vil gjera klar ein stad til dykk? 3Og når eg har gått og gjort klar ein stad til dykk, kjem eg att og tek dykk til meg, så de skal vera der eg er. 4Og dit eg går, veit de vegen.» 5Tomas seier til han: «Herre, vi veit ikkje kvar du går; korleis kan vi då vita vegen?» 6Jesus seier: «Eg er vegen, sanninga og livet. Ingen kjem til Far utan gjennom meg. 7Har de kjent meg, skal de òg kjenna Far min. Frå no av kjenner de han og har sett han.» 8Filip seier til han: «Herre, syn oss Far, det er nok for oss.» 9Jesus svarar: «No har eg vore så lang ei tid saman med dykk, og du kjenner meg ikkje, Filip? Den som har sett meg, har sett Far. Korleis kan du då seia: ‘Syn oss Far’? 10Trur du ikkje at eg er i Far og Far i meg? Dei ord eg talar til dykk, har eg ikkje frå meg sjølv; det er Far som er i meg og gjer sine gjerningar. 11Tru meg: Eg er i Far og Far i meg. Om ikkje for anna, så tru det for gjerningane skuld. 12Sanneleg, sanneleg, eg seier dykk: Den som trur på meg, skal gjera dei gjerningane som eg gjer, ja, større gjerningar enn dei, for eg går til Far. 13Og det de bed om i mitt namn, vil eg gjera, så Faderen skal bli herleggjord gjennom Sonen. 14Bed de meg om noko i mitt namn, så skal eg gjera det.

Dagens bibelord

Johannes 14,1–14

Les i nettbibelen

1Allos din váibmu lehko leabuheapme. Oskot Ipmilii ja oskot munnje. 2Mu Áhči viesus leat ollu lanjat. Dajašingo mun muđui ahte manan gárvvistit didjiide saji? ... Vis hele teksten

1Allos din váibmu lehko leabuheapme. Oskot Ipmilii ja oskot munnje. 2Mu Áhči viesus leat ollu lanjat. Dajašingo mun muđui ahte manan gárvvistit didjiide saji? 3Mun manan gárvvistit didjiide saji, muhto boađán fas ruoktot ja vieččan din lusan, vai dii lehpet doppe gos mun lean. 4Ja dii gal diehtibehtet geainnu dohko gosa mun manan.” 5Tomas dajai sutnje: “Hearrá, eat mii dieđe gosa don manat. Mo mii de sáhttit diehtit geainnu?” 6Jesus vástidii: “Mun lean geaidnu, duohtavuohta ja eallin. Ii oktage boađe Áhči lusa muđui go mu bokte. 7Jos dii dovdabehtet mu, de oahppabehtet dovdat maiddái mu Áhči. Dii dovdabehtet su juo dál, diihan lehpet oaidnán su.” 8Filip dajai sutnje: “Hearrá, divtte min oaidnit Áhči, de das lea midjiide galle.” 9Jesus vástidii: “Itgo don, Filip, dovdda mu, vaikko mun lean leamaš juo ná guhká din luhtte? Gii lea oaidnán mu, dat lea oaidnán Áhči. Mo don de sáhtát dadjat: ‘Divtte min oaidnit Áhči’? 10Itgo don oskko ahte mun lean Áhči siste ja Áhčči lea mu siste? Go mun sártnun didjiide, de mun in sártno iešalddán: Áhčči lea mu siste ja dahká iežas daguid. 11Oskot munnje go mun cealkkán ahte mun lean Áhči siste ja Áhčči lea mu siste. Jos dii muđui ehpet oskko, de oskot mu daguid dihte. 12Duođaid, duođaid, mun cealkkán didjiide: Dat gii osku munnje, dahká daid daguid maid mun dagan, ja velá stuoribuidge, dasgo mun manan Áhči lusa. 13Ja maid ihkinassii dii átnubehtet mu nammii, dan mun dagan, vai Áhčči hearvásin dahkkojuvvo Bártni bokte. 14Juos dii átnubehtet juoidá mu nammii, de mun dagan dan.