Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Job

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42

< Forrige kapittelNeste kapittel >

Elifas: Munnen din dømmer deg
15Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:
          
   
 2 Ville en vis svare med luftige meninger
          og fylle lungene med østavind,
          
   
 3 forsvare seg med gagnløs tale,
          med ord som ikke duger?
          
   
 4 Selv gudsfrykten bryter du ned,
          det blir mindre ettertanke for Guds ansikt.
          
   
 5 Det er din synd som lærer opp munnen,
          du velger et listig språk.
          
   
 6 Munnen dømmer deg skyldig, ikke jeg.
          Leppene vitner mot deg.
          
   
 7 Ble du født som det første mennesket,
          ble du til før haugene var til?
          
   
 8 Lyttet du da Gud holdt råd?
          Holdt du visdommen for deg selv?
          
   
 9 Vet du noe som ikke vi vet?
          Forstår du noe som ikke vi forstår?
          
   
10 Også blant oss finnes gråhårede og gamle,
          rikere på dager enn din far.
          
   
11 Er Guds trøst og hans milde ord
          for lite for deg?
          
   
12 Hvorfor gjør hjertet deg urolig?
          Hvorfor himler du med øynene?
          
   
13 Du vender din ånd mot Gud,
          tar sterke ord i din munn.
          
   
14 Hvordan kan et menneske være rent
          og en som er født av en kvinne, ha rett?
          
   
15 Gud stoler ikke engang på sine hellige,
          selv himmelen er ikke ren i hans øyne,
          
   
16 langt mindre et avskyelig og fordervet menneske
          som drikker urett som om det var vann.
          
   
17 Jeg vil si deg noe, hør på meg!
          Jeg vil fortelle det jeg har sett,
          
   
18 det de vise forkynte,
          det fedrene ikke holdt tilbake.
          
   
19 Bare til dem ble landet gitt,
          der dro ingen fremmede gjennom.
          
   
20 Den lovløse lever i uro alle sine dager,
          voldsmannen lever ikke mange år.
          
   
21 Redslene synger i hans øre,
          i fredstid kommer noen for å herje.
          
   
22 Han har ikke håp om å unnslippe mørket,
          han er utsett til å falle for sverd.
          
   
23 Han streifer om etter brød – men hvor er det?
          Han vet at en mørkets dag står klar for ham.
          
   
24 Nød og trengsel skremmer ham,
          som stridsklare konger overmanner de ham.
          
   
25 Han har løftet sin hånd mot Gud
          og strider mot Den veldige,
          
   
26 stormer mot ham med krum nakke
          bak et tykt og buet skjold.
          
   
27 Hans ansikt svulmer av fett,
          han legger på seg rundt hoftene.
          
   
28 Men han må slå seg ned i ødelagte byer
          og i hus der ingen kan bo,
          hus bestemt til å legges i ruiner.
          
   
29 Han blir ikke rik, hans makt blir ikke stående;
          grøden bugner ikke på hans jord.
          
   
30 Han unnslipper ikke mørket;
          heten svir av hans friske skudd,
          og munnen slutter å puste.
          
   
31 Ingen må stole på det som er tomt.
          Han føres vill og får bare tomhet igjen.
          
   
32 Før dagen er omme,
          dør greinene.
          
   
33 Han er lik en vinstokk som mister umodne druer,
          lik et oliventre som kaster blomstene.
          
   
34 De ugudeliges forsamling gir ingen frukt,
          teltene til dem som lar seg kjøpe, fortæres av ild.
          
   
35 De unnfanger urett og føder ondskap,
          morslivet bærer fram svik.
< Forrige kapittelNeste kapittel >

02. oktober 2022

Dagens bibelord

Markus 5,35–43

Les i nettbibelen

35Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» 36Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» ... Vis hele teksten

35Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» 36Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» 37Nå lot han ingen andre følge med enn Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror. 38Da de kom til synagogeforstanderens hus og han så alt oppstyret og folk som gråt og jamret seg, 39gikk han inn og sa til dem: «Hvorfor støyer og gråter dere? Barnet er ikke dødt; hun sover.» 40De bare lo av ham. Men han drev alle ut og tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der barnet lå. 41Så tok han barnet i hånden og sa: «Talita kumi!» Det betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!» 42Straks reiste jenta seg og gikk omkring; hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring. 43Men han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og han sa at de skulle gi henne noe å spise.