Hopp rett til
Kirkeårets teksterDagens bibelord
Tegnforklaringer
Bibelleseplaner
Kjøp Bibelen
Bibelsøk
Søk
Klagesangene
1 2 3 4 5| Neste kapittel > |
FØRSTE SANG 1 א Ensom sitter hun, den folkerike byen. Hun er blitt enke, den store blant folkene. Dronningen blant landene er blitt slave. 2 ב Hun gråter om natten, kinnet er vått av tårer. Ingen av elskerne trøster henne. Vennene har sveket, de er blitt fiender. 3 ג Juda dro i eksil etter nød og slaveri. Hun bor blant folkene, finner ikke hvile. Forfølgerne tok henne igjen der det var trangest. 4 ד Veiene til Sion sørger, ingen kommer til festene. Byportene ligger øde, prestene sukker. Ungjentene klager, selv har hun bitter sorg. 5 ה Motstanderne er blitt herrer, fienden lever trygt. Herren har latt henne lide for hennes mange synder. Fienden drev småbarna foran seg som fanger. 6 ו Datter Sion mistet all sin prakt. Høvdingene hennes lignet hjorter som ikke finner beite. Kraftløse gikk de foran ham som jaget. 7 ז Jerusalem minnes, hjemløs, i nød, fortidens prakt. Folket falt for fiendehånd, ingen hjelper fantes. Fienden så på og lo mens hun gikk under. 8 ח Jerusalem har syndet grovt, derfor er hun uren. Alle som æret henne, forakter henne, de har sett henne naken. Hun stønner og snur seg bort. 9 ט Urenheten syntes på kappen, hun tenkte ikke det skulle ende slik. Dypt sank hun, ingen trøstet henne. Herre, se min nød, fienden triumferer! 10 י Fienden grep etter skattene hennes. Hun så folkeslagene gå inn i helligdommen, de du nektet å komme inn i din menighet. 11 כ Hele folket hennes stønner mens de leter etter brød. De bytter skatter mot mat for å berge livet. Se, Herre, se hit! Jeg er foraktet. 12 ל Se hit, dere som går forbi på veien. Finnes det en smerte som min, den som har rammet meg? Den lar Herren meg lide på sin brennende vredes dag. 13 מ Han sendte ild fra det høye, den herjet i knoklene mine. Han satte ut nett for føttene og lot meg vike tilbake. Han har gjort meg til en ødemark, hele tiden er jeg syk. 14 נ Med hånden knyttet han sammen mine synder, de ble bundet sammen til et åk. De lå over nakken på meg, og kreftene sviktet. Herren ga meg i hendene på folk jeg ikke kunne stå meg imot. 15 ס Herren vraket alle mine krigere. Han ropte ut for meg en høytid da mine unge menn skulle knuses. I vinpressen tråkket Herren ned jomfruen, datter Juda. 16 ע Derfor gråter jeg, tårene strømmer fra øynene. Den som kan trøste og berge mitt liv, er langt borte fra meg. Barna mine ligger forlatt, fienden var for sterk. 17 פ Sion rakte hendene ut, ingen trøstet henne. Herren ga befaling om Jakob, fienden omringet ham. Da ble Jerusalem uren for dem. 18 צ Herren er rettferdig. Jeg hadde trosset det han sa. Hør da på meg, alle folk, se hvordan jeg lider! Unge jenter og gutter måtte gå i fangenskap. 19 ק Jeg ropte på elskerne mine, de svek meg. Mine prester og de eldste døde i byen. De lette etter mat for å berge livet. 20 ר Se, Herre, jeg er i nød. Magen er urolig, hjertet vrir seg. For jeg var full av trass. Ute har sverd gjort meg barnløs, inne hersker døden. 21 ש De hører at jeg sukker, ingen trøster meg. Alle fiender hører om min ulykke og gleder seg. Men det var du som sto bak. Dagen du ropte ut, lot du komme. Men det skal gå med dem som med meg. 22 ת Du må merke deg all deres ondskap! Gi dem igjen slik du ga meg igjen for alle syndene mine. For sukkene er mange, og hjertet mitt er sykt. |
| Neste kapittel > |
Lukk X
Her kan registrerte brukere snart lagre egne kommentarer på det valgte verset.
1Han fortalde dei ei likning om at dei alltid skulle be og ikkje mista motet: 2«I ein by var det ein dommar som ikkje hadde ærefrykt for Gud og ikkje tok omsyn til noko menneske. ... Vis hele teksten
1Han fortalde dei ei likning om at dei alltid skulle be og ikkje mista motet: 2«I ein by var det ein dommar som ikkje hadde ærefrykt for Gud og ikkje tok omsyn til noko menneske. 3I same byen var det ei enkje. Ho kom gong på gong til han og sa: ‘Hjelp meg i saka med motparten min, så eg kan få min rett.’ 4Lenge ville han ikkje, men til slutt sa han med seg sjølv: ‘Endå eg verken har ærefrykt for Gud eller tek omsyn til noko menneske, 5vil eg hjelpa denne enkja til retten hennar, sidan ho plagar meg slik, elles endar det vel med at ho flyg like i synet på meg.’» 6Og Herren sa: «Høyr kva denne uærlege dommaren seier! 7Skulle så ikkje Gud hjelpa sine utvalde til retten deira, dei som ropar til han dag og natt? Er han sein til å hjelpa dei? 8Eg seier dykk: Han skal raskt sørgja for at dei får sin rett. Men når Menneskesonen kjem, skal han då finna trua på jorda?»