Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

Tilbake til oversikten

Jesaja

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 66

Forrige kapittelNeste kapittel

Kong Hiskias sykdom
38På den tiden ble kong Hiskia dødssyk. Da kom profeten Jesaja, sønn av Amos, til ham og sa: «Så sier Herren: Få orden på ditt hus, for du skal dø og ikke leve lenger.»  2 Da vendte Hiskia ansiktet mot veggen og ba til Herren.  3 «Å, Herre», sa han, «husk at jeg har vandret trofast og helhjertet for ditt ansikt og har gjort det som er godt i dine øyne.» Og Hiskia gråt høyt.
   
 4 Da kom Herrens ord til Jesaja:  5 «Gå og si til Hiskia: Så sier Herren, din stamfar Davids Gud: Jeg har hørt din bønn og sett dine tårer. Se, jeg legger enda femten år til dine levedager.  6 Jeg skal berge deg og denne byen fra assyrerkongens hånd, og jeg vil forsvare denne byen.  7 Og dette skal du ha til tegn fra Herren på at han vil gjøre det han har sagt:  8 Nå lar jeg skyggen på Ahas' solur gå ti streker tilbake, like langt som den før har gått fram.» Og solen gikk ti streker tilbake, like langt som den før hadde gått fram.
Hiskias takkesalme
 9 Dette skrev Juda-kongen Hiskia etter at han hadde vært syk og var blitt frisk igjen:
          
   
10 Jeg sa:
          Midt i livet må jeg gå
          til dødsrikets porter.
          Der blir jeg voktet på
          resten av mine år.
          
   
11 Jeg sa:
          Jeg får ikke se Herren,
           Herren i de levendes land.
          Jeg får ikke se et menneske mer
          av dem som bor i verden.
          
   
12 Min bolig blir brutt ned,
          tatt bort fra meg
          som teltet til en gjeter.
          Jeg ruller sammen mitt liv
          som en vever,
          fra renningen
          skjærer han meg løs.
          Før dagen blir natt,
          gjør du ende på meg.
          
   
13 Jeg roper om hjelp
          til morgenen kommer.
          Som en løve knuser han
          alle mine knokler.
          Før dagen blir natt,
          gjør du ende på meg.
          
   
14 Jeg piper som svalen og trosten,
          jeg klynker som en due.
          Hjelpeløs ser jeg
          mot det høye.
          Herre, jeg er presset,
          gå god for meg, du!
          
   
15 Hva skal jeg si?
          Han har talt til meg,
          han har gjort sitt.
          Bitter til sinns må jeg vandre
          alle mine år.
          
   
16 Herre, ved dette lever de,
          og ved alt dette
          lever min ånd.
          Gjør meg frisk
          og la meg leve!
          
   
17 Se, til fred ble det bitre,
          det som var så bittert for meg.
          Du har reddet min sjel
          fra ødeleggelsens grav.
          For du har kastet alle mine synder
          bak din rygg.
          
   
18 Dødsriket takker deg ikke,
          døden lovsynger deg ikke,
          de som har gått i graven,
          venter ikke på din trofasthet.
          
   
19 Den levende,
          den levende er det
          som takker deg
          slik jeg gjør i dag.
          En far forteller sine barn
          om din trofasthet.
          
   
20 Herren vil frelse meg.
          La oss spille på harpe
          foran Herrens hus
          så lenge vi lever.
        
21 Jesaja sa: «Hent en fikenkake og legg den som plaster på byllen, så blir han frisk!» 22 Da sa Hiskia: «Hva skal jeg ha til tegn på at jeg kan gå opp til Herrens hus?»
Note: de levendes land: >Sal 27,13.
Forrige kapittelNeste kapittel

18. juni 2021

Dagens Bibelord

1. Tessaloniker 2,5–13

Les i nettbibelen

5Vi opptrådte aldri med smigrende ord, det vet dere, heller ikke med baktanker om egen vinning; Gud er vårt vitne. 6Vi søkte heller ikke ære hos mennesker, verken hos dere eller andre, ... Vis hele teksten

5Vi opptrådte aldri med smigrende ord, det vet dere, heller ikke med baktanker om egen vinning; Gud er vårt vitne. 6Vi søkte heller ikke ære hos mennesker, verken hos dere eller andre, 7selv om vi kunne ha brukt vår myndighet som Kristi apostler. I stedet var vi som spedbarn blant dere, som når en amme steller med sine egne barn, 8slik var vi blitt inderlig glad i dere og ville gjerne gi dere ikke bare Guds evangelium, men også vårt eget liv. Så høyt elsket vi dere. 9For dere husker, søsken, hvordan vi strevde og slet. Vi forkynte Guds evangelium for dere samtidig som vi arbeidet natt og dag for ikke å være til byrde for noen av dere. 10Dere, og Gud selv, er vitner om hvordan vi levde hellig, rettskaffent og uklanderlig blant dere troende. 11Dere vet også at vi var mot hver enkelt av dere som en far mot sine barn: 12Vi formante, oppmuntret og ba dere inntrengende om å føre et liv verdig for Gud, han som kaller dere til sitt rike og sin herlighet. 13Derfor takker vi stadig Gud, for da dere fikk overlevert det Guds ord som vi forkynte for dere, tok dere imot det – ikke som menneskeord, men som det Guds ord det i sannhet er. Og dette ordet er virksomt i dere som tror.