Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

Tilbake til oversikten

Job

Kapittel 14
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42

Forrige kapittelNeste kapittel

Mine lånte dager
14Mennesket, født av en kvinne,
          lever kort og er fylt av uro.
          
   
 2 Det spirer som blomsten og visner,
          flykter som skyggen, står ikke i ro.
          
   
 3 Likevel holder du øye med det,
          du stevner meg for din domstol.
          
   
 4 Kan det komme en ren av en uren?
          Nei, ikke en eneste.
          
   
 5 Når menneskets dager er fastsatt,
          når du har bestemt dets måneders tall,
          satt grensen det ikke kan bryte,
          
   
 6 vend da blikket bort og la det være,
          så kan det glede seg ved sine lånte dager.
          
   
 7 For et tre finnes håp:
          Blir det felt, vokser det opp igjen,
          det skal ikke mangle friske skudd.
          
   
 8 Om røttene i jorden blir gamle
          og stubben morkner i støvet,
          
   
 9 så spirer det igjen ved eimen av vann,
          setter skudd som et nyplantet tre.
          
   
10 Men når mannen dør, er det ute med ham;
          når mennesket går bort, hvor er det da?
          
   
11 Slik vannet forsvinner fra sjøen,
          slik elven minker og tørker ut,
          
   
12 slik ligger mannen og reiser seg ikke.
          Han våkner ikke om så himmelen forgår,
          han står ikke opp fra søvnen.
          
   
13 Om du ville gjemme meg i dødsriket,
          skjule meg til din vrede er over,
          sette en frist og så igjen huske på meg!
          
   
14 Kunne en mann som døde, få liv igjen,
          da skulle jeg holde ut i striden
          helt til det kom avløsning for meg.
          
   
15 Da kunne du rope, og jeg ville svare,
          for du lengtet etter dine henders verk.
          
   
16 Da ville du telle mine skritt
          uten å vokte på min synd.
          
   
17 Mine lovbrudd var buntet sammen med segl,
          et dekke dro du over min skyld.
          
   
18 Men nei: Som fjellet faller og forvitrer,
          slik klippen viker fra sin plass,
          
   
19 slik vannet huler ut steinen
          og regnskurer skyller jordsmonnet bort,
          slik gjør du ende på menneskets håp.
          
   
20 Du overmanner ham for alltid, og han må gå bort.
          Du sender ham vekk med fordreid ansikt.
          
   
21 Barna hans får ære, men han vet det ikke;
          det går dem dårlig, men han aner det ikke;
          
   
22 så stor smerte har han i kroppen,
          så stor sorg har han i livet.
Job 14,12 viser til Job 7,9+
Job 14,19 viser til Job 8,13+
Forrige kapittelNeste kapittel

26. februar 2021

Dagens Bibelord

Jakob 1,2–8

Les i nettbibelen

2Se det bare som en glede, søsken, når dere møter alle slags prøvelser. 3For dere vet at når troen blir prøvet, skaper det utholdenhet. 4Men utholdenheten må føre til fullkommen gjerning, så dere kan være fullkomne og hele, uten noen mangel. ... Vis hele teksten

2Se det bare som en glede, søsken, når dere møter alle slags prøvelser. 3For dere vet at når troen blir prøvet, skaper det utholdenhet. 4Men utholdenheten må føre til fullkommen gjerning, så dere kan være fullkomne og hele, uten noen mangel. 5Om noen blant dere mangler visdom, skal han be til Gud, som villig og uten å bebreide gir til alle, og han skal få. 6Men han må be i tro, uten å tvile. For den som tviler, ligner en bølge på havet som drives og kastes hit og dit av vinden. 7Ikke må et slikt menneske vente å få noe av Herren, 8splittet som han er, og ustø i all sin ferd.