Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

Tilbake til oversikten

Esekiel

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48

Forrige kapittelNeste kapittel

Likklage over de siste kongene
19Du skal stemme i en likklage over fyrstene i Israel  2 og si:
        
          Hva var din mor?
          En løvinne blant løver.
          Hun lå blant ungløver, hun fostret ungene sine.
          
   
 3 Hun alte opp en av ungene,
          en ungløve ble den.
          Den lærte å rive i stykker bytte,
          den åt opp mennesker.
          
   
 4 Folkeslag fikk høre om den,
          og den ble fanget i deres fallgrav.
          Med nesekroker førte de den til Egypt.
          
   
 5 Hun så at hun ventet forgjeves,
          håpet var ute.
          Da tok hun en annen unge
          og gjorde den til ungløve.
          
   
 6 Den gikk blant løver,
          den ble til en ungløve.
          Den lærte å rive i stykker bytte,
          den åt opp mennesker.
          
   
 7 Den ødela borgene
          og la byene i ruiner.
          Landet og alt som fantes der,
          stivnet av skrekk når den brølte.
          
   
 8 Folk fra landene omkring
          satte da ut sine garn.
          De spredte dem ut over den,
          den ble fanget i fallgraven deres.
          
   
 9 Med nesekroker fikk de den i bur
          og førte den til kongen i Babel.
          Der satte de den i en festning,
          så brølene ikke skulle høres mer
          over fjellene i Israel.
          
   
10 Din mor var som en vinstokk i hagen din,
          plantet ved vann.
          Den var rik på frukt og fikk mange greiner,
          for den fikk godt med vann.
          
   
11 Greinene ble så sterke
          at de kunne brukes til herskerstaver.
          Høyt vokste den, opp blant skyene,
          lett synlig fordi den var så høy
          og hadde så mange greiner.
          
   
12 Men den ble revet opp i harme
          og kastet til jorden.
          Østavinden tørket ut frukten.
          De sterke greinene
          ble revet av og visnet,
          ild fortærte dem.
          
   
13 Nå er den plantet i ørkenen,
          i det tørre, tørstende landet.
          
   
14 Ild gikk ut fra en grein
          og fortærte kvistene og frukten.
          Det finnes ikke lenger en sterk grein
          som kan være herskerstav.
        
Dette er en likklage, og likklage er det blitt.
Note: En løvinne: Juda eller Jerusalem. ungene sine: fyrstene i Juda.
Note: en av ungene: kong Joahas, som ble tatt til fange av farao Neko. Jf. v. 5 og 2 Kong 23,31ff.
Note: en annen unge: kong Jojakin, som ble ført til Babel. Jf. v. 9. >17,4.
Note: en vinstokk: >15,2.
Forrige kapittelNeste kapittel

02. august 2021

Dagens Bibelord

1. Mosebok 33,1–11

Les i nettbibelen

1Jakob såg opp og fekk auge på Esau, som kom med fire hundre mann. Då fordelte han borna mellom Lea, Rakel og dei to slavekvinnene. 2Han stilte slavekvinnene og borna deira fremst, Lea og borna hennar bak dei og Rakel med Josef sist. ... Vis hele teksten

1Jakob såg opp og fekk auge på Esau, som kom med fire hundre mann. Då fordelte han borna mellom Lea, Rakel og dei to slavekvinnene. 2Han stilte slavekvinnene og borna deira fremst, Lea og borna hennar bak dei og Rakel med Josef sist. 3Sjølv gjekk han føre dei og bøygde seg sju gonger til jorda, til han kom bort til bror sin. 4Men Esau sprang imot han, slo armane rundt han, kasta seg om halsen på han og kyste han. Og dei gret. 5Esau såg opp og fekk auge på kvinnene og borna. Då sa han: «Kven er det du har med deg?» Jakob svara: «Det er dei borna som Gud i sin nåde har gjeve tenaren din.» 6Slavekvinnene kom då fram med borna sine og bøygde seg til jorda. 7Lea kom òg fram med borna sine og bøygde seg. Til slutt gjekk Josef og Rakel fram og bøygde seg. 8Esau spurde: «Kva ville du med heile den flokken eg møtte?» «Eg ville at min herre skulle sjå på meg med velvilje», svara han. 9Då sa Esau: «Eg har rikeleg, bror. Ta du vare på det som ditt er!» 10«Nei, kjære deg», svara Jakob, «ser du på meg med velvilje, så ta imot gåva mi! For då eg såg andletet ditt, var det som eg såg Guds eige andlet; så venleg var du mot meg. 11Ta no imot gåva som eg lét senda deg! For Gud har vore nådig mot meg, og eg har alt eg treng.» Jakob bad han så inntrengjande at han tok imot gåva.