Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Johannes’ åpenbaring

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22

Forrige kapittelNeste kapittel

Babylons fall
18Etter alt dette så jeg en annen engel stige ned fra himmelen. Han hadde stor makt, og jorden ble opplyst i glansen fra ham.  2 Med mektig røst ropte han:
          « Falt, falt er Babylon den store!
          Hun er blitt et tilholdssted for onde ånder,
          et skjulested for alle urene ånder,
          et skjulested for alle urene fugler,
          et skjulested for alle urene og avskyelige dyr.
          
   
 3 For alle folkeslag har drukket
          vredens vin fra hennes horeri,
          jordens konger har drevet hor med henne,
          og kjøpmennene på jorden er blitt rike
          av hennes overdådige luksus.»
 4 Fra himmelen hørte jeg en annen røst:
          «Dra bort fra henne, mitt folk,
          så dere ikke tar del i hennes synder
          og ikke rammes av hennes plager.
          
   
 5 For syndene hennes har tårnet seg opp helt til himmelen,
          og Gud er blitt minnet om all den uretten hun har gjort.
          
   
 6 Gi henne igjen like for like,
          ja, gi henne dobbelt tilbake for alt hun har gjort,
          og skjenk dobbelt opp til henne
          i begeret hun selv har skjenket opp.
          
   
 7 Gi henne like mye pine og sorg
          som hun selv har unt seg av prakt og luksus.
          For hun sier i sitt hjerte:
          ‘Jeg sitter som dronning,
          jeg er ikke enke,
          og sorg skal jeg aldri vite av.’
          
   
 8 Derfor skal plagene hennes komme
          på én og samme dag:
          død og sorg og hungersnød,
          og hun skal brennes opp med ild.
          For mektig er Herren Gud som dømmer henne.»
 9 Jordens konger, de som har levd med henne i hor og luksus, de skal gråte og bryte ut i klagerop over henne når de ser røyken stige opp der hun brenner. 10 Skremt av lidelsene hennes skal de stå langt borte og rope:
          «Ve, ve du store by,
          Babylon, du mektige by!
          På en eneste time kom dommen over deg.»
11 Kjøpmennene på jorden skal gråte og sørge over henne fordi ingen kjøper skipslastene deres lenger: 12 skipslaster av gull og sølv og edelstener og perler, lin og purpur og silke og skarlagen, all slags velluktende tre, alle slags gjenstander av elfenben og kostbart tre, av kobber og jern og marmor, 13 kanel og krydderier, røkelse og salveolje og virak, vin og olje, fint mel og hvete, storfe og småfe, hester og vogner og slaver, levende mennesker.
          
   
14 «Frukten som var ditt livs begjær,
          er blitt borte for deg.
          All din pynt og prakt er gått tapt
          og skal aldri finnes mer.»
15 Kjøpmennene som handler med slike varer, og som har tjent seg rike på henne, skal stå langt borte, skremt av lidelsene hennes. De skal gråte og sørge 16 og si:
          «Ve, ve over den store by,
          som var kledd i lin og purpur og skarlagen,
          og som glitret av gull og edelstener og perler!
          
   
17 På en eneste time er all denne rikdommen lagt øde.»
Alle skippere og alle som seiler langs kystene, sjømenn og alle som lever av sjøfart, de sto langt borte.
18 De så røyken stige opp der hun brant, og ropte: «Hvor finnes maken til denne store byen?» 19 Og de strødde støv på hodet og ropte i gråt og sorg:
          «Ve, ve over den store by,
          hvor alle som har skip på havet,
          er blitt rike av hennes overflod!
          På en eneste time ble hun lagt øde.»
          
   
20 – Fryd deg over henne, du himmel
          og dere hellige, apostler og profeter!
          For Gud har dømt henne og gitt dere oppreisning.
21 Da tok en mektig engel opp en stein, svær som en kvernstein, kastet den i havet og sa:
          «Slik skal Babylon, den store by,
          bli styrtet ned med veldig kraft
          og aldri finnes mer.
          
   
22 I deg skal det aldri mer høres
          lyd av harpespillere og sangere,
          fløytespillere og basunblåsere.
          I deg skal det aldri mer finnes
          håndverkere av noe slag.
          I deg skal det aldri mer høres
          lyd av kvernstein som durer.
          
   
23 I deg skal det aldri mer skinne
          lys fra noen lampe.
          I deg skal det aldri mer høres
          stemmer av brudgom og brud.
          For alle dine kjøpmenn var fyrstene på jorden,
          og med din trolldomskunst ble folkene bedratt.
          
   
24 I denne byen ble det funnet blod fra profeter og hellige,
          fra alle dem på jorden som er blitt slaktet ned.»
Åp 18,2 viser til Jes 13,21, Jes 21,9, Jer 50,39, Dan 4,30, 1 Pet 5,13
Note: Babylon: >14,8.
Åp 18,7 viser til Jes 47,7ff
Note: strødde støv på hodet: ▶sørgeskikker.
Forrige kapittelNeste kapittel

17. oktober 2021

Dagens Bibelord

Lukas 16,19–31

Les i nettbibelen

19Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag. 20Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som het Lasarus, full av verkende sår. ... Vis hele teksten

19Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag. 20Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som het Lasarus, full av verkende sår. 21Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Hundene kom til og med og slikket sårene hans. 22Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravet. 23Da han slo øynene opp i dødsriket, der han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus tett inntil ham. 24‘Far Abraham’, ropte han, ‘ha barmhjertighet med meg og send Lasarus hit, så han kan dyppe fingertuppen i vann og svale tungen min. For jeg pines i denne flammen.’ 25Men Abraham svarte: ‘Husk, mitt barn, at du fikk alt det gode mens du levde, og Lasarus fikk det vonde. Nå trøstes han her, mens du er i pine. 26Dessuten er det lagt en dyp kløft mellom oss og dere, slik at de som vil komme herfra og over til dere, ikke skal kunne det, og ingen kan gå over fra dere til oss.’ 27Da sa den rike: ‘Så ber jeg deg, far, at du sender ham 28til mine fem brødre hjemme hos min far for å advare dem, så ikke de også skal komme til dette pinestedet.’ 29Men Abraham sa: ‘De har Moses og profetene, de får høre på dem.’ 30Han svarte: ‘Nei, far Abraham, men kommer det noen til dem fra de døde, vil de omvende seg.’ 31Abraham sa: ‘Hører de ikke på Moses og profetene, lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde.’»