Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Første Kongebok

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22

Forrige kapittel

Profeten Mika, sønn av Jimla
22Arameerne og israelittene holdt seg nå i ro i tre år; det var ingen krig mellom dem.  2 Det tredje året dro Josjafat, kongen i Juda, ned til kongen i Israel.  3 Da sa Israels konge til mennene sine: «Dere vet vel at Ramot i Gilead tilhører oss? Og så gjør vi ingenting for å ta byen tilbake fra arameerkongen!»  4 Og til Josjafat sa han: «Vil du gå med meg i krig mot Ramot i Gilead?» Josjafat svarte: «Jeg som du, mitt folk som ditt folk, mine hester som dine hester.»
   
 5 Men siden sa Josjafat til Israels konge: «Søk først råd hos Herren!»  6 Da samlet Israels konge profetene, omkring fire hundre mann, og spurte dem: «Skal jeg dra i krig mot Ramot i Gilead, eller skal jeg la det være?» De svarte: «Dra opp! Herren vil gi byen i kongens hender.»  7 Men Josjafat sa: «Er det ingen annen av Herrens profeter her som vi også kunne spørre?»  8 Israels konge svarte: «Det finnes enda en som vi kunne få til å spørre Herren. Men jeg hater ham, for han profeterer aldri noe godt om meg, bare vondt. Det er Mika, sønn av Jimla.» Josjafat sa: «Kongen skulle ikke snakke slik!»  9 Da ropte Israels konge på en av hoffmennene og sa: «Skynd deg og hent Mika, sønn av Jimla!»
   
10 Kongen i Israel og Josjafat, kongen i Juda, satt i kongelig skrud på hver sin trone, på en treskeplass ved byporten i Samaria, og alle profetene sto foran dem og profeterte. 11 Sidkia, sønn av Kenaana, laget seg da horn av jern og sa: «Så sier Herren: Med disse skal du stange arameerne til du får gjort ende på dem.» 12 Alle profetene profeterte likedan og sa: «Dra opp mot Ramot i Gilead, så skal du ha lykken med deg. Herren vil gi byen i kongens hender.»
   
13 Sendebudet som var gått for å hente Mika, sa til ham: «Hør her! De andre profetene profeterer med én munn at det skal gå kongen vel. La nå dine ord være som deres og spå godt, du også!» 14 Men Mika svarte: «Så sant Herren lever: Det Herren sier til meg, det må jeg tale.» 15 Da han kom fram, sa kongen til ham: «Mika, skal vi dra i krig mot Ramot i Gilead, eller skal vi la det være?» Han svarte: «Dra opp dit, så skal du ha lykken med deg! Herren vil gi byen i kongens hender.» 16 Men kongen sa til ham: «Hvor mange ganger skal jeg la deg sverge på at du ikke sier meg annet enn sannheten i Herrens navn?»
   
17 Da sa Mika: «Jeg så hele Israel spredt utover fjellene som sauer uten gjeter. Og Herren sa: Disse har ingen herre. La dem dra hjem igjen i fred, hver til sitt!» 18 Da sa Israels konge til Josjafat: «Var det ikke det jeg sa til deg? Han profeterer aldri noe godt om meg, bare vondt.»
   
19 Mika sa: Så hør da Herrens ord! Jeg så Herren sitte på sin trone, og hele himmelens hær sto omkring ham, noen på høyre og noen på venstre side. 20 Da spurte Herren: «Hvem vil lokke Ahab så han drar opp mot Ramot i Gilead og faller der?» En svarte så og en annen så. 21 Da gikk en ånd fram, stilte seg foran Herren og sa: «Jeg skal lokke ham.» «Hvordan?» spurte Herren. 22 Den svarte: «Jeg vil dra av sted og være en løgnens ånd i munnen på alle hans profeter.» Da sa Herren: «Ja, du skal lokke ham, og det skal også lykkes for deg. Dra av sted og gjør det!» 23 Så har da Herren lagt en løgnens ånd i munnen på alle disse profetene dine. Han har varslet ulykke over deg.
   
24 Da gikk Sidkia, sønn av Kenaana, bort og slo Mika på kinnet og sa: «Hvordan er Herrens ånd gått over fra meg for å tale gjennom deg?» 25 Mika svarte: «Det skal du få se den dagen du flykter fra rom til rom for å gjemme deg.» 26 Da sa Israels konge: «Ta Mika og før ham bort til byhøvdingen Amon og kongssønnen Joasj 27 og si: Så sier kongen: Sett denne mannen i fengsel! La ham bare få små rasjoner med brød og vann til jeg kommer uskadd hjem igjen.» 28 Mika sa: «Kommer du uskadd hjem igjen, så har ikke Herren talt gjennom meg.» Og han la til: «Hør dette, alle folkeslag!»
Ahab faller
29 Så dro kongen i Israel og Josjafat, kongen i Juda, opp mot Ramot i Gilead. 30 Israels konge sa til Josjafat: «Jeg vil forkle meg før jeg drar i krigen. Men du kan ha på dine vanlige klær.» Så forkledde Israels konge seg og dro ut i krigen. 31 Arameerkongen hadde gitt denne ordren til sine trettito kommandanter for stridsvognene: «Dere skal ikke kjempe mot hvem som helst, verken høy eller lav, men bare mot Israels konge.» 32 Da vognkommandantene fikk øye på Josjafat, sa de: «Dette må være kongen i Israel.» Så vendte de seg mot ham og gikk til angrep. Da satte Josjafat i å rope høyt. 33 Da vognkommandantene skjønte at det ikke var Israels konge, vendte de seg fra ham.
   
34 Men en mann spente buen og skjøt på måfå. Han traff Israels konge mellom brynjeplatene. Da sa kongen til vognføreren sin: «Snu og kjør meg vekk fra slaget! Jeg er såret.» 35 Kampen ble hardere og hardere utover dagen, og kongen ble støttet opp i vognen sin under striden mot arameerne. Men da kvelden kom, døde han. Og blodet fra såret rant ned i bunnen av vognen. 36 Ved solnedgang lød det et rop gjennom leiren: «Hver mann hjem til sin by og sitt land!» 37 Slik døde kongen, og de førte ham til Samaria og gravla ham der. 38 Og da de skylte vognen ved Samaria-dammen, slikket hundene blodet hans mens de prostituerte kvinnene badet der. Det gikk som Herren hadde sagt.
   
39 Det som ellers er å fortelle om Ahab og alt det han utrettet, om elfenbenshuset han reiste og alle byene han bygde, står skrevet i Israels-kongenes krønike. 40 Så gikk Ahab til hvile hos sine fedre, og hans sønn Ahasja ble konge etter ham.
Kong Josjafat i Juda
41 Da Ahab hadde vært konge i Israel i fire år, ble Josjafat, sønn av Asa, konge i Juda. 42 Han var trettifem år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i tjuefem år. Hans mor het Asuba og var datter av Sjilhi. 43 Josjafat fulgte i ett og alt i sin far Asas fotspor og vek ikke av fra dem, men gjorde det som var rett i Herrens øyne. 44 Men offerhaugene forsvant ikke, og folket fortsatte å ofre og brenne røkelse på haugene. 45 Josjafat holdt fred med kongen i Israel.
   
46 Det som ellers er å fortelle om Josjafat, om de storverk han gjorde og om krigene han førte, står skrevet i Juda-kongenes krønike. 47 Resten av de mannlige tempelprostituerte, de som var igjen fra hans far Asas tid, jaget han ut av landet.
   
48 Den gang var det ingen konge i Edom. En stattholder styrte der.
   
49 Josjafat bygde Tarsis-skip som skulle seile til Ofir etter gull. Men de kom aldri dit, for noen skip forliste ved Esjon-Geber. 50 Den gang foreslo Ahasja, sønn av Ahab, for Josjafat: «La mine folk seile sammen med dine på skipene.» Men det ville ikke Josjafat.
   
51 Så gikk Josjafat til hvile hos sine fedre. Han ble gravlagt i fedregraven i sin far Davids by, og hans sønn Joram ble konge etter ham.
Kong Ahasja i Israel
52 Da Josjafat hadde vært konge i Juda i sytten år, ble Ahasja, sønn av Ahab, konge over Israel i Samaria. Han regjerte i Israel i to år. 53 Ahasja gjorde det som var ondt i Herrens øyne. Han fulgte i fotsporene til sin far og mor og til Jeroboam, sønn av Nebat, han som fikk Israel til å synde. 54 Han dyrket Baal og tilba ham og gjorde Herren, Israels Gud, rasende, helt og fullt som hans far hadde gjort.
Note: Ramot: viktig by i Østjordanlandet som kongene i Israel og Aram kjempet om flere ganger. Jf. 2 Kong 8,28.
1 Kong 22,19 viser til Jes 6,1f
Note: himmelens hær: ▶himmelske vesener.
Note: elfenbenshuset: praktfullt hus, prydet med elfenbensrelieffer. Jf. Am 3,15.
Note: Tarsis-skip: >10,22. Esjon-Geber: Jf. 9,26.
Forrige kapittel

01. desember 2021

Dagens bibelord

Jesaja 65,17–19

Les i nettbibelen

17Se, jeg skaper en ny himmel og en ny jord. Ingen skal minnes de første ting, ingen skal tenke på dem. 18Gled og fryd dere til evig tid over det som jeg skaper! For se, jeg skaper Jerusalem om til fryd og folket der til glede. ... Vis hele teksten

17Se, jeg skaper en ny himmel og en ny jord. Ingen skal minnes de første ting, ingen skal tenke på dem. 18Gled og fryd dere til evig tid over det som jeg skaper! For se, jeg skaper Jerusalem om til fryd og folket der til glede. 19Jeg vil fryde meg over Jerusalem og glede meg over mitt folk. Aldri mer skal det høres gråt eller klageskrik i byen.