Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

Tilbake til oversikten

Første Mosebok

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50

Forrige kapittel
50Da kastet Josef seg gråtende ned over faren og kysset ham.  2 Josef påla legene som tjente hos ham, å balsamere faren; og legene balsamerte Israel.  3 Det tok førti dager, for så lang tid tar en balsamering. Og egypterne gråt over ham i sytti dager.
   
 4 Da sørgetiden var over, sa Josef til faraos hoff-folk: «Om dere har velvilje for meg, så si til farao:  5 Min far tok meg i ed og sa: Når jeg nå dør, må du legge meg i den graven jeg kjøpte meg i Kanaan. La meg derfor få dra opp og gravlegge far og så komme tilbake!»  6 Farao sa: «Dra bare opp og gravlegg din far, slik han lot deg sverge.»
   
 7 Så dro Josef opp for å gravlegge faren. Alle faraos tjenere, de eldste i faraos hus og de eldste i landet dro opp sammen med Josef.  8 Hele Josefs hus, brødrene og hans fars hus var også med. Bare småbarna, småfeet og storfeet lot de bli igjen i Gosen.  9 Han hadde også med seg vogner og ryttere, så det ble et stort følge.
   
10 De kom til Goren-Haatad, som ligger på den andre siden av Jordan, og holdt en stor og verdig sørgehøytid der. Josef sørget over faren i sju dager. 11 Kanaaneerne som bodde i landet, så sørgehøytiden i Goren-Haatad og sa: «Det er en verdig sørgehøytid egypterne holder.» Derfor kalte de stedet Abel-Misrajim. Det ligger på den andre siden av Jordan.
   
12 Sønnene gjorde slik med Jakob som han hadde pålagt dem. 13 De førte ham til Kanaan og gravla ham i hulen på Makpela-marken, øst for Mamre, det jordstykket Abraham kjøpte av hetitten Efron for å ha til gravsted. 14 Da Josef hadde gravlagt faren, vendte han tilbake til Egypt sammen med brødrene sine og alle som hadde dratt opp med ham for å gravlegge Jakob.
Josef tilgir brødrene sine
15 Da Josefs brødre så at faren var død, sa de: «Bare nå ikke Josef legger oss for hat og gjengjelder oss alt det onde vi har gjort mot ham!» 16 Så sendte de bud til Josef og sa: «Før han døde, påla din far oss 17 at vi skulle si deg dette: Kjære, tilgi brødrene dine den uretten de gjorde da de syndet og handlet ondt mot deg. Tilgi nå uretten som er gjort av oss som tjener din fars Gud.» Josef gråt da de snakket slik til ham.
   
18 Siden kom brødrene selv og kastet seg ned for ham og sa: «Se, vi er dine tjenere.» 19 Da sa Josef til dem: «Vær ikke redde! Er jeg i Guds sted? 20 Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode, for han ville gi liv til et stort folk, slik vi ser i dag. 21 Så vær ikke redde! Jeg skal sørge for dere og barna deres.» Slik trøstet han dem og talte til hjertet deres.
Josef dør
22 Josef ble boende i Egypt, både han og hans fars hus. Han ble 110 år gammel. 23 Josef opplevde å få se Efraims barn i tredje ledd. Og barna til Makir, Manasses sønn, ble født på Josefs knær.
   
24 Josef sa til brødrene sine: «Nå skal jeg dø. Men Gud skal se til dere og føre dere opp fra dette landet til det landet han lovet Abraham, Isak og Jakob.» 25 Og Josef tok Israels-sønnene i ed og sa: «Når Gud ser til dere, da skal dere føre knoklene mine med herfra.» 26 Så døde Josef, 110 år gammel. De balsamerte ham, og han ble lagt i en kiste i Egypt.
Note: Goren-Haatad: Navnet betyr «treskeplassen med tornekratt»; ukjent sted.
Note: Abel-Misrajim: Navnet kan bety «egypternes eng», men første del av navnet er svært likt et hebr. ord for «sørgehøytid», ebel. Dermed får navnet en dobbel betydning i forbindelse med sørgehøytiden til egypterne.
Note: på Josefs knær: >30,3.
Forrige kapittel

15. mai 2021

Dagens Bibelord

Apostelgjerningane 24,10–21

Les i nettbibelen

10Då gav landshovdingen eit teikn til Paulus, som tok ordet og sa:«Eg veit at du har vore dommar for dette folket i mange år. Difor er det med frimod eg forsvarar meg. ... Vis hele teksten

10Då gav landshovdingen eit teikn til Paulus, som tok ordet og sa:«Eg veit at du har vore dommar for dette folket i mange år. Difor er det med frimod eg forsvarar meg. 11Du kan lett få stadfest at det ikkje er meir enn tolv dagar sidan eg reiste opp til Jerusalem for å tilbe. 12Og ingen har sett meg diskutera med nokon eller eggja opp folk, verken i tempelet eller i synagogane eller nokon annan stad i byen. 13Dei kan heller ikkje prova det dei no klagar meg for. 14Men det vedgår eg: Eg dyrkar våre fedrars Gud gjennom å følgja Vegen, som dei kallar ei sektlære. For eg trur alt det som er skrive i lova og profetane, 15og eg har den same von til Gud som desse har: at rettferdige og urettferdige ein gong skal stå opp frå dei døde. 16Difor legg eg vinn på alltid å ha eit reint samvit for Gud og menneske. 17Etter mange år kom eg for å gje ei gåve til dei fattige i folket mitt og for å ofra. 18Då var det dei fann meg i tempelet, der eg hadde late meg reinsa. Eg samla ikkje folk om meg og laga ikkje uro. 19Men nokre jødar frå Asia såg meg, og det var dei som burde ha møtt fram for deg og kome med skuldingar, om dei hadde hatt nokon. 20Eller så bør dei som står her, sjølve seia kva dei fann meg skuldig i då eg stod for Rådet. 21Det kan vel ikkje berre vera for det eine ordet eg ropa ut då eg stod framfor dei: ‘Det er for oppstoda frå dei døde eg står for retten her i dag.’»