Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

Tilbake til oversikten

Johannes’ åpenbaring

Kapittel 18
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22

Forrige kapittelNeste kapittel

Babylons fall
18Etter alt dette så jeg en annen engel stige ned fra himmelen. Han hadde stor makt, og jorden ble opplyst i glansen fra ham.  2 Med mektig røst ropte han:
          « Falt, falt er Babylon den store!
          Hun er blitt et tilholdssted for onde ånder,
          et skjulested for alle urene ånder,
          et skjulested for alle urene fugler,
          et skjulested for alle urene og avskyelige dyr.
          
   
 3 For alle folkeslag har drukket
          vredens vin fra hennes horeri,
          jordens konger har drevet hor med henne,
          og kjøpmennene på jorden er blitt rike
          av hennes overdådige luksus.»
 4 Fra himmelen hørte jeg en annen røst:
          «Dra bort fra henne, mitt folk,
          så dere ikke tar del i hennes synder
          og ikke rammes av hennes plager.
          
   
 5 For syndene hennes har tårnet seg opp helt til himmelen,
          og Gud er blitt minnet om all den uretten hun har gjort.
          
   
 6 Gi henne igjen like for like,
          ja, gi henne dobbelt tilbake for alt hun har gjort,
          og skjenk dobbelt opp til henne
          i begeret hun selv har skjenket opp.
          
   
 7 Gi henne like mye pine og sorg
          som hun selv har unt seg av prakt og luksus.
          For hun sier i sitt hjerte:
          ‘Jeg sitter som dronning,
          jeg er ikke enke,
          og sorg skal jeg aldri vite av.’
          
   
 8 Derfor skal plagene hennes komme
          på én og samme dag:
          død og sorg og hungersnød,
          og hun skal brennes opp med ild.
          For mektig er Herren Gud som dømmer henne.»
 9 Jordens konger, de som har levd med henne i hor og luksus, de skal gråte og bryte ut i klagerop over henne når de ser røyken stige opp der hun brenner. 10 Skremt av lidelsene hennes skal de stå langt borte og rope:
          «Ve, ve du store by,
          Babylon, du mektige by!
          På en eneste time kom dommen over deg.»
11 Kjøpmennene på jorden skal gråte og sørge over henne fordi ingen kjøper skipslastene deres lenger: 12 skipslaster av gull og sølv og edelstener og perler, lin og purpur og silke og skarlagen, all slags velluktende tre, alle slags gjenstander av elfenben og kostbart tre, av kobber og jern og marmor, 13 kanel og krydderier, røkelse og salveolje og virak, vin og olje, fint mel og hvete, storfe og småfe, hester og vogner og slaver, levende mennesker.
          
   
14 «Frukten som var ditt livs begjær,
          er blitt borte for deg.
          All din pynt og prakt er gått tapt
          og skal aldri finnes mer.»
15 Kjøpmennene som handler med slike varer, og som har tjent seg rike på henne, skal stå langt borte, skremt av lidelsene hennes. De skal gråte og sørge 16 og si:
          «Ve, ve over den store by,
          som var kledd i lin og purpur og skarlagen,
          og som glitret av gull og edelstener og perler!
          
   
17 På en eneste time er all denne rikdommen lagt øde.»
Alle skippere og alle som seiler langs kystene, sjømenn og alle som lever av sjøfart, de sto langt borte.
18 De så røyken stige opp der hun brant, og ropte: «Hvor finnes maken til denne store byen?» 19 Og de strødde støv på hodet og ropte i gråt og sorg:
          «Ve, ve over den store by,
          hvor alle som har skip på havet,
          er blitt rike av hennes overflod!
          På en eneste time ble hun lagt øde.»
          
   
20 – Fryd deg over henne, du himmel
          og dere hellige, apostler og profeter!
          For Gud har dømt henne og gitt dere oppreisning.
21 Da tok en mektig engel opp en stein, svær som en kvernstein, kastet den i havet og sa:
          «Slik skal Babylon, den store by,
          bli styrtet ned med veldig kraft
          og aldri finnes mer.
          
   
22 I deg skal det aldri mer høres
          lyd av harpespillere og sangere,
          fløytespillere og basunblåsere.
          I deg skal det aldri mer finnes
          håndverkere av noe slag.
          I deg skal det aldri mer høres
          lyd av kvernstein som durer.
          
   
23 I deg skal det aldri mer skinne
          lys fra noen lampe.
          I deg skal det aldri mer høres
          stemmer av brudgom og brud.
          For alle dine kjøpmenn var fyrstene på jorden,
          og med din trolldomskunst ble folkene bedratt.
          
   
24 I denne byen ble det funnet blod fra profeter og hellige,
          fra alle dem på jorden som er blitt slaktet ned.»
Åp 18,2 viser til Jes 13,21, Jes 21,9, Jer 50,39, Dan 4,30, 1 Pet 5,13
Note : Babylon: >14,8.
Åp 18,7 viser til Jes 47,7ff
Note : strødde støv på hodet: =sørgeskikker.
Forrige kapittelNeste kapittel

07. mars 2021

Dagens Bibelord

Markus 9,17–29

Les i nettbibelen

17En i mengden svarte: «Mester, jeg er kommet til deg med sønnen min fordi han har en ånd som gjør ham stum. ... Vis hele teksten

17En i mengden svarte: «Mester, jeg er kommet til deg med sønnen min fordi han har en ånd som gjør ham stum. 18Når den griper fatt i ham, kaster den ham over ende, og han fråder og skjærer tenner og blir helt stiv. Jeg ba disiplene dine drive ånden ut, men de maktet det ikke.» 19Da sa han til dem: «Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg holde ut med dere? Kom hit med gutten!» 20De kom med ham, og straks ånden fikk se Jesus, rev og slet den i gutten så han falt over ende og vred seg og frådet. 21Jesus spurte faren: «Hvor lenge har han hatt det slik?» «Fra han var liten gutt», svarte han. 22«Mange ganger har ånden kastet ham både i ild og i vann for å ta livet av ham. Men om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!» 23«Om det er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.» 24Straks ropte guttens far: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!» 25Da Jesus så folk stimle sammen, truet han den urene ånden og sa: «Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg: Far ut av ham, og far aldri mer inn i ham!» 26Da skrek den høyt, slet voldsomt i gutten og fór ut. Gutten lå livløs, og alle sa at han var død. 27Men Jesus tok ham i hånden og hjalp ham opp, og han reiste seg. 28Da Jesus var kommet i hus og disiplene var alene med ham, spurte de: «Hvorfor var det ikke mulig for oss å drive den ut?» 29Han svarte: «Dette slaget er det bare mulig å drive ut ved bønn *og faste•.»