Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

Tilbake til oversikten

Paulus’ første brev til tessalonikerne

1 2 3 4 5

Forrige kapittelNeste kapittel

Paulus i Tessalonika
2Dere vet selv, søsken, at dere ikke tok imot oss forgjeves.  2 Enda vi tidligere, som dere vet, var blitt plaget og mishandlet i Filippi, ga vår Gud oss frimodighet til å tale sitt evangelium til dere, tross sterk motstand.  3 For det ligger ikke villfarelse eller urene motiver bak vår forkynnelse. Vi farer heller ikke med svik.  4 Nei, Gud selv har prøvet oss og betrodd oss evangeliet. Derfor taler vi som vi gjør, ikke for å gjøre mennesker tilfreds, men Gud, han som prøver våre hjerter.  5 Vi opptrådte aldri med smigrende ord, det vet dere, heller ikke med baktanker om egen vinning; Gud er vårt vitne.  6 Vi søkte heller ikke ære hos mennesker, verken hos dere eller andre,  7 selv om vi kunne ha brukt vår myndighet som Kristi apostler. I stedet var vi som spedbarn blant dere, som når en amme steller med sine egne barn,  8 slik var vi blitt inderlig glad i dere og ville gjerne gi dere ikke bare Guds evangelium, men også vårt eget liv. Så høyt elsket vi dere.  9 For dere husker, søsken, hvordan vi strevde og slet. Vi forkynte Guds evangelium for dere samtidig som vi arbeidet natt og dag for ikke å være til byrde for noen av dere. 10 Dere, og Gud selv, er vitner om hvordan vi levde hellig, rettskaffent og uklanderlig blant dere troende. 11 Dere vet også at vi var mot hver enkelt av dere som en far mot sine barn: 12 Vi formante, oppmuntret og ba dere inntrengende om å føre et liv verdig for Gud, han som kaller dere til sitt rike og sin herlighet.
   
13 Derfor takker vi stadig Gud, for da dere fikk overlevert det Guds ord som vi forkynte for dere, tok dere imot det – ikke som menneskeord, men som det Guds ord det i sannhet er. Og dette ordet er virksomt i dere som tror. 14 For dere, søsken, har fulgt eksempelet fra Guds menigheter i Judea, de som er i Kristus Jesus. Dere har måttet tåle det samme fra egne landsmenn som de har måttet tåle fra jødene, 15 de som drepte Herren Jesus og profetene, og som forfulgte oss. De er ikke til glede for Gud og står alle mennesker imot. 16 For de hindrer oss i å tale til hedningene slik at de kan bli frelst, og slik fyller de opp med synd på synd. Men vreden har til sist nådd dem.
Paulus vil besøke tessalonikerne på nytt
17 For en kort tid ble vi skilt fra dere, søsken, som barn fra sine foreldre; dere var ute av øye, men ikke av sinn. Men vi lengtet etter dere og håpet inderlig å kunne se dere ansikt til ansikt. 18 Derfor ville vi besøke dere; og jeg, Paulus, forsøkte både én og to ganger, men Satan hindret oss. 19 For hvem er vel vårt håp, vår glede og vår seierskrans om ikke dere, når vår Herre Jesus kommer og vi står for hans ansikt? 20 Ja, dere er vår ære og vår glede!
Note: plaget og mishandlet i Filippi: Hendelsen er skildret i Apg 16,16–40. Byen Filippi ligger ca. 13 mil øst for Tessalonika.
Note: Kristi apostler: utsendinger med fullmakt til å tale på vegne av sin herre, Kristus. Brukes vanligvis om de 12 disiplene Jesus valgte ut, men også om enkelte andre. Apostlene hadde bl.a. rett til å bli sørget for når de besøkte en menighet. Jf. 1 Kor 9,3–14. var vi som spedbarn blant dere: Noen håndskrifter har «var vi milde mot dere». amme: Å ha en amme for sine barn var relativt vanlig i antikken. Tanken bak bildet er trolig at en amme som viser omsorg for andres barn ved å gi dem die, vil være desto mer omsorgsfull når det er sine egne barn hun steller med.
Note: jødene: Paulus bruker her sterke ord om jødene. I Rom 9–11 gjør Paulus grundig og prinsipielt rede for sin forståelse av Israel som Guds folk.
Note: Satan: ▶djevelen.
1 Tess 2,19 viser til 1 Kor 9,25+, 2 Kor 1,14, Fil 2,16, 2 Tess 1,4
Note: seierskrans: kransen som ble gitt til vinnerne i en idrettskonkurranse.
Forrige kapittelNeste kapittel

10. mai 2021

Dagens Bibelord

Lukas 18,1–8

Les i nettbibelen

1Han fortalde dei ei likning om at dei alltid skulle be og ikkje mista motet: 2«I ein by var det ein dommar som ikkje hadde ærefrykt for Gud og ikkje tok omsyn til noko menneske. ... Vis hele teksten

1Han fortalde dei ei likning om at dei alltid skulle be og ikkje mista motet: 2«I ein by var det ein dommar som ikkje hadde ærefrykt for Gud og ikkje tok omsyn til noko menneske. 3I same byen var det ei enkje. Ho kom gong på gong til han og sa: ‘Hjelp meg i saka med motparten min, så eg kan få min rett.’ 4Lenge ville han ikkje, men til slutt sa han med seg sjølv: ‘Endå eg verken har ærefrykt for Gud eller tek omsyn til noko menneske, 5vil eg hjelpa denne enkja til retten hennar, sidan ho plagar meg slik, elles endar det vel med at ho flyg like i synet på meg.’» 6Og Herren sa: «Høyr kva denne uærlege dommaren seier! 7Skulle så ikkje Gud hjelpa sine utvalde til retten deira, dei som ropar til han dag og natt? Er han sein til å hjelpa dei? 8Eg seier dykk: Han skal raskt sørgja for at dei får sin rett. Men når Menneskesonen kjem, skal han då finna trua på jorda?»