Dagene i pinsen

I likhet med de andre store, kristne høytidene, er også pinsens budskap for stort til bare å fylle en dag. Derfor trenger vi også 2. pinsedag der oppmerksomheten rettes mot de konkrete resultatene eller konsekvensene av pinsedagen.

Kunstverk: Pinseunderet, oljemaleri av Jean II Restout (1692-1768)

Pinsedagen

Pinsedagen er den store høytidsdagen, femti dager etter påske, da vi feirer pinseunderet: At Den hellige ånd kom til disiplene, mennesker ble døpt, og den kristne kirke ble til.

I Norge feires alle de store, kristne høytidene over to dager. Det skyldes først og fremst at det vi feirer er for stort til kun å romme en dag, men det har også hatt en praktisk betydning. I deler av landet var det store prestegjeld (distriktet presten hadde ansvar for) med mange kirker, og folket bodde spredt. For at alle skulle få mulighet til å feire høytid, trengte prestene minst to dager for å nå rundt til alle prekensteder.

Tredje pinsedag

Fram til 1770 hadde man av samme grunn enda en dag på seg: Både til jul, påske og pinse ble høytidene feiret med 1., 2. og 3. dag. Kongen og regjeringen fant imidlertid ut at så mange festdager bidro mer til "lediggang og laster enn sann gudsdyrkelse". Derfor ble tredjedagene og en del andre helligdager avskaffet, slik at de i stedet kunne brukes til "arbeide og nyttig gjerning".

Andre pinsedag

De tekstene som brukes i Den norske kirke på 2. pinsedag er som oftest hentet fra Apostlenes gjerninger og handler om hva som skjer etter pinsedagen. Det fortelles blant annet om at menneskene som ble døpt på pinsedagen fortsatte å holde sammen, og at de fulgte Jesu disipler eller ”apostler”, som de nå ble kalt. De spiste sammen, bad sammen og delte eiendom og penger med hverandre (Apostlenes gjerninger 2,42-47).

Det fortelles også at det fortsatte å komme nye medlemmer til menigheten, og at det nå også ble døpt mennesker som ikke var jøder (Apostlenes gjerninger 10,42-48). I Bibelen omtales disse som hedninger, og nå ble altså de en del av den unge kirken. Mens Moseloven hadde gitt tydelige forordninger for jødene, var det ikke like klart for apostlene hvilke leveregler som skulle gjelde for disse nye hedningekristne. I Apostlenes gjerninger og i brevene til Paulus kan vi lese at det var ulike syn på denne saken, og at apostlene derfor samlet seg til et møte i Jerusalem for å bli enige. Det var ikke bare enkelt, og i Bibelen kan vi lese at diskusjonen var hard (Apostlenes gjerninger 15).

I 2021 hentes bibelteksten på 2. pinsedag fra Johannesevangeliet 6,44-47.

Fellesskap mellom de troende

42De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene. 43Hver og en ble grepet av ærefrykt, og mange under og tegn ble gjort av apostlene. 44Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. 45De solgte eiendommene sine og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det. 46Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede. 47De sang og lovpriste Gud og var godt likt av hele folket. Og hver dag la Herren til nye som lot seg frelse.

Les i nettbibelen

Hedninger kommer til tro

42Og han påla oss at vi skulle forkynne for folket og vitne at han er den som Gud har satt til dommer over levende og døde. 43Om ham vitner alle profetene og sier at alle som tror på ham, skal få tilgivelse for syndene ved hans navn.» 44Mens Peter fremdeles talte, kom Den hellige ånd over alle som hørte Ordet. 45De troende av jødisk ætt som var kommet dit sammen med Peter, ble forskrekket over at Den hellige ånds gave også ble øst ut over hedningene. 46For de hørte dem tale i tunger og lovprise Gud. Da sa Peter: 47«Disse har fått Den hellige ånd slik som vi. Kan noen da nekte dem vannet og hindre at de blir døpt?» 48Så bød han at de skulle døpes i Jesu Kristi navn. Etterpå ba de ham bli hos dem noen dager.

Les i nettbibelen

Møtet i Jerusalem

1Det kom noen ned fra Judea og begynte å undervise brødrene: «Hvis dere ikke følger den skikken vi har fra Moses, og lar dere omskjære, kan dere ikke bli frelst.» 2Dette førte til konflikt og et heftig ordskifte mellom dem og Paulus og Barnabas. Da besluttet de at Paulus og Barnabas og noen av de andre skulle reise opp til Jerusalem og legge stridsspørsmålet fram for apostlene og de eldste. 3Menigheten sendte dem av sted, og de reiste gjennom Fønikia og Samaria. Til stor glede for alle søsknene som var der, fortalte de hvordan hedningene hadde vendt om. 4Da de var kommet fram til Jerusalem, ble de mottatt av menigheten, apostlene og de eldste, og de fortalte dem om alt det Gud hadde gjort gjennom dem. 5Men noen fra fariseerpartiet som hadde kommet til tro, sto fram og hevdet: «De må omskjæres og pålegges å holde Moseloven.» 6Så kom apostlene og de eldste sammen for å drøfte saken. 7Etter et hardt ordskifte reiste Peter seg og sa til dem: «Brødre, dere vet at Gud for lenge siden utvalgte meg blant dere, så hedningene skulle få høre evangeliets ord av min munn og komme til tro. 8Og Gud, som kjenner menneskets hjerte, ga dem sitt vitnemål ved at de fikk Den hellige ånd slik som vi. 9Han gjorde ingen forskjell på oss og dem, for ved troen renset han hjertene deres. 10Hvorfor utfordrer dere da Gud og legger på disiplenes nakke et åk som verken våre fedre eller vi har maktet å bære? 11Nei, vi tror at vi blir frelst av Herren Jesu nåde, vi på samme måte som de.» 12Da ble hele forsamlingen stille, og de hørte på Barnabas og Paulus, som fortalte om alle de tegn og under Gud hadde gjort blant hedningene gjennom dem. 13Da de var ferdige med å tale, grep Jakob ordet og sa: «Brødre, hør på meg! 14Simeon har forklart hvordan Gud for lenge siden sørget for å vinne seg et folk av hedninger for sitt navn. 15Og dette stemmer med profetenes ord, slik det står skrevet: 16Deretter vil jeg komme tilbake og gjenreise Davids falne hytte. Det som er revet ned, skal jeg bygge opp, jeg reiser det på ny, 17for at resten av menneskene skal søke Herren, alle folkeslag som navnet mitt er nevnt over. Så sier Herren, han som gjør dette 18kjent fra evighet av. 19Derfor mener jeg at vi ikke skal lage vanskeligheter for de hedningene som vender om til Gud. 20Men vi skal skrive til dem at de skal holde seg borte fra det som er gjort urent ved avgudsdyrkelse, og fra hor, fra kjøtt av kvalte dyr og fra blod. 21For Moses har fra uminnelige tider hatt noen som forkynner ham i alle byer, og han blir opplest i synagogene hver sabbat.» 22Da vedtok apostlene og de eldste, sammen med hele menigheten, å utpeke noen menn som skulle sendes til Antiokia sammen med Paulus og Barnabas. Det ble Judas, også kalt Barsabbas, og Silas, to ledende menn blant brødrene. 23Med dem sendte de følgende brev:«Apostlene og de eldste, brødrene deres, hilser de søsknene som er av hedensk ætt i Antiokia, Syria og Kilikia. 24Vi har fått høre at noen fra oss har forvirret dere med sine ord og gjort dere urolige. Men vi har ikke gitt dem noe oppdrag. 25Derfor ble vi enige om å velge noen menn som vi sender sammen med våre kjære brødre Barnabas og Paulus. 26Disse to har våget livet for vår Herre Jesu Kristi navn. 27Vi sender altså Judas og Silas, som skal fortelle det samme muntlig. 28Den hellige ånd og vi har besluttet ikke å legge noen annen byrde på dere enn disse helt nødvendige tingene, 29at dere holder dere borte fra kjøtt som er ofret til avgudene, fra blod, fra kjøtt av kvalte dyr og fra hor. Om dere passer dere for slikt, vil det gå dere godt. Lev vel!» 30Så ble de sendt ut, og de kom ned til Antiokia. Der samlet de alle og overbrakte brevet. 31Da det var blitt lest opp, gledet alle seg over den trøsten det ga. 32Judas og Silas, som selv var profeter, talte lenge til søsknene der og oppmuntret og styrket dem. 33De ble der en tid, og med ønske om fred lot søsknene dem reise tilbake til dem som hadde sendt dem. 34*Men Silas fant at han burde bli der.• 35Paulus og Barnabas ble en tid i Antiokia, der de underviste og forkynte Herrens ord sammen med mange andre. 36Etter en tid sa Paulus til Barnabas: «La oss dra tilbake og besøke våre søsken i alle de byene hvor vi har forkynt Herrens ord, for å se hvordan det går med dem.» 37Barnabas ønsket å ta med seg Johannes med tilnavnet Markus. 38Men Paulus var bestemt på at ham skulle de ikke ta med, han som hadde forlatt dem i Pamfylia og ikke gått med dem i arbeidet der. 39Det ble en så bitter strid mellom dem at de skilte lag. Barnabas tok med seg Markus og seilte til Kypros, 40mens Paulus valgte å ta med Silas. Så dro han av sted etter at brødrene hadde overgitt ham til Herrens nåde. 41Han la veien gjennom Syria og Kilikia og styrket menighetene der.

Les i nettbibelen

Den som tror, har evig liv

44Ingen kan komme til meg uten at Far som har sendt meg, drar ham, og jeg skal reise ham opp på den siste dag. 45Det står skrevet hos profetene: Alle skal være opplært av Gud. Den som hører på Far og lærer av ham, kommer til meg. 46Men ingen har sett min Far. Bare han som er fra Gud, har sett Far. 47Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror, har evig liv.

Les i nettbibelen

Påske og pinse

Forholdet mellom pinsedag og 2. pinsedag minner om forholdet mellom påskedag og 2. påskedag. Mens vi på påskedagen får høre det ubegripelige budskap om den tomme graven og Jesu oppstandelse fra de døde, gjør 2. påskedag dette ufattelige til noe konkret – og vi får vite hva det betyr at Jesus er gjenoppstått.

På samme måten er pinsefortellingen historien om noe så uhåndgripelig som Den hellige ånd, mens 2. pinsedag forteller oss at dette uhåndgripelige gjorde mennesker i stand til å leve som kristne og grunnlegge den kirken som alle kristne er medlemmer av i dag.

Pinsen er rød

Rødt er blodets, ildens og åndens farge. Fordi 2. pinsedag først og fremst handler om Den hellige ånds virksomhet er rød denne dagens liturgiske farge, slik den også er det på selve pinsedagen.