Jeremia er en av de store profetene i Det gamle testamentet. I profeten Jeremias bok kan man lese om hvordan han ble utvalgt av Gud til å være profet for folket og hele verden. "Nå legger jeg mine ord i din munn," sier Herren i innledningen til boken (Jer 1,9).
Etter at kong Salomo døde, ble Israel delt i to. De to delene ble kalt Nordriket og Sørriket. Nordriket ble erobret av assyrerkongen (år 722 f. Kr.). Sørriket, som besto av landområdet Juda med hovedstaden Jerusalem, tilhørte Israel helt fram til år 586 f. Kr. da det ble erobret av babylonerne.
Det var i årene før denne erobringen, omkring år 600 f. Kr., Jeremia fikk sitt oppdrag fra Gud. Profeten Jeremias bok forteller at Gud valgte Jeremia til å tale til israelittene om at straffen for deres avgudsdyrkelse var på vei. Sørriket skulle gå under, slik Nordriket hadde gjort.
Det innebar blant annet at Jeremia skulle gå til innbyggerne i Jerusalem og fortelle dem at de måtte overgi seg til babylonerne. Det ville være det mest skånsomme. Det ville likevel ikke nytte med motstand. Gud hadde bestemt seg for å straffe folket og la Sørriket gå under.
Herskerne i Jerusalem ville ikke høre tale om dette, og de fengslet Jeremia. Samtidig var Jeremia rådgiver for ham som skulle bli den siste kongen i Israel, kong Sidkia. Kong Sidkia ville heller ikke høre på rådene fra Jeremia om å overgi seg til den babylonske hæren, og han forsøkte å flykte.
Dermed ble byen inntatt og tempelet brent. Sidkia ble tatt til fange. Overklassen i Jerusalem ble tvangsflyttet til Babylon, mens de fattige fikk lov til å bli boende i landet.
Dette var starten på eksilet eller det babylonske fangenskapet. Det varte i ca. 60 år. I Esras’ bok og Nehemjas bok kan man lese om hvordan folket vendte tilbake fra eksilet i Babylon.
Jeremia talte ikke bare om Guds straff. Han talte også om en ny pakt som Gud ville gjøre med sitt folk. Denne pakten ville han skrive inn i hjertene deres (Jer 31,31-34). Gud ville være folkets Gud, og de skulle være hans folk. Gud ville tilgi menneskene deres synd og ikke lenger huske den.
Dette likner veldig på det som blir sagt i Det nye testamentet. Der blir mye av det som skjer med Jesus, hans liv, død og oppstandelse fra de døde, forstått som en oppfyllelse av ordene fra Jeremia.
Som de fleste andre profeter i Det gamle testamentet er ikke profeten Jeremia bare glad for å være profet. Han klaget flere ganger over sin skjebne og over at alle var mot ham. Disse klagene, som man for eksempel finner i Jer 18,18-23 eller i 20,7-18, er blitt kalt for «jeremiader». Det er et uttrykk som spesielt i gamle dager ble brukt om lange, trettende klagesanger.
Det var i årene omkring 600 f.Kr. Jeremia fikk oppdraget av Gud om å tale til israelittene. På denne tiden ble Jerusalem erobret av babylonerne, og Jeremia skulle si til folket at hele riket kom til å gå under.
En profet er utvalgt av Gud til å framsi et budskap. Profeten taler ikke på egne vegne, men på oppdrag fra Gud.Formuleringen: "Så sier Herren," er typisk for den profetiske forkynnelsen. Profetene talte ikke bare om ting som skulle skje i framtiden, de talte like mye - og ofte - inn i sin egen samtid.
Jeremia talte også om en ny pakt som Gud ville gjøre med sitt folk. Denne pakten ville han skrive inn i hjertene deres (Jer 31,31-34). Gud ville være folkets Gud, og de skulle være hans folk. Gud ville tilgi menneskene deres synd og ikke lenger huske den. Dette likner veldig på det som blir sagt i Det nye testamentet. Der blir mye av det som skjer med Jesus, hans liv, død og oppstandelse fra de døde, forstått som en oppfyllelse av ordene fra Jeremia.