Bibelen er blitt til over et langt tidsrom, fra de første fortellingene ble fortalt muntlig, til de siste bøkene ble skrevet ned. Les en kort innføring i denne historien her.
Man regner med at mange av Bibelens historier, salmer og dikt har vært overlevert muntlig, ofte over lang tid, før de ble skrevet ned. Det fantes både på Det gamle og Det nye testamentets tid sterke fortellertradisjoner, der de viktige historiene om folket, og om Gud og mennesker ble overlevert fra generasjon til generasjon.
På Det gamle testamentets tid ble for eksempel profetenes ord og budskap med stor trofasthet overlevert og tolket av deres elever. På liknende måte ga også Jesu disipler og de første kristne historiene om hans liv og død videre til andre. Det samme gjorde de med det som Jesus hadde sagt, som for eksempel hans mange liknelser.
De første kristne la svært stor vekt på å ta vare på fortellingene om den tomme graven og at Jesus viste seg som oppstått fra de døde (se f.eks. 1 Kor 15,3-7). Også bønner, dåpsformularer o.l. fra de tidlige kristne gudstjenestene ble først overlevert muntlig (se f.eks. Gal 3,26.28; 1 Kor 11,23-25).
Etter hvert begynte man å skrive stoffet ned, både for å ta vare på det og for å sikre dem i en bestemt form og innhold. De eldste delene av Det gamle testamentet ble trolig skrevet ned ca. 700-600 f.Kr. Dette gjelder særlig Mosebøkene og historiene om kongene, samt noen av profetskriftene. Stoffet i Det gamle testamentet ble stort sett skrevet ned på hebraisk.
Jesus lærte opp disiplene sine og formidlet budskapet sitt i muntlig form. Vi vet at Jesus kunne lese (se f.eks. Luk 4,16-17) og antagelig også skrive (se Joh 8,6-8). Men det var hans etterfølgere som begynte å skrive ned det han hadde sagt. Tekstene i Det nye testamentet ble skrevet på gresk, enda en god del av det først var overlevert på arameisk, Jesu og de første disiplenes dagligspråk. Evangeliene ble nedskrevet mellom år 60 og 90 e.Kr. Det siste som ble skrevet, er noen av brevene i Det nye testamentet. Disse ble til ca. 90-120 e.Kr.