Ingen medkjensle med folket
1 Herren sa til meg: Om så Moses og Samuel trådte fram for meg, ville jeg ikke ha medkjensle med dette folket. Send dem bort fra meg, la dem fare! 2 Og spør de deg: «Hvor skal vi gå?» skal du svare dem: Så sier Herren:
Til døden med dem som skal dø,
la sverd ramme dem som skal falle for sverd,
og hunger dem som skal sulte i hjel,
i fangenskap med dem som skal tas til fange!
3 På fire måter vil jeg straffe dem, lyder ordet fra Herren: med sverd til å drepe, med hunder til å slepe bort, med fuglene under himmelen og med dyrene i marken til å ete og ødelegge. 4 Jeg gjør dem til et skremmebilde for alle riker på jorden, på grunn av det som Juda-kongen Manasse, Hiskias sønn, har gjort i Jerusalem.
5 Ja, Jerusalem, hvem har medynk med deg,
hvem viser medkjensle med deg?
Hvem tar av fra veien for å spørre
hvordan det står til med deg?
6 Du forkastet meg, lyder ordet fra Herren,
og vendte ryggen til.
Derfor strakte jeg hånden ut
for å gjøre ende på deg;
jeg var trett av å vise skånsel.
7 Med kasteskuffel spredte jeg dem
rundt om i landets byer.
Barnløst gjorde jeg mitt folk
og lot det gå til grunne,
for det vendte ikke om fra sin onde ferd.
8 Det ble flere enker hos dem
enn det er sandkorn ved havet.
Jeg sendte mot dem unge stridsmenn,
som herjet ved høylys dag.
Brått lot jeg en voldsom skrekk
komme over dem.
9 Selv den som var mor til sju barn,
visnet bort og sank avmektig om.
Hennes sol gikk ned mens det ennå var dag,
hun ble til spott og spe.
De som er igjen av folket,
overgir jeg til sverdet
for øynene på deres fiender,
lyder ordet fra Herren.
Profetens kall og lidelse
10 Ve meg, min mor, at du fødte meg,
en mann som alle her i landet
ligger i strid og trette med.
Jeg skylder ingen noe,
og ingen står i gjeld til meg;
enda forbanner de meg alle.
11 Sannelig, sa Herren,
jeg vil fri deg ut,
så det kan gå deg vel.
Jeg lar fienden bønnfalle deg
i nødens og trengselens tid.
12 Kan en bryte i stykker jern,
jern fra Norden, og bronse?
13 Din rikdom og dine skatter
overgir jeg til plyndring
– ikke for betaling, men til straff
for alt du har syndet i hele ditt land.
14 Jeg lar deg trelle for dine fiender
i et land du ikke kjenner.
For min vrede flammer som ild,
mot dere er den tent.
15 Du vet det, Herre.
Kom meg i hu og ta deg av meg!
La meg få hevn over dem som forfølger meg!
Vær ikke så langmodig mot dem
at du river meg bort.
Se hvor jeg blir hånet for din skyld!
16 Jeg fant dine ord og åt dem,
de var til glede for meg.
Og det var en fryd for mitt hjerte
at ditt navn er nevnt over meg,
Herre, Allhærs Gud.
17 Aldri satt jeg og moret meg
i lag med lystige menn.
Ensom satt jeg, grepet av din hånd,
for du fylte meg med harme.
18 Hvorfor er min lidelse uten ende
og mitt sår ulegelig? Det vil ikke gro.
Du er blitt som en sviktende bekk for meg,
som vann en ikke kan stole på.
19 Da svarte Herren:
Dersom du vender om,
vil jeg la deg komme tilbake
og stå for mitt åsyn.
Er det du taler, edelt og godt
og ikke verdiløse ord,
så skal du være som min munn.
Da skal folket vende seg til deg,
men du skal ikke vende deg til dem.
20 Mot dette folket gjør jeg deg
til en festningsmur av bronse.
De skal stride imot deg, men ikke vinne.
For jeg er med deg,
jeg vil frelse deg og fri deg ut,
lyder ordet fra Herren.
21 Jeg vil berge deg ut av de ondes hånd
og fri deg fra voldsmenns grep.