Å, om jeg hadde det som før!
1 Job fortsatte med sin vise tale. Han sa:
2 Å, om jeg hadde det som før,
den gang Gud vernet om meg,
3 da hans lampe lyste over mitt hode,
og jeg gikk gjennom mørket i hans lys,
4 slik jeg hadde det i ungdommens dager,
da Guds vennskap hvilte over mitt telt,
5 da Den Allmektige ennå var med meg,
og jeg hadde mine sønner omkring meg,
6 da jeg kunne bade mine føtter i melk,
og bekker av olje rant ned fra berget.
7 Når jeg gikk ut til byens port
og tok mitt sete på torget,
8 da trakk de unge seg tilbake
så snart de fikk øye på meg,
de gamle reiste seg og ble stående.
9 Høvdinger holdt opp med å tale
og la hånden på sin munn.
10 Stormenn tidde stille,
tungen deres hang fast ved ganen.
11 Alle som fikk høre om meg,
priste meg lykkelig,
og hver den som så meg, gav meg lovord.
12 Jeg berget den arme som ropte om hjelp,
den farløse som ingen hjelper hadde.
13 Forkomne mennesker velsignet meg,
jeg gjorde enker jublende glade.
14 Jeg kledde meg i rettferd, den var min drakt,
rettferdig dom var min kappe og turban.
15 Øyne var jeg for de blinde
og føtter for de halte.
16 Jeg var som en far for de fattige
og gransket saker for folk jeg ikke kjente.
17 Jeg knuste kjeven på nidinger
og rev byttet ut av tennene på dem.
18 Jeg tenkte da: «Jeg skal få dø i mitt rede,
mine dager skal bli tallrike som sandkorn.
19 Til mine røtter skal det komme vann,
og dugg skal falle på mine grener.
20 Min ære skal stadig fornyes for meg
og buen få ny kraft i min hånd.»
21 Folk hørte på meg, de ventet
og var stille når jeg gav dem råd.
22 Og når jeg var ferdig med å tale,
var det ingen som tok til gjenmæle;
min tale dryppet ned over dem.
23 De ventet på mine ord som på regn,
de åpnet munnen som for vårregn.
24 Var de motløse, smilte jeg til dem;
strålte mitt ansikt, var ingen bedrøvet.
25 Jeg valgte vei for dem; jeg satt øverst
og tronet som kongen blant sine stridsmenn,
lik en som trøster de sørgende.