Kraften svinner, og vennene svikter
1 Da tok Job til orde og sa:
2 Å, om mitt mismot kunne veies
og min ulykke legges i vektskålen.
3 For nå er den tyngre enn sanden ved havet;
derfor taler jeg så tankeløst.
4 Den Allmektiges piler sitter i min kropp,
mitt indre suger giften i seg;
Guds redsler fylker seg mot meg.
5 Skriker et villesel midt i det grønne,
rauter en okse når den har fôr?
6 Hvem spiser det som smaker flaut
fordi det ikke er saltet?
Er det noen smak på stokkrosens saft?
7 Det byr meg imot å røre ved slikt,
det er som å spise bedervet mat.
8 Å, om min bønn ble oppfylt,
om Gud ville innfri mitt håp!
9 Å, om han besluttet å knuse meg,
løftet sin hånd og skar over min livstråd!
10 Da hadde jeg likevel en trøst
og kunne hoppe av glede under bitter smerte.
For jeg har ikke fornektet Den Helliges ord.
11 Har jeg kraft til å holde ut,
har jeg et mål å se fram til,
så jeg kan vente tålmodig?
12 Er jeg så sterk som en stein,
og har jeg en kropp av bronse?
13 Nei, jeg har ingen hjelp i meg selv,
mitt håp om å berges er borte.
14 Den som nekter å vise godhet mot sin neste,
har ikke lenger frykt for Den Allmektige.
15 Mine brødre har sviktet som en bekk,
som et elveleie der vannet blir borte.
16 Vannet kan bli grumset av is,
og snø kan blande seg i det.
17 Men i tørketiden stilner elven;
når varmen kommer, forsvinner den.
18 Karavaner tar en annen vei;
de drar opp i ørkenen og går til grunne.
19 Karavaner fra Tema speidet etter vann,
og reisende fra Saba håpet på det samme.
20 De var tillitsfulle, men ble til skamme,
da de kom fram, ble de skuffet.
21 Slik er dere nå blitt for meg;
dere ser det som skremmer, og blir redde.
22 Har jeg noen gang sagt: «La meg få!
Gi meg en gave av det dere eier!
23 Berg meg ut av fiendens grep,
fri meg fra voldsmenns hånd!»
24 Gi meg rettledning, så skal jeg tie,
vis meg hvordan jeg har tatt feil!
25 Oppriktige ord kan vel ikke såre,
men hva hjelper formaning fra dere?
26 Tenker dere å refse meg for mine ord?
En fortvilet mann snakker ut i været.
27 Kaster dere lodd om foreldreløse barn,
eller kjøpslår dere om en venn?
28 Gjør nå så vel å se på meg!
Jeg lyver dere ikke midt opp i ansiktet.
29 Tenk dere om og gjør ingen urett!
Ja, tenk dere om, for jeg har ennå rett.
30 Er det da urett på min tunge,
har jeg ikke sans for det som er ondt?