De som sier «Hvil i stillheten», vet ikke hva de snakker om. Men er det noe å hente der likevel?
Det er stillhetsperlene det er flest av i Kristuskransen. Hvis du har vært borti Kristuskransen før, kanskje lest eller hørt noe før, så kan det hende du har hørt sånne ting som «Hvil i stillheten».
Jeg mistenker at folk som sier det, aldri har prøvd så mye stillhet – eller i hvert fall husker de ikke åssen det er i starten. For min erfaring er i hvert fall at det aldri er så travelt på innsida som når jeg forsøker å være stille. Tankene flykter til hvilket som helst tema. En gang satt jeg f.eks. 25 minutter og funderte på spydkast. Jeg følte meg verken from eller uthvilt etterpå.
Så hvorfor i det hele tatt søke stillheten? Er stillheten et mål i seg selv?
Et av fysikkens store mysterier er det som kalles «mørk materie». Utregninger og instrumenter gir signal om at dette mest sannsynlig finnes – men det er notorisk vanskelig å måle det. Det vage omrisset av den mørke materien forstyrres så lett av alskens støy, i form av strålinger og partikler og masse som jeg kan veldig lite om.
En av metodene for å prøve å fange opp denne mørke materien er å søke seg til noen av jordklodens stilleste steder. Hundrevis av meter under bakken, i gamle gruver i Japan eller Sør-Dakota eller England, søker forskere en grunnleggende stillhet for om mulig kunne høre universets vareste og skjøreste signaler.
Poenget er altså ikke i seg selv å blokkere de andre strålene, men å gjøre seg tilgjengelig for en enda dypere virkelighet.
I evangeliene så prøver de fleste å presse Jesus inn i sine egne forventninger. Disse forventningene er den støyende kakofonien som gjør alle andre nyanser umulige å høre.
Det kan virke som at Jesus ikke er uberørt av dette selv. Når han spør disiplene «hvem sier dere at jeg er?» - så kan vi ane at det er et spørsmål han har stilt seg selv mange ganger opp igjennom.
F.eks. når Jesus bare litt tidligere får høre at hans fetter Døperen Johannes er blitt halshugget i fengselet, så vekker ikke det bare en sorg over fetteren, men det er en overdøvende varselsirene om hvor Jesus selv er på vei.
Så hva skal Jesus gjøre: skal han redde seg selv mens han kan? Eller har han et annet oppdrag?
For å lytte etter det dypeste svaret på det spørsmålet, søker Jesus jevnlig stillheten. Det er stedet der støyende forventninger tunes ned, og en fremmedartet, men fundamental virkelighet kommer til orde.
13Da Jesus kom til distriktet rundt Cæsarea Filippi, spurte han disiplene sine: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» 14De svarte: «Noen sier døperen Johannes, andre Elia og andre igjen Jeremia eller en annen av profetene.» 15«Og dere», spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» 16Da svarte Simon Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» 17Jesus tok til orde og sa: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen. 18Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. 19Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.» 20Så påla han disiplene ikke å si til noen at han var Messias. 21Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp. 22Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg.» 23Men Jesus snudde seg og sa til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.»
