Jeg hevder min rett
1 Job fortsatte med sin vise tale. Han sa:
2 Så sant Den Allmektige lever,
han som ikke lar meg få min rett,
Gud som har gjort meg bitter:
3 Så lenge det er livsånde i meg,
pust fra Gud i min nese,
4 skal jeg ikke ta urett på mine lepper
eller falskhet på tungen når jeg taler.
5 Jeg vil aldri gi dere rett;
så lenge jeg lever,
skal jeg ikke oppgi min hederlige ferd.
6 Jeg hevder min rett og slipper den ikke.
Mitt hjerte anklager meg ikke
for noe jeg har gjort i mitt liv.
7 La min fiende stå der som niding,
min motstander som ugjerningsmann!
8 For hva kan den gudløse håpe på
når Gud skjærer livstråden over
og gjør ende på hans liv?
9 Hører Gud på hans klagerop
når trengselen kommer over ham?
10 Kan han glede seg over Den Allmektige
og stadig rope til Gud?
11 Jeg vil lære dere om Guds makt
og ikke skjule Den Allmektiges tanker.
12 Dere har jo sett det, alle sammen.
Hvorfor kommer dere da med tomt snakk?
13 Dette er den lagnaden
som det onde menneske får hos Gud,
den arv som voldsmannen mottar
fra Den Allmektige.
14 Får han mange barn, skal de falle for sverd,
og etterkommerne får ikke brød
så de kan spise seg mette.
15 De som overlever, skal dø av pest,
og enkene får ikke holde sørgehøytid.
16 Når han hauger opp sølv som mold
og samler seg klær som leire,
17 skal rettferdige kle seg med det han har samlet,
og skyldfrie menn dele sølvet.
18 Det huset han bygger, er som spindelvev,
som løvhytten vaktmannen lager seg.
19 Han legger seg ned som en rik mann,
men det gjør han aldri mer;
når han våkner, er rikdommen borte.
20 Redsler innhenter ham som vann,
om natten feier stormen ham vekk.
21 Østavinden løfter ham opp
og river ham med, så han farer av sted.
22 Folk kaster på ham uten skånsel,
han må flykte fra deres vold og makt.
23 De klapper hånlig i hendene
og piper ham bort fra hans sted.