Ny forfølgelse av jødene
1 Etter at disse overenskomstene var inngått, dro Lysias tilbake til kongen, og jødene tok opp igjen jordbruket sitt. 2 Men noen av hærførerne i området lot dem ikke få leve trygt og under rolige forhold; det gjaldt Timoteos og Apollonios, sønn av Gennaios, videre Hieronymos og Demofon, og dessuten Nikanor, kommandanten for leietroppene fra Kypros.
3 Innbyggerne i Jaffa gjennomførte en forferdelig gudløs handling. Uten å gi inntrykk av noen ond vilje innbød de jødene som bodde der, til å komme om bord i noen skip som de hadde rigget i stand. De ba dem også ta med koner og barn. 4 Dette skjedde etter felles vedtak i byen. Jødene tok imot innbydelsen, for de ønsket å leve i fred og ante ingen uråd. Men da folket i byen hadde ført dem ut på åpent hav, kastet de jødene i dypet; det var ikke mindre enn 200 personer.
5 Da Judas fikk melding om det forferdelige de hadde gjort mot mennesker av hans eget folk, ga han ordre til mennene som var med ham. 6 Han ropte til Gud, den rettferdige dommeren, og gikk til angrep på dem som hadde myrdet hans brødre med kaldt blod. Han satte ild på havnen om natten, brente skipene og stakk ned dem som hadde søkt tilflukt der. 7 Ettersom adgangen til byen var sperret, trakk han seg tilbake; men han aktet å komme igjen for å utrydde hele borgerfellesskapet i Jaffa.
8 Nå fikk han kjennskap til at også folket i Jamnia hadde planer om å gå fram på samme måte mot jødene som bodde blant dem. 9 Da overfalt han også innbyggerne i Jamnia om natten og satte havnen og flåten i brann; lysskjæret fra flammene var synlig helt til Jerusalem, 240 stadier unna.
Kamper i Gilead
10 Derfra la de ut på et krigstog mot Timoteos. Da de hadde marsjert ni stadier, ble de overfalt av arabere, mer enn 5000 mann til fots og 500 ryttere. 11 Kampen ble hard, men de som var med Judas, hadde ved Guds hjelp fremgang i striden. Nomadene ble beseiret og ba Judas rekke dem høyre hånd. De lovte å forsyne jødene med buskap og å yte dem all mulig hjelp ellers. 12 Judas regnet med at de virkelig kunne bli til nytte på mange måter. Han gikk derfor med på å leve i fred med dem, og etter å ha tatt imot hans høyre hånd på dette dro de tilbake til teltene sine.
13 Judas angrep også en by som var befestet med en voll og med ringmurer, og der det bodde ulike folkeslag. Byens navn var Kaspin. 14 De som var der inne, stolte på de sterke murene og de store matlagrene og oppførte seg svært utfordrende mot dem som var med Judas. De hånte dem, spottet deres Gud og talte usømmelige ord. 15 Men de som var med Judas, påkalte Herskeren, han som rår over verden, og som på Josvas tid, uten hjelp av rambukker eller beleiringsmaskiner, fikk Jeriko til å styrte sammen. Så stormet de mot muren som ville dyr, 16 og fordi det var Guds vilje, inntok de byen. De voldte et så ubeskrivelig stort blodbad at en innsjø i nærheten, som var to stadier bred, så ut til å være fylt av blod som hadde rent ut i den.
Timoteos blir slått, men slipper unna
17 Derfra marsjerte de 750 stadier og kom til Karaks, til de jødene som kalles tobiader. 18 Riktignok fant de ikke Timoteos i disse traktene, for han hadde dratt sin vei med uforrettet sak. Men han hadde etterlatt seg en vaktstyrke på et bestemt sted som var svært godt befestet. 19 Dositeos og Sosipatros, to av offiserene til Makkabeus, marsjerte ut mot festningen og slo i hjel dem som Timoteos hadde latt bli tilbake der; det var mer enn 10 000 mann. 20 Makkabeus delte inn hæren sin i avdelinger, pekte ut de som skulle føre kommandoen over avdelingene, og marsjerte raskt mot Timoteos, som hadde med seg en styrke på 120 000 fotfolk og 2500 ryttere. 21 Da Timoteos fikk kjennskap til at Judas nærmet seg, sendte han kvinnene og barna og det de ellers hadde med, i forveien til en by som het Karnajim. Den var vanskelig å beleire, for stedet var utilgjengelig på grunn av de trange passene på alle kanter.
22 Da den fremste av Judas' avdelinger kom til syne, ble fiendene grepet av redsel. Og da han som ser alt, åpenbarte seg, ble de livredde. De kastet seg på flukt og løp om hverandre, en hit og en dit, slik at mange ble såret av sine egne og ble spiddet på sverdene deres. 23 Judas stormet etter dem, hogg ugjerningsmennene ned for fote og drepte omkring 30 000 mann. 24 Timoteos selv falt i hendene på folkene til Dositeos og Sosipatros. Men med listig overtalelseskunst ba han dem om å sette ham fri, for han hadde foreldrene til mange av dem og brødrene til noen av dem i sin makt, og disse ville ellers ingen ta hensyn til. 25 Etter at han gang på gang hadde bekreftet for dem at han ville holde løftet om å sende disse uskadet tilbake, slapp de ham fri for å berge brødrene sine.
Nye seire før hjemferden
26 Siden rykket Judas ut mot Karnion og Atargatis-tempelet og drepte 25 000 mennesker.
27 Etter at disse var slått tilbake og tilintetgjort, gikk han også til strid mot Efron, en befestet by med en tallrik befolkning av ulike folkeslag. Sterke unge menn hadde tatt oppstilling foran murene og slo kraftig fra seg. Byen hadde store lagre med krigsmaskiner og kastevåpen. 28 Men jødene påkalte Herskeren, han som med velde knuser slagkraften hos fienden. De fikk byen i sin hånd og felte omkring 25 000 av innbyggerne.
29 Så brøt de opp derfra og marsjerte raskt mot Skytopolis, som ligger 600 stadier fra Jerusalem. 30 Men jødene som var bosatt der, vitnet om innbyggerne i Skytopolis at de hadde vist dem velvilje og opptrådt imøtekommende i de dagene da ulykken rammet. 31 Judas og mennene hans takket dem for dette og oppfordret dem til å være vennlige mot det jødiske folket også i fremtiden.
Så vendte de tilbake til Jerusalem, for det var like før ukefesten.
Judas beseirer Gorgias
32 Etter pinsen, som denne høytiden kalles, marsjerte de raskt mot Gorgias, stattholderen i Idumea. 33 Han rykket ut med 3000 fotfolk og 400 ryttere. 34 Det kom til slag, og noen få av jødene falt.
35 Dositeos, en av rytterne til Bakenor og en sterk mann, grep tak i kappen til Gorgias, holdt ham fast og trakk ham med seg av alle krefter, for han aktet å ta kjeltringen levende. Men en av de trakiske rytterne kastet seg over Dositeos og hogg av ham skulder og arm, og Gorgias klarte å flykte til Maresja.
36 De som var med Esdris var nå utmattet av den langvarige kampen. Da ropte Judas til Herren og ba ham vise seg som alliert og anfører i striden. 37 På språket til fedrene satte han i med krigsropet ledsaget av salmer. Så gjorde han et overraskende fremstøt mot troppene til Gorgias og drev dem på flukt.
Sonoffer for de dødes synd
38 Judas samlet hæren og dro mot byen Adullam; og da den sjuende dagen falt på, renset de seg på vanlig måte og feiret sabbaten der. 39 Men neste dag – for da var det på høy tid å gjøre det nødvendige – gikk de som var med Judas, ut for å hente likene av de falne, så de kunne legges hos sine slektninger i fedrenes graver. 40 Da oppdaget de at hver eneste en av de døde hadde amuletter under klærne sine, vigslet til avgudene i Jamnia, enda loven forbyr jødene å bære slikt. Det ble klart for alle at det var på grunn av dette de hadde falt. 41 Og alle velsignet Herrens gjerninger, han som dømmer rettferdig og som bringer det skjulte fram i lyset. 42 De vendte seg til ham i forbønn og ba om at den synden som var begått, måtte bli fullstendig slettet ut. Og den edle Judas formante folket til å holde seg fri for synd, siden de med egne øyne hadde sett hva de falnes synd hadde ført til.
43 Deretter samlet han inn fra mann til mann nærmere 2000 drakmer sølv og sendte til Jerusalem, så det kunne bæres fram et syndoffer. Dette var riktig og klokt på alle måter og viste at han regnet med oppstandelsen fra de døde. 44 For dersom han ikke hadde ventet at de falne skulle stå opp, hadde det vært unødvendig og tåpelig å be for de døde. 45 Dessuten hadde han for øye den nåderike lønnen som venter dem som dør med gudsfrykt – en ren og gudfryktig tanke! Derfor gjorde han dette sonofferet for de døde, så de kunne bli løst fra synden.