Demetrios og Alkimos
1 Tre år senere kom det meldinger til dem som var med Judas, om at Demetrios, sønn av Selevkos, hadde seilt inn på havnen i Tripolis med en sterk hær og flåtestyrke. 2 Han hadde lagt landet under seg etter å ha slått i hjel Antiokos og Lysias, formynderen hans.
3 Alkimos, en som før hadde vært øversteprest, men som frivillig hadde gjort seg uren i splittelsens tider, innså at han ikke hadde noen som helst mulighet til å redde sin stilling eller få adgang til det hellige alteret igjen. 4 Derfor kom han til kong Demetrios – det var omkring året 151 – og overbrakte ham en gullkrans, en palmegrein og i tillegg de vanlige olivengreinene fra tempelet. Ellers holdt han seg i ro den dagen.
5 Men han fikk en gunstig anledning til å fremme sin galskap da han ble kalt inn til kongens råd. Demetrios spurte ham ut om hvordan stemningen var blant jødene og hvilke planer de hadde. Til dette svarte han:
6 «De av jødene som kalles hasideere og som Judas Makkabeus står i spissen for, fører stadig krig, setter i gang opprør og vil ikke la riket falle til ro. 7 Selv er jeg blitt fratatt den verdigheten jeg har arvet – jeg tenker på øversteprestembetet. Derfor er jeg nå kommet hit, 8 for det første fordi jeg er oppriktig interessert i kongens sak, for det andre fordi jeg tenker på mine medborgere. Tankeløse som de er, har nemlig de jeg nevnte, ført stor ulykke over hele vårt folk. 9 Når du har skaffet deg kjennskap til alt dette, konge, så ta deg av vårt land og vårt nødlidende folk med den imøtekommende menneskekjærlighet du viser mot alle. 10 For så lenge Judas er i live, er det ikke mulig å styre med fred.»
Kongen sender Nikanor til Judea
11 Etter at Alkimos hadde ordlagt seg på denne måten, grep de andre vennene raskt anledningen til å hisse opp Demetrios enda mer, for også de var fiendtlig innstilt til Judas.
12 Kongen valgte da straks ut Nikanor, som hadde kommandoen over elefanttroppene, og utnevnte ham til stattholder i Judea. Han sendte ham av gårde 13 med skriftlig ordre om å rydde Judas av veien, spre tilhengerne hans, og innsette Alkimos som øversteprest i det høyeste tempel.
14 De fra folkeslagene i Judea som hadde flyktet for Judas, flokket seg nå om Nikanor. De regnet med at motgang og ulykker for jødene ville bety fremgang for dem selv.
Nikanor søker vennskap med Judas
15 Da jødene hørte at Nikanor var i anmarsj, og at folkeslagene gikk til angrep, strødde de støv over seg og ba inderlig til han som har grunnfestet sitt eget folk for evig, og som alltid åpenbarer seg for å ta seg av sin arvedel. 16 På ordre fra anføreren brøt de straks opp fra stedet der de var og støtte sammen med dem i nærheten av landsbyen Dessau. 17 Simon, bror til Judas, hadde allerede vært i en trefning med Nikanor og hadde måttet trekke seg langsomt tilbake fordi motstanderne hadde kommet uventet og stille. 18 Likevel nølte Nikanor med å la det komme til et blodig oppgjør, for han hadde hørt om mannsmotet til dem som var med Judas og hvor tappert de kjempet for fedrelandet. 19 Derfor sendte han Posidonios, Teodotos og Mattatias for å søke forlik med håndslag.
20 Dette ble grundig drøftet. Lederen la saken fram for troppene, og da det viste seg at de var av samme mening, ga de sin tilslutning til bestemmelsene i avtalen. 21 De fastsatte en dag da de hver for seg skulle komme til et felles sted. En vogn kjørte fram fra hver side, og det ble satt fram stoler. 22 Judas hadde satt bevæpnede menn på strategiske steder så ikke fiendene skulle overraske dem med svik. Samtalen mellom dem gikk likevel for seg slik situasjonen krevde.
23 Nikanor ga seg til i Jerusalem en tid uten å gjøre noe upassende der, og de som hadde samlet seg hos ham i store grupper, sendte han bort. 24 Han hadde hele tiden Judas i sin nærhet, for han hadde fattet en oppriktig hengivenhet for mannen. 25 Han rådet ham til å gifte seg og få barn. Judas giftet seg, slo seg til ro og tok del i hverdagslivet.
Nikanor endrer holdning
26 Da Alkimos så hvor gode venner de to var, tok han med overenskomsten de hadde inngått, og dro til kong Demetrios. Han hevdet at Nikanor var fiendtlig innstilt mot regjeringen, for han hadde utpekt Judas, denne intrigemakeren, til etterfølger. 27 Kongen ble rasende, ja, baktalelsen til denne tvers igjennom ondsinnede mannen gjorde ham så opphisset at han skrev til Nikanor og gjorde det klart at han var utilfreds med overenskomsten. Han ga ordre om at Makkabeus straks skulle føres som fange til Antiokia.
28 Nikanor ble forskrekket da meldingen nådde ham, og han følte seg ille til mote over å skulle bryte avtalen med en mann som ikke hadde gjort seg skyldig i noe galt. 29 Men siden det ikke var mulig å handle mot kongen, så han etter en gunstig anledning til å utføre kongens ordre med list. 30 Men Makkabeus la merke til at Nikanor var mindre vennlig mot ham og ikke viste samme imøtekommenhet som før når de møttes. Han skjønte at denne mangelen på vennlighet ikke var av det gode. Derfor samlet han ikke få av sine egne folk og gikk i dekning for Nikanor.
31 Da Nikanor ble klar over at han var blitt grundig utmanøvrert av denne mannen, gikk han til det største og hellige tempel mens prestene holdt på å bære fram de foreskrevne ofrene, og forlangte å få mannen utlevert. 32 Men de sverget på at de ikke visste hvor den ettersøkte var. 33 Da rakte Nikanor ut høyre hånd mot tempelet, sverget en ed og sa: «Dersom dere ikke utleverer Judas til meg som fange, vil jeg jevne dette gudshuset med jorden, rive ned alteret og reise et praktfullt tempel for Dionysos her.» 34 Med disse ordene gikk han.
Men prestene rakte hendene mot himmelen og påkalte han som alltid kjemper for vårt folk. De sa: 35 «Herre, enda du ikke trenger noe av alt det som finnes, har du likevel villet at det skulle være et tempel iblant oss der du kan slå opp din bolig. 36 Og nå, du hellige Herre over alt som er hellig, bevar dette huset, som nylig er blitt renset, så det aldri i evighet flekkes til igjen!»
Den gudfryktige Razis tar sitt liv
37 Blant folkets eldste i Jerusalem var det en mann som het Razis. Han elsket sine medborgere og var svært godt likt; på grunn av sin godhet ble han kalt «jødenes far». Denne Razis ble angitt til Nikanor. 38 Tidligere, i splittelsens tider, hadde han ført jødedommens sak, og med stor iver hadde han våget både kropp og sjel for jødedommen.
39 Da nå Nikanor ønsket å vise hvor sterk motvilje han hadde mot jødene, sendte han mer enn 500 soldater for å gripe Razis. 40 For han regnet med at når han grep denne mannen, ville han gi dem et hardt slag.
41 Troppene var i ferd med å innta tårnet. De forsøkte å sprenge porten inn til gårdsplassen og ga ordre om å bære fram ild for å sette dørene i brann. Razis var omringet. Da styrtet han seg selv mot sverdet, 42 for han ville heller dø en ærefull død enn falle i hendene på disse ugjerningsmennene og bli mishandlet på en måte som var hans edle byrd uverdig. 43 Men i kampens hete traff han ikke rett med støtet, og flokken trengte allerede inn gjennom dørene. Da sprang han uten å nøle opp på muren og kastet seg med manns mot ned mot folkemengden. 44 Folket trakk seg raskt unna, og det oppsto et åpent rom. Der falt han ned, midt på den tomme plassen. 45 Men han pustet fortsatt, og fylt av brennende harme kom han seg på beina igjen. Mens blodet strømmet og med grusomme sår løp han gjennom mengden og klatret opp på en bratt klippe. 46 Han hadde allerede mistet nesten alt blodet, og nå rev han ut innvollene sine, grep dem med begge hender og slynget dem mot mengden, mens han ropte til han som rår over livet og pusten at han en gang måtte gi dem tilbake til ham. Slik gikk Razis bort.