Nikanors hensynsløse plan
1 Nikanor fikk melding om at de som var med Judas, var i Samaria-områdene, og han bestemte seg for å overfalle dem på hviledagen, for da kunne det skje helt uten risiko. 2 Men de jødene som var blitt tvunget til å følge med ham, sa: «Drep dem for all del ikke på denne rå og barbariske måten, men vis respekt for den dagen som av ham som ser alt, er blitt æret med hellighet fremfor andre dager.» 3 Trippelkjeltringen spurte da om han var i himmelen, den herskeren som hadde gitt påbud om å feire sabbatsdagen. 4 «Ja», svarte de, «den levende Herre selv er hersker i himmelen, og det er han som har befalt oss å holde den sjuende dagen hellig.» 5 Da sa Nikanor: «Men jeg er hersker på jorden, og jeg gir ordre om at dere skal gripe til våpen og gjennomføre kongens oppdrag.»
Likevel klarte han ikke å gjennomføre sin hensynsløse plan.
Judas oppmuntrer sine menn
6 Nikanor, i fullt hovmod og med kneisende nakke, var fast bestemt på å sette opp et offentlig monument til minne om seieren over dem som var med Judas. 7 Men Makkabeus var hele tiden trygg på og fylt av håp om at han skulle få hjelp fra Herren. 8 Han oppmuntret mennene sine og ba dem om ikke å miste motet når folkeslagene rykket fram. De skulle tenke på hvor ofte de før hadde fått hjelp fra Himmelen, og vente seier ved Allherskerens hjelp også denne gangen. 9 Han trøstet dem med ord fra loven og profetene og minnet dem også om slagene de allerede hadde utkjempet. Slik økte han motet deres.
10 Etter at han hadde vekket stridslysten hos dem, ga han ordrer og pekte samtidig på hvordan folkeslagene hadde vært troløse og brutt edene. 11 Han bevæpnet hver og en av dem, ikke med tryggheten fra skjold og spyd, men med den oppmuntringen gode ord bærer med seg. Dessuten gjenfortalte han for dem en troverdig drøm, som gjorde dem alle glade. 12 Slik var dette drømmesynet:
Onias, den tidligere øverstepresten, en god og vakker mann, beskjeden i fremferd og vennlig av vesen, som kunne ordlegge seg vel, og som fra han var barn hadde lagt vinn på alt som hører til en rett livsførsel – han sto med utstrakte hender og ba for hele det jødiske samfunnet. 13 Deretter viste det seg en mann med grått hår og prektig skikkelse, underfull og overveldende var den verdighet han utstrålte. 14 Da tok Onias til orde og sa: «Denne mannen, som elsker sine brødre og bærer fram mange bønner for folket og den hellige by, er Jeremia, Guds profet.» 15 Jeremia rakte da fram høyre hånd, ga Judas et sverd av gull og sa: 16 «Ta imot dette hellige sverdet! Det er en gave fra Gud, og med det skal du knuse dine motstandere.»
17 Oppmuntret av ordene fra Judas, som var svært gode og maktet å spore til tapperhet og fylle unge sinn med mannsmot, bestemte de seg for at de ikke ville slå leir, men kaste seg fryktløst inn i striden og i heltemodig kamp, mann mot mann, fremtvinge en avgjørelse. For både byen, det hellige og tempelet var i fare. 18 Uroen for kvinner og barn, brødre og slektninger lå på dem i mindre grad, større var uroen for det vigslede tempelet. 19 De som måtte bli værende i byen, var ikke mindre urolige; de var fulle av angst for utfallet av et slag i åpent lende.
Nikanors nederlag og død
20 Alle ventet på avgjørelsen som nå måtte komme. Fienden hadde allerede ført troppene sammen og stilt opp hæren i slagformasjon; elefantene var plassert i strategiske posisjoner og kavaleriet gruppert på fløyene. 21 Da Makkabeus så massene som nærmet seg, det mangfoldet av våpen de var utrustet med og de rasende elefantene, løftet han hendene mot himmelen og påkalte Herren, som gjør underfulle gjerninger. Han visste at det ikke er ved våpen, men ved sin egen avgjørelse Herren gir seieren til dem han finner verdige. 22 Han ba på denne måten: «Herre! Den gang Hiskia var konge i Judea, sendte du ut din engel, og han slo i hjel hele 185 000 mann i Sanheribs leir. 23 Og nå, Himmelhersker, send en god engel til å gå foran oss og spre angst og redsel. 24 Måtte de bli slått med forferdelse ved din veldige arm, disse som spotter deg og går til angrep mot ditt hellige folk!» Slik avsluttet han bønnen.
25 De som var med Nikanor, rykket nå fram med trompetstøt og kampsanger. 26 Men de som var med Judas, gikk i nærkamp mot fiendene under påkallelse og bønn. 27 De kjempet med hendene, og i hjertet ba de til Gud, og de felte ikke mindre enn 35 000 mann. Gleden var stor over at Gud hadde åpenbart seg.
28 Da de hadde fullført det de skulle og forlot slagmarken med glede, fikk de øye på den falne Nikanor der han lå i full rustning. 29 De ropte og stimlet sammen, og på fedrenes språk velsignet de Herskeren. 30 Og Judas, han som fullt og helt, med kropp og sjel, hadde kjempet i første linje for sine medborgere, han som hadde bevart ungdommens hengivenhet for sitt folk, han befalte at de skulle hugge av Nikanors hode og hele den høyre armen og bringe begge deler til Jerusalem.
Seiersfesten i Jerusalem
31 Da Judas kom til Jerusalem, kalte han sammen alle fra sitt folk, lot prestene ta plass foran alteret og sendte bud på dem som holdt til i borgen. 32 Han viste dem hodet til den skitne Nikanor og hånden som den skrytende spotteren hadde rakt ut mot Allherskerens hellige hus. 33 Tungen til den ugudelige Nikanor skar han ut og sa at han ville gi den bit for bit til fuglene; og han ga ordre om at belønningen for hans uvettige ferd skulle henges opp midt imot tempelet.
34 Alle vendte seg mot himmelen og velsignet Herren, som hadde åpenbart seg. De sa: «Velsignet være han som har bevart det hellige stedet sitt, så det ikke er blitt urent!» 35 Judas hengte opp Nikanors hode på borgen slik at det var synlig for alle, et tydelig tegn på Herrens hjelp.
36 De bestemte ved felles vedtak at de aldri skulle la denne dagen gå ubemerket forbi. Den trettende dagen i den tolvte måneden – den som på arameisk kalles adar – dagen før Mordekai-dagen, skulle feires som merkedag.
Sluttord
37 Slik gikk det med Nikanor, og fra den tid har byen vært i hebreernes hender. Her vil også jeg avslutte min fremstilling. 38 Er den godt skrevet og skikkelig satt opp, har jeg oppnådd det jeg ønsket. Er den verdiløs og middelmådig, har jeg gjort så godt jeg kan. 39 Å drikke ublandet vin eller bare vann er skadelig. Men vin blandet med vann er velsmakende og skaper velvære. Slik vil også en velbygd fortelling fryde øret til dem som får et møte med den. Og med disse ordene vil jeg avslutte.