Tobits ulykker
1 Mens Asar-Haddon var konge, vendte jeg hjem. Jeg fikk tilbake min kone Anna og sønnen min, Tobias. Under pinsefesten vår, den som kalles den hellige ukefesten, ble det laget i stand et godt måltid til meg, og jeg slo meg ned for å spise. 2 Bordet ble dekket for meg, og det ble ført fram tallrike retter. Da sa jeg til sønnen min, Tobias: «Gå ut, gutten min, og se om du kan finne en fattig mann blant brødrene våre, de bortførte i Ninive, en som tenker på Gud med hele sitt hjerte. Ta ham med hit, så han kan spise sammen med meg. Og se, jeg venter på deg, gutten min, til du er tilbake.»
3 Tobias gikk av sted for å lete etter en fattig blant brødrene våre. Men han kom tilbake og sa: «Far!» Jeg svarte: «Her er jeg, gutten min», og han sa: «Vet du, far, en av folket vårt er blitt drept og kastet ut på torget. Nå ligger han der, kvalt.» 4 Jeg sprang opp og forlot måltidet før jeg hadde smakt på maten, for å ta mannen bort fra den åpne plassen. Jeg fikk lagt ham inn i et skur fram til solnedgang; da kunne jeg begrave ham. 5 Jeg gikk hjem, vasket meg og spiste min mat i sorg. 6 Jeg husket ordene fra profeten Amos mot Betel:
«Festene deres gjør jeg til sorg
og alle sangene til likklage.»
Og jeg gråt.
7 Da solen var gått ned, gikk jeg og gravde en grav og la ham i den. 8 Naboene mine flirte og sa: «Nå er han visst ikke redd for noe. Han var ettersøkt og dødsdømt på grunn av dette, og da flyktet han. Men nå er han i gang igjen med å gravlegge de døde!»
Tobit blir blind
9 Samme natt vasket jeg meg, gikk ut i gården og la meg til å sove ved gårdsmuren. På grunn av varmen var ansiktet mitt utildekket. 10 Men jeg visste ikke at det var spurver som holdt til i muren over meg. Den varme skitten fra dem satte seg fast i øynene på meg og dannet hvite flekker. Jeg dro til flere leger for å bli frisk, men jo flere salver de smurte på øynene mine, desto verre ble synet mitt på grunn av de hvite flekkene. Til slutt var jeg helt blind. I fire år var jeg uten syn, og alle mine brødre syntes synd på meg. Ahikar forsørget meg i to år, helt til han dro til Elam.
11 I denne tiden tjente min kone Anna penger på slikt håndarbeid som kvinner gjør. 12 Hun leverte til oppdragsgiverne sine, som ga henne lønn for arbeidet. Den sjuende dagen i måneden dystros klippet hun ned et vevstykke og sendte det til sine oppdragsgivere. De ga henne full betaling og dessuten et kje fra geiteflokken, som hun fikk ta med hjem. 13 Da hun kom hjem til meg, begynte kjeet å breke. Jeg ropte på henne og sa: «Hvor kommer dette kjeet fra? Det er vel ikke stjålet? Gi det tilbake til eierne, vi har ingen rett til å spise noe som er stjålet.» 14 Hun sa til meg: «Jeg fikk det som gave i tillegg til lønnen.» Jeg trodde ikke på henne og ba henne gi det tilbake til eierne. Jeg ble rød av skam over henne på grunn av dette. Da svarte hun: «Og hvor er dine velgjerninger? Hvor er dine rettferdige handlinger? Nå kommer det fram hvordan det er med deg!»