Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Andre Krønikebok

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36

< Forrige kapittelNeste kapittel >

Kong Sankeribs hærferd mot Juda
32Etter disse hendingene som vitnet om kongens troskap, rykket assyrerkongen Sankerib inn i Juda. Han kringsatte de befestede byene der og tenkte han skulle få dem i sin makt.  2 Da Hiskia skjønte at Sankerib var kommet for å angripe Jerusalem,  3 rådslo han med sine stormenn og hærførere om de skulle stoppe til kildene utenfor byen så det ikke kom vann, og de støttet ham i det.  4 Det samlet seg nå mye folk, og de stoppet til alle kildene og like ens bekken som renner igjennom landet. De sa: «Hvorfor skulle assyrerkongen komme og finne rikelig med vann!»
   
 5 Så tok kongen fatt med godt mot. Han bygde opp igjen muren overalt hvor den var revet ned, og reiste tårn på den. Utenfor den bygde han en annen mur og satte i stand Millo i Davids-byen. Han lot folk lage en mengde kastespyd og skjold.  6 Så satte han hærførere over folket, samlet dem hos seg på plassen foran byporten og talte til dem for å sette mot i dem.  7 «Vær modige og sterke!» sa han. «Frykt ikke og la dere ikke skremme av assyrerkongen og hele den hæren han har med seg. For det er en større med oss enn med ham.  8 Med ham er menneskemakt, men med oss er Herren vår Gud. Han vil hjelpe oss og føre våre kriger.» Og folket ble styrket ved Juda-kongen Hiskias ord.
   
 9 Så sendte assyrerkongen Sankerib, som lå foran Lakisj med hele sin stridsmakt, noen av sine menn til Jerusalem, til Juda-kongen Hiskia og alle de judeerne som var i Jerusalem. De ropte ut: 10 Så sier Sankerib, Assyrias konge: Hva er det dere stoler på, siden dere rolig lar dere kringsette i Jerusalem? 11 Hiskia vil la dere dø av sult og tørst. Derfor lokker han dere og sier: «Herren vår Gud skal berge oss ut av assyrerkongens hånd.» 12 Har ikke denne Hiskia tatt bort Herrens offerhauger og altere og sagt til folk i Juda og Jerusalem: «Bare foran ett alter skal dere bøye dere og tilbe, og bare på det skal dere ofre!» 13 Vet dere ikke hva jeg og mine fedre har gjort med alle folkene rundt om i landene? Har de gudene som disse folkene dyrker, maktet å berge deres land ut av min hånd? 14 Hvem av alle gudene hos disse folk som mine fedre har slått med bann, har maktet å berge sitt folk ut av min hånd? Og så skulle deres gud greie å berge dere! 15 La nå ikke Hiskia narre dere og lokke dere på den måten! Tro ham ikke! For ingen gud i noe folk eller rike har kunnet berge sitt folk ut av min eller mine fedres hånd. Hvor mye mindre vil da deres gud kunne berge dere!
   
16 Disse og enda flere ord talte assyrerkongens menn mot Herren Gud og mot Hiskia, hans tjener. 17 Han skrev også et brev for å håne Herren, Israels Gud, og tale mot ham. Der stod det: «Likeså lite som gudene hos folkene rundt om i landene har berget sine folk ut av min hånd, likeså lite skal Hiskias gud kunne berge sitt folk.» 18 Så ropte de med høy røst på judeisk til folket i Jerusalem som stod på muren. De ville skremme dem og gjøre dem motløse, så de kunne innta byen. 19 De talte om Jerusalems Gud på samme måten som om gudene hos andre folk på jorden, de som er et verk av menneskehender.
   
20 Da kong Hiskia og profeten Jesaja, sønn av Amos, hørte dette, bad de og ropte til himmelen. 21 Og Herren sendte en engel som gjorde ende på alle krigere, høvdinger og stormenn i assyrerkongens leir, så han med skam måtte vende tilbake til sitt land. Og da han en gang gikk inn i sin guds hus, kom noen av hans egne etterkommere og hogg ham ned med sverd. 22 Slik frelste Herren Hiskia og innbyggerne i Jerusalem fra assyrerkongen Sankerib og fra alle andre fiender, og han gav dem ro på alle kanter. 23 Det var mange som kom til Jerusalem med gaver til Herren og med kostbare ting til Judakongen Hiskia. Og han ble høyt æret blant alle folk etter dette.
   

Hiskias siste regjeringsår
24 På den tiden ble Hiskia dødssyk. Da bad han til Herren, og Herren svarte ham og gav ham et underfullt tegn. 25 Men Hiskia var ikke takknemlig for den velgjerning som var gjort mot ham; han ble hovmodig. Da ble Herren harm på ham og på folket i Juda og Jerusalem. 26 Men Hiskia ydmyket seg, enda så hovmodig han var, og det samme gjorde innbyggerne i Jerusalem. Derfor kom ikke Herrens vredesdom over dem så lenge Hiskia levde.
   
27 Hiskia vant stor rikdom og ære. Han laget seg skattkamre, hvor han gjemte sølv og gull og kostbare steiner, balsamolje, våpen og alle slags fine ting. 28 Han bygde lagerhus for avlingen av korn og most og olje, og fjøs for alle slags fe, og han skaffet seg buskap til fjøsene. 29 Byer bygde han også og skaffet seg mye småfe og storfe; for Gud hadde gitt ham en mengde gods. 30 Det var Hiskia som stoppet til det øvre utløpet av Gihon-kilden og ledet vannet under jorden til vestsiden av Davids-byen. I alt han tok seg fore, hadde han lykken med seg. 31 Slik var det da det kom sendemenn fra fyrstene i Babylonia. De sendte bud til ham for å høre om det underfulle tegn som hadde vist seg i landet da Gud forlot ham for å sette ham på prøve og finne ut hva som bodde i hans hjerte.
   
32 Det som ellers er å fortelle om Hiskia og hans fromme gjerninger, det er skrevet opp i synene til profeten Jesaja, sønn av Amos, og i boken om Judas og Israels konger. 33 Hiskia gikk til hvile hos sine fedre. De gravla ham på et høyt sted blant Davids-ætlingenes graver. Alle som bodde i Juda og Jerusalem, viste ham stor ære da han døde. Sønnen Manasse ble konge etter ham.
   
< Forrige kapittelNeste kapittel >

04. desember 2022

Dagens bibelord

Johannes 14,1–14

Les i nettbibelen

1La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! 2I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? ... Vis hele teksten

1La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! 2I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? 3Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. 4Og dit jeg går, vet dere veien.» 5Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» 6Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. 7Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.» 8Da sier Filip: «Herre, vis oss Far, det er nok for oss.» 9Jesus svarer: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si: ‘Vis oss Far’? 10Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger. 11Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld. 12Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerningene jeg gjør, ja, enda større gjerninger, for jeg går til Far. 13Og det dere ber om i mitt navn, vil jeg gjøre, så Faderen skal bli æret gjennom Sønnen. 14Dersom dere ber meg om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det.

Dagens bibelord

Johannes 14,1–14

Les i nettbibelen

1Lat ikkje hjartet dykkar uroast! Tru på Gud og tru på meg! 2I huset til Far min er det mange rom. Var det ikkje slik, hadde eg då sagt dykk at eg går og vil gjera klar ein stad til dykk? ... Vis hele teksten

1Lat ikkje hjartet dykkar uroast! Tru på Gud og tru på meg! 2I huset til Far min er det mange rom. Var det ikkje slik, hadde eg då sagt dykk at eg går og vil gjera klar ein stad til dykk? 3Og når eg har gått og gjort klar ein stad til dykk, kjem eg att og tek dykk til meg, så de skal vera der eg er. 4Og dit eg går, veit de vegen.» 5Tomas seier til han: «Herre, vi veit ikkje kvar du går; korleis kan vi då vita vegen?» 6Jesus seier: «Eg er vegen, sanninga og livet. Ingen kjem til Far utan gjennom meg. 7Har de kjent meg, skal de òg kjenna Far min. Frå no av kjenner de han og har sett han.» 8Filip seier til han: «Herre, syn oss Far, det er nok for oss.» 9Jesus svarar: «No har eg vore så lang ei tid saman med dykk, og du kjenner meg ikkje, Filip? Den som har sett meg, har sett Far. Korleis kan du då seia: ‘Syn oss Far’? 10Trur du ikkje at eg er i Far og Far i meg? Dei ord eg talar til dykk, har eg ikkje frå meg sjølv; det er Far som er i meg og gjer sine gjerningar. 11Tru meg: Eg er i Far og Far i meg. Om ikkje for anna, så tru det for gjerningane skuld. 12Sanneleg, sanneleg, eg seier dykk: Den som trur på meg, skal gjera dei gjerningane som eg gjer, ja, større gjerningar enn dei, for eg går til Far. 13Og det de bed om i mitt namn, vil eg gjera, så Faderen skal bli herleggjord gjennom Sonen. 14Bed de meg om noko i mitt namn, så skal eg gjera det.

Dagens bibelord

Johannes 14,1–14

Les i nettbibelen

1Allos din váibmu lehko leabuheapme. Oskot Ipmilii ja oskot munnje. 2Mu Áhči viesus leat ollu lanjat. Dajašingo mun muđui ahte manan gárvvistit didjiide saji? ... Vis hele teksten

1Allos din váibmu lehko leabuheapme. Oskot Ipmilii ja oskot munnje. 2Mu Áhči viesus leat ollu lanjat. Dajašingo mun muđui ahte manan gárvvistit didjiide saji? 3Mun manan gárvvistit didjiide saji, muhto boađán fas ruoktot ja vieččan din lusan, vai dii lehpet doppe gos mun lean. 4Ja dii gal diehtibehtet geainnu dohko gosa mun manan.” 5Tomas dajai sutnje: “Hearrá, eat mii dieđe gosa don manat. Mo mii de sáhttit diehtit geainnu?” 6Jesus vástidii: “Mun lean geaidnu, duohtavuohta ja eallin. Ii oktage boađe Áhči lusa muđui go mu bokte. 7Jos dii dovdabehtet mu, de oahppabehtet dovdat maiddái mu Áhči. Dii dovdabehtet su juo dál, diihan lehpet oaidnán su.” 8Filip dajai sutnje: “Hearrá, divtte min oaidnit Áhči, de das lea midjiide galle.” 9Jesus vástidii: “Itgo don, Filip, dovdda mu, vaikko mun lean leamaš juo ná guhká din luhtte? Gii lea oaidnán mu, dat lea oaidnán Áhči. Mo don de sáhtát dadjat: ‘Divtte min oaidnit Áhči’? 10Itgo don oskko ahte mun lean Áhči siste ja Áhčči lea mu siste? Go mun sártnun didjiide, de mun in sártno iešalddán: Áhčči lea mu siste ja dahká iežas daguid. 11Oskot munnje go mun cealkkán ahte mun lean Áhči siste ja Áhčči lea mu siste. Jos dii muđui ehpet oskko, de oskot mu daguid dihte. 12Duođaid, duođaid, mun cealkkán didjiide: Dat gii osku munnje, dahká daid daguid maid mun dagan, ja velá stuoribuidge, dasgo mun manan Áhči lusa. 13Ja maid ihkinassii dii átnubehtet mu nammii, dan mun dagan, vai Áhčči hearvásin dahkkojuvvo Bártni bokte. 14Juos dii átnubehtet juoidá mu nammii, de mun dagan dan.