Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Andre Krønikebok

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36

< Forrige kapittelNeste kapittel >

Vigslingen av templet
7Da Salomo hadde endt sin bønn, fór det ild ned fra himmelen. Den fortærte brennofferet og slaktofrene, og Herrens herlighet fylte huset.  2 Prestene kunne ikke gå inn i Herrens hus fordi det var fylt av Herrens herlighet.  3 Da alle israelittene så at ilden fór ned, og at Herrens herlighet kom over huset, falt de på kne med ansiktet mot steingulvet og tilbad og priste Herren, fordi han er god og hans miskunn varer evig.
   
 4 Så ofret kongen og hele folket slaktoffer til Herren.  5 De slaktofrene kong Salomo bar fram, var 22 000 okser og 120 000 sauer. Slik vigslet kongen og hele folket Guds hus.  6 Prestene stod på sine plasser, og levittene brukte de musikkinstrumentene som kong David hadde fått laget, til å prise Herren med, «for hans miskunn varer evig»; for David lot dem fremføre lovsangen. Og prestene var oppstilt midt imot levittene og blåste i trompeter, mens hele Israel stod.
   
 7 Så vigslet Salomo den midtre delen av forgården foran Herrens hus. Der bar han fram brennofrene og fettstykkene av måltidsofferet. For bronsealteret som Salomo hadde laget, kunne ikke romme både brennofferet, grødeofferet og fettstykkene.  8 I sju dager holdt Salomo høytid den gang, og hele Israel med ham. Det var en stor forsamling som var kommet sammen helt fra Lebo-Hamat til Egypterbekken.  9 Den åttende dagen holdt de en høytidssamling. Vigslingen av alteret hadde de feiret i sju dager og høytiden i sju dager. 10 Den tjuetredje dagen i den sjuende måneden lot kongen folket dra hjem igjen. De var glade og vel til mote for alt det gode Herren hadde gjort mot David og Salomo og mot sitt folk Israel.
   

Guds svar på Salomos bønn
11 Da Salomo var ferdig med templet og slottet, og det hadde lykkes ham å fullføre alt det han hadde satt seg fore å gjøre både i Herrens hus og i sitt eget, 12 viste Herren seg for ham om natten og sa til ham: Jeg har hørt din bønn og har utvalgt meg dette sted til offersted. 13 Nå kan det hende at jeg lukker himmelen så det ikke kommer regn, og befaler gresshoppene å gnage av landet eller sender pest iblant mitt folk. 14 Hvis da dette folket som mitt navn er nevnt over, ydmyker seg og ber, søker meg og vender om fra sin onde ferd, så vil jeg høre i himmelen, tilgi folkets synder og lege deres land. 15 Nå vil jeg ikke lukke øynene, men lytte til hver bønn som stiger opp fra dette sted. 16 Jeg har utvalgt og vigslet dette hus for at mitt navn skal bo der til evig tid. Mine øyne og mitt hjerte skal alltid være vendt mot det. 17 Så sant du vandrer for mitt åsyn, slik din far David gjorde, hvis du gjør alt det jeg har befalt deg, og holder mine forskrifter og bud, 18 så skal jeg trygge din kongetrone, etter den pakten jeg sluttet med din far David da jeg sa: «Det skal aldri mangle en mann av din ætt til å rå over Israel.» 19 Men hvis dere vender dere bort og ikke bryr dere om de forskrifter og bud som jeg har lagt fram for dere, så dere gir dere til å dyrke andre guder og kaste dere ned for dem, 20 da vil jeg rykke dere opp fra det landet jeg har gitt dere, og dette huset som jeg har viet til mitt navn, vil jeg kaste bort fra mitt åsyn. Jeg gjør det til et ordtak og et spottord blant alle folk. 21 Alle som går forbi dette huset som en gang var så ruvende, skal bli forferdet. Og når noen spør: «Hvorfor har Herren handlet slik mot dette landet og dette huset?» 22 så får han til svar: «Fordi de forlot Herren, sine fedres Gud, han som førte dem ut av Egypt, og holdt seg til andre guder, som de tilbad og dyrket. Derfor har han ført all denne ulykken over dem.»
   
< Forrige kapittelNeste kapittel >

04. desember 2022

Dagens bibelord

Johannes 14,1–14

Les i nettbibelen

1La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! 2I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? ... Vis hele teksten

1La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! 2I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? 3Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. 4Og dit jeg går, vet dere veien.» 5Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» 6Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. 7Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.» 8Da sier Filip: «Herre, vis oss Far, det er nok for oss.» 9Jesus svarer: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si: ‘Vis oss Far’? 10Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger. 11Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld. 12Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerningene jeg gjør, ja, enda større gjerninger, for jeg går til Far. 13Og det dere ber om i mitt navn, vil jeg gjøre, så Faderen skal bli æret gjennom Sønnen. 14Dersom dere ber meg om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det.

Dagens bibelord

Johannes 14,1–14

Les i nettbibelen

1Lat ikkje hjartet dykkar uroast! Tru på Gud og tru på meg! 2I huset til Far min er det mange rom. Var det ikkje slik, hadde eg då sagt dykk at eg går og vil gjera klar ein stad til dykk? ... Vis hele teksten

1Lat ikkje hjartet dykkar uroast! Tru på Gud og tru på meg! 2I huset til Far min er det mange rom. Var det ikkje slik, hadde eg då sagt dykk at eg går og vil gjera klar ein stad til dykk? 3Og når eg har gått og gjort klar ein stad til dykk, kjem eg att og tek dykk til meg, så de skal vera der eg er. 4Og dit eg går, veit de vegen.» 5Tomas seier til han: «Herre, vi veit ikkje kvar du går; korleis kan vi då vita vegen?» 6Jesus seier: «Eg er vegen, sanninga og livet. Ingen kjem til Far utan gjennom meg. 7Har de kjent meg, skal de òg kjenna Far min. Frå no av kjenner de han og har sett han.» 8Filip seier til han: «Herre, syn oss Far, det er nok for oss.» 9Jesus svarar: «No har eg vore så lang ei tid saman med dykk, og du kjenner meg ikkje, Filip? Den som har sett meg, har sett Far. Korleis kan du då seia: ‘Syn oss Far’? 10Trur du ikkje at eg er i Far og Far i meg? Dei ord eg talar til dykk, har eg ikkje frå meg sjølv; det er Far som er i meg og gjer sine gjerningar. 11Tru meg: Eg er i Far og Far i meg. Om ikkje for anna, så tru det for gjerningane skuld. 12Sanneleg, sanneleg, eg seier dykk: Den som trur på meg, skal gjera dei gjerningane som eg gjer, ja, større gjerningar enn dei, for eg går til Far. 13Og det de bed om i mitt namn, vil eg gjera, så Faderen skal bli herleggjord gjennom Sonen. 14Bed de meg om noko i mitt namn, så skal eg gjera det.

Dagens bibelord

Johannes 14,1–14

Les i nettbibelen

1Allos din váibmu lehko leabuheapme. Oskot Ipmilii ja oskot munnje. 2Mu Áhči viesus leat ollu lanjat. Dajašingo mun muđui ahte manan gárvvistit didjiide saji? ... Vis hele teksten

1Allos din váibmu lehko leabuheapme. Oskot Ipmilii ja oskot munnje. 2Mu Áhči viesus leat ollu lanjat. Dajašingo mun muđui ahte manan gárvvistit didjiide saji? 3Mun manan gárvvistit didjiide saji, muhto boađán fas ruoktot ja vieččan din lusan, vai dii lehpet doppe gos mun lean. 4Ja dii gal diehtibehtet geainnu dohko gosa mun manan.” 5Tomas dajai sutnje: “Hearrá, eat mii dieđe gosa don manat. Mo mii de sáhttit diehtit geainnu?” 6Jesus vástidii: “Mun lean geaidnu, duohtavuohta ja eallin. Ii oktage boađe Áhči lusa muđui go mu bokte. 7Jos dii dovdabehtet mu, de oahppabehtet dovdat maiddái mu Áhči. Dii dovdabehtet su juo dál, diihan lehpet oaidnán su.” 8Filip dajai sutnje: “Hearrá, divtte min oaidnit Áhči, de das lea midjiide galle.” 9Jesus vástidii: “Itgo don, Filip, dovdda mu, vaikko mun lean leamaš juo ná guhká din luhtte? Gii lea oaidnán mu, dat lea oaidnán Áhči. Mo don de sáhtát dadjat: ‘Divtte min oaidnit Áhči’? 10Itgo don oskko ahte mun lean Áhči siste ja Áhčči lea mu siste? Go mun sártnun didjiide, de mun in sártno iešalddán: Áhčči lea mu siste ja dahká iežas daguid. 11Oskot munnje go mun cealkkán ahte mun lean Áhči siste ja Áhčči lea mu siste. Jos dii muđui ehpet oskko, de oskot mu daguid dihte. 12Duođaid, duođaid, mun cealkkán didjiide: Dat gii osku munnje, dahká daid daguid maid mun dagan, ja velá stuoribuidge, dasgo mun manan Áhči lusa. 13Ja maid ihkinassii dii átnubehtet mu nammii, dan mun dagan, vai Áhčči hearvásin dahkkojuvvo Bártni bokte. 14Juos dii átnubehtet juoidá mu nammii, de mun dagan dan.