Bibelen er et helt bibliotek av bøker og rommer 66 skrifter. De spenner over ulike sjangrer, fra historiefortelling og profetier til poesi og visdomsord. I noen kirker er det også flere enn 66 bøker i Bibelen.
Den kristne Bibel er inndelt i tre hoveddeler: I våre bibler kjenner vi to av dem: Det gamle testamentet (GT) og Det nye testamentet (NT). I tillegg er en tredje del med i bibler i katolske og ortodokse kirker: de deuterokanoniske bøkene, som ofte kalles «Apokryfene». Det er 39 bøker i GT og 27 i NT. Det varierer noe hvor mange deuterokanoniske bøker som er med i moderne bibelutgaver, men det er vanligvis omkring ti. I noen sammenhenger hender det at man i stedet for Det gamle og Det nye testamentet bruker de mer nøytrale Det første og Det andre testamentet.
Kristendommen har Det gamle testamentet (GT) felles med jødedommen. Ifølge jødisk tradisjon er GT inndelt i tre hoveddeler:
Disse kalles med et fellesnavn Tanak, etter første bokstav i de hebraiske navnene på de enkelte delene. I en kristen bibel kommer Mosebøkene, altså loven, først, mens profetene og skriftene kommer litt om hverandre.
Det nye testamentet (NT) bruker ordet «Skriften» om Tanak (f.eks. Matt 22,29). De to første hoveddelene, loven og profetene, forelå som klart avgrensede grupper alt før NTs tid, mens den tredje delen først ble endelig avgrenset senere. En slik tredeling gjenspeiles blant annet i Luk 24,44, som omtaler Moseloven, profetene og Salmene.
I kristen tradisjon kalles Tanak for Det gamle testamentet. Ordet testamente kommer fra latin og har her betydningen pakt. Navnet ble tatt i bruk allerede i den tidlige kristne kirke. Tanken var at Gud hadde inngått en pakt med Israelsfolket (den gamle pakt), og at denne pakten ble fornyet da Jesus kom til verden (den nye pakt, dvs. Det nye testamentet).
Bibelens andre del kalles De deuterokanoniske bøkene. Den består av en gruppe skrifter som ikke er i den jødiske Tanak, men som finnes i den eldste oversettelsen til gresk, kalt Septuaginta (oversatt i det 2. årh. f.Kr.). Disse skriftene hører med i Bibelen i de katolske og de ortodokse kirkene. I de protestantiske kirkene regnes de ikke som hellig skrift, men de er tatt med i en del bibelutgaver. Reformatoren Martin Luther karakteriserte dem som nyttige og gode å lese.
Hvilke skrifter som regnes med blant disse bøkene, varierer noe. Her er en oversikt over skriftene:
De deuterokanoniske bøkene kalles i protestantisk sammenheng ofte for Apokryfene. Ordet apokryf er gresk og betyr bortgjemt, i betydningen vanskelig å forstå. Det greske kanon betyr norm, målestokk, og deuterokanonisk betyr i denne sammenhengen norm av andre rang, eller norm av senere slag.
Den tredje delen i den kristne Bibelen er felles for alle kristne og kalles Det nye testamentet. Det latinske ordet testamentum betyr pakt. Betegnelsen Det gamle testamentet som navn på skriftsamlingen er kjent fra slutten av 100-tallet e.Kr., men har bakgrunn i tekster i Det nye testamentet om en ny pakt (Luk 22,20; også Hebr 9,15). Tanken bak uttrykksmåten er at Gud hadde inngått en pakt med Israelsfolket (den gamle pakt), og at denne pakten ble fornyet da Jesus kom til verden.
Det finnes også bevart et stort antall tekster med forbindelse til Det nye testamentets skrifter. Disse kalles nytestamentlige apokryfer, og består av evangelier, apostelgjerninger, brev og åpenbaringsskrifter. Skriftene stammer for det meste fra det 3.-5. århundre og har en svært mangfoldig bakgrunn. De inneholder lite historisk troverdig informasjon om Jesus og apostlene, men er verdifulle fordi de innblikk de gir i de første århundrers kristendom.
20På samme måte tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere.
15Derfor er Kristus mellommann for en ny pakt. Han døde for å kjøpe oss fri fra lovbruddene under den første pakten, for at de som er kalt, skal få den evige arven som var lovet dem.