Salme 16
Å be med Bibelens salmer er å la tanker og ord mennesker har rettet til Gud gjennom årtusener, få bli mine tanker og ord. I dem finner vi uttrykk for det vi vil si som vi kanskje selv hverken har mot eller kreativitet til å få frem. Salmenes bok er som en pensumbok på bønnens skole.
1En miktam. Av David. Bevar meg, Gud, for jeg søker tilflukt hos deg. 2Jeg sier til Herren: «Du er min Herre, alt godt har jeg i deg.» Usle er de 3som holdes for hellige i landet. Disse mektige vil jeg ikke vite av. 4De som løper etter andre guder, vil få mange plager. Jeg vil ikke øse ut blodoffer for dem og ikke ta deres navn på mine lepper. 5Herre, du er min del og mitt beger. Du holder min lodd i dine hender. 6Fruktbar jord ble målt opp til meg, en herlig eiendom ble min. 7Jeg velsigner Herren, som leder meg, jeg får råd fra mitt indre også om natten. 8Alltid har jeg Herren framfor meg. Han er ved min høyre side, jeg skal aldri vakle. 9Derfor gleder mitt hjerte seg, og mitt innerste jubler, selv kroppen kan slå seg til ro. 10Du overgir ikke min sjel til dødsriket, du lar ikke din trofaste tjener se graven. 11Du lærer meg livets vei, hos deg er glede i overflod, fryd uten ende ved din høyre hånd.
Hvor har jeg fokus? Hva er det som gir mitt liv retning?
Hvem har ikke erfart at galt fokus kan føre oss galt av gårde? Helt konkret: Hvis jeg ser på skjermen heller enn på veien når jeg kjører, er det lett å skjene ut. Bevisstheten om hvilken retning jeg skal og hvor veien egentlig er, glipper.
Salme 16 viser oss en salmist som ikke bare tar sin tilflukt til Gud: «Bevar meg, Gud, for jeg søker tilflukt hos deg» (v. 1), men som også lar Gud være retningsgivende: «Jeg sier til Herren: ‘Du er min Herre, alt godt har jeg i deg’» (v. 2). «Herre, du er min del og mitt beger. Du holder min lodd i dine hender» (v. 5). «Alltid har jeg Herren framfor meg» (v. 8). Salmisten velger Israels Gud som sin Herre, som det avgjørende i tilværelsen, den som alt annet må måles opp mot og vurderes ut i fra. Og han bevarer dette valget for sitt indre øye. Det er mot Herren han vil bevege seg på sin vei gjennom livet. Det er med tanke på Herren, «med Herren for øye», han gjør sine valg.
Heldigvis er Gud noe mer enn et ideal, et mål, noe passivt som vi aktivt må strekke oss mot. I den grad vi ønsker å nærme oss Gud, nærmer Gud seg oss. Han trekker oss til seg selv, og viser oss hvordan vi kan søke ham: «Jeg velsigner Herren, som leder meg, jeg får råd fra mitt indre også om natten» (v. 7). «Du lærer meg livets vei» (v. 11).
Slik de lovløse i Salme 1 er som agner som spres for vinden (1,4), fastslås det her at de som har mange guder, også vil få mange plager. Hvorfor? Kanskje, som Jesus er inne på, fordi «ingen kan tjene to herrer» (Matt 6,24). Ens gud er den eller det en prøver å tilfredsstille, adlyde, gi seg hen til, elske og tjene. Blir det mange av dem, vil en nødvendigvis trekkes i mange retninger, noe som er plagsomt og skaper problemer.
Fordi han har valgt seg sitt mål og bevarer det i fokus, kan salmisten være trygg: «jeg skal aldri vakle», «selv kroppen kan slå seg til ro» (v. 8–9). Der kan være mange goder og gleder underveis, fruktbar jord og herlig eiendom, men kun én glede som er avgjørende, og den skal vare i all evighet.
Sjekk bibelreferansene
4Slik er det ikke med de lovløse. De er lik agner som spres for vinden.