Lengsel - Dag 2
Gud vil oss noe i de livene vi lever, men vi er ikke alltid hjemme når han kommer på besøk. Autopiloten som samtiden har installert i oss, tar oss ikke nødvendigvis dit vi ønsker å komme, og vi trenger derfor å kaste kritiske blikk på hva vi driver med, hva som driver oss og hva vi drives mot.
Hjemme eller på tur?
«En mann hadde to sønner», leser vi i en kjent tekst i Lukas 15. Snart er det bare én igjen, for den yngste krever sin del av arven, og drar til et land langt borte hvor han sløser bort formuen på drugs, sex & rock’n roll. Det tar imidlertid ikke lang tid før det han bryter opp for å få, bryter ham ned når han endelig får det. Han kaster bort verdier og verdighet på tull og tøys, og vender til sist hjem til far som venter lengselsfullt og kaster seg om halsen på ham når endelig kommer tilbake. Og så er festen i gang!
Men ikke for alle.
For storebror, som har holdt seg hjemme hele tiden, er helt på jordet. Eller «ute på markene», som Lukas beskriver det. Mens den yngste sønnen ydmyker seg og bekjenner at «jeg har syndet (…) mot deg», stålsetter den eldste seg og fastholder at «jeg har tjent deg». Reaksjonen viser at det vi gjør for Gud, kan hindre oss i å se hvor mye vi betyr for Gud. Svaret fra faren (Luk 15,31) til den eldste sønnen viser vei for den som er bortkommen i tjeneste og fortjeneste i sin relasjon med Gud:
Du er mitt barn.
Du er alltid hos meg.
Alt mitt er ditt.
Det er en tretrinnsrakett av godhet som burde skutt storebror ut av bitterhetens gravitasjonsfelt og sendt ham på reise i et univers av kjærlighet. Men det hjelper ikke. Selv når faren kommer ut og forsøker å overtale ham, blir han stående på avstand og kommer ikke inn.
Målet for all åndelig modning er å bli som faren som ønsker barna hjem, skriver teolog og forfatter Henri Nouwen. Selv om vi ofte er lik den yngste sønnen som drar langt vekk for å leve et syndig liv eller storebror som er helt på jordet og baserer sin relasjon med Gud på prestasjon, er det Far som
er forbildet. «Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig», oppfordrer Jesus sine etterfølgere (Luk 6,36). Vi er skapt og sendt for å vise andre den samme kjærligheten som Gud har vist oss.
Vi er både invitert inn og sendt ut for å invitere. Vi er funnet og kalt for å finne. I gudsriket er det som et av slagordene til Turistforeningen: Meld deg inn, kom deg ut!
25Imens var den eldste sønnen ute på markene. Da han gikk hjemover og nærmet seg gården, hørte han spill og dans. 26Han ropte på en av karene og spurte hva som var på ferde. 27‘Din bror er kommet hjem’, svarte han, ‘og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham tilbake i god behold.’ 28Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham. 29Men han svarte faren: ‘Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine. 30Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du gjøkalven for ham!’ 31Faren sa til ham: ‘Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. 32Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’»
Flere bibeltekster
36Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig.
Spørsmål til ettertanke:
- Kan du kjenne deg igjen i karakterene som blir beskrevet her - den bortkomne- eller den hjemmeværende sønnen? I så fall på hvilken måte?