Savn - Dag 1

Jeg sørger, altså elsket jeg

Å bli født til verden som menneske innebærer noen fordeler og noen ulemper.
Eller snarere: noen gleder og noen smerter.
Og disse to har samme opphav: kjærligheten.

Den største gleden er at vi i løpet av vår tid på jorden kan få
elske og bli elsket. Den største smerten er at vi kommer til
å miste dem vi elsker.

Vi har hverandre bare for en begrenset tid. Det vil komme et
punktum. Sorgen etter dette er den største ulempen ved livet på
jorden.

Uten kjærlighet er det ingen å sørge over.
Jeg sørger, altså elsket jeg.
Jeg sørger over det gode som ikke er mer.
Men jeg sørger også over det gode som ikke ble.

Jeg sørger over det som ble avbrutt for tidlig.
Over det vi ikke rakk. Over alle drømmer som ikke ble virkelige.
Over alt jeg ikke fikk sagt før det var for sent. Eller motsatt og
kanskje enda vondere: over ordene jeg ikke skulle sagt, og nå
aldri kan ta tilbake.

Jeg sørger også over det vi ikke fikk til.
Over all den gode viljen som ikke ble til liv.
Sorgen skyldes ikke bare det vi hadde så mye av, men også
det som ble for lite.
Jeg sørger over den kjærligheten jeg ikke fikk gitt,
men også over den jeg aldri ble gitt.
Vi prøvde, og dette var det beste vi klarte.
Vi kom til kort.

Og slik ble det. Dette må jeg leve med.
Det beste jeg kan gjøre er å gå videre.

Der mangelen på kjærlighet har skåret et blødende sår,
vil det også med tiden danne seg et arr.

Men all denne sorgen, som er blandet sammen i oss med litt
ulike blandingsforhold, springer ut av kjærligheten.
Arr etter kjærlighet.

Jeg sørger, altså elsket jeg.