Savn - Dag 4
«Etter som tiden gikk, grodde såret. Jeg kunne begynne å bruke hånden igjen som normalt, men den var ikke som før. Vil aldri bli det. På steder inni meg har jeg andre arr. Sammenvokste bruddflater etter dem jeg har mistet. Arr etter den kjærligheten som var – og etter den som ikke ble.»
På baksiden av graven
Alt vi vet om det som har vært, kaller vi livet.
Det vi ikke vet om det som kommer, kaller vi håp.
Det kristne håpet står og faller med at Jesus reiste seg fra graven
og etterlot den tom. I dragsuget av dette skal vår oppstandelse
finne sted.
På en eller annen måte skal Jesu oppstandelse bli vår. Hva som
venter etterpå – hvor og hvordan – er gåter. Men det er håpsgåter.
Og vi tror at svaret har noe med Jesus å gjøre.
Vi vet ikke mye om hvordan det kommer til å bli, men det er her
de blir stående disse tre: tro, håp og kjærlighet.
Og det finnes noe å klamre seg til.
Riktignok er ikke alle ordene som står i Bibelen
om det evige på den andre siden, enkle å forstå.
De er som et utydelig maleri, hvor fargene går over i hverandre,med svake konturer av noe vi nesten drar kjensel på. Noe vi
trodde vi visste hva var – for det ligner på noe i vårt eget hjerte.
Men vi vet ikke hva. Vi ser bare at det er noe fint.
Vi ser at fargene er lyse og at de forsiktig forteller:
En dag skal det som er ødelagt, bli helt igjen.
Og en dag skal noe nytt oppstå fra ruinene av det som var.
Eller fra roten av det som var.
Noe som på samme tid er en fortsettelse og en nyskapelse.
På en eller annen måte tror vi på et sted som er likt
det vi kjenner nå, men også helt nytt.
En av grunnene til at vi elsker det vi nå har,
er kanskje at det av og til ligner litt på det som skal komme.
Den nye himmelen og den nye jorden skal være en fortsettelse,
men også en ny begynnelse.
Den kristne troen er ikke en vei rundt døden, men rett gjennom.
Heller ikke er den en vei til udødelighet, som en ungdomskilde.
Derimot leder den til oppstandelsen fra døden. Ikke som en hjelp
utenom smerten, men til noe nytt.
En stemme lyder fra et sted foran oss:
«Se, jeg gjør alle ting nye.»
5Han som sitter på tronen, sa: «Se, jeg gjør alle ting nye.» Og han la til: «Skriv det ned, for dette er troverdige og sanne ord.»
Flere bibelvers
1Han førte meg tilbake til tempelinngangen. Og se, vann strømmet ut under terskelen på østsiden av tempelet; for tempelfasaden vender mot øst. Vannet rant ned på høyre side av tempelet, sør for alteret. 2Han førte meg ut gjennom nordporten, og der ute fulgte han meg rundt til den ytre porten som vender mot øst. Og se, vannet sildret fram på høyre side. 3Mannen gikk østover med en målesnor i hånden. Han målte opp tusen alen. Så lot han meg gå gjennom vannet; det nådde meg til anklene. 4Han målte opp tusen til og lot meg gå gjennom vannet; det nådde meg til knærne. Så målte han opp ytterligere tusen og lot meg gå gjennom vannet; det nådde meg til hoftene. 5Igjen målte han opp tusen alen. Nå var det en elv som jeg ikke kunne vade over, for vannet hadde steget til en elv der man måtte svømme; den lot seg ikke vade. 6Han sa til meg: «Ser du, menneske?» Så førte han meg tilbake til elvebredden. 7Og se, da jeg kom tilbake, var det en mengde trær langs elven på begge sider. 8Han sa til meg: «Dette vannet renner til områdene i øst og ned på Araba-sletten. Når det renner ut i sjøen, blir vannet der friskt. 9Alle levende vesener som det kryr av overalt hvor denne elven renner, skal få leve. Der skal det bli mengder av fisk. For hvor dette vannet kommer, blir alt friskt og levende, alt som er der elven renner.
18Dere skal ikke minnes de første ting, ikke tenke på det som hendte før. 19Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke? Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken.
18Jeg mener at det vi må lide i den tiden som nå er, ikke kan regnes for noe mot den herligheten som en gang skal åpenbares og bli vår. 19For det skapte venter med lengsel på at Guds barn skal åpenbares i herlighet. 20Det skapte ble underlagt forgjengeligheten, ikke frivillig, men fordi han ville det slik. Likevel var det håp, 21for også det skapte skal bli frigjort fra slaveriet under forgjengeligheten og få den frihet som Guds barn skal eie i herligheten. 22Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier. 23Ja, enda mer: Også vi som har fått Ånden, den første frukt av høsten som kommer, sukker med oss selv og lengter etter å bli Guds barn fullt og helt når kroppen vår blir satt fri. 24For i håpet er vi frelst. Et håp vi alt ser oppfylt, er ikke noe håp. Hvordan kan noen håpe på det de ser?