Den eneste
Som kristen kuwaitisk statsborger tilhører Ammanuel Benjamin Ghareeb 0,02 prosent av landets nasjonale befolkning. Han er den første og - inntil videre - den eneste blant sine landsmenn som har blitt pastor.
I Gulfen er det kun landene Oman, Kuwait og Bahrain som har en liten andel kristne statsborgere.
En folketelling fra 2020 opplyser om 289 kristne kuwaitere. Tallet omfatter imidlertid kun dem som har dokumentene i orden, og kan påvise en «legitim» kristen familiehistorie. For alle andre borgere er det strengt forbudt å endre tro.
De fleste av de få kristne familiene har historiske røtter fra Tyrkia, Irak eller Jordan. Men med den kuwaitiske nasjonalitetsloven av 1959 ble en bitte-liten kristen minoritet uten slike bånd likevel inkludert.
«Vår historie som kristne i dette landet går langt tilbake»
– Vår historie som kristne i dette landet går langt lenger tilbake enn 1959, forklarer Ammanuel.
Vi møter pastoren i et nokså enkelt kontor, like innenfor portalen til «kirketorget» i Kuwait.
– Riktignok har noen av oss kristne familiebakgrunn fra andre land i Midtøsten. Men enkelte mennesker og familier i Kuwait kom til tro på bakgrunn av nederlandsk og amerikansk misjon på begynnelsen av 1900- tallet, forteller han.
– Den berømte amerikanske misjonæren, Samuel Zwemer - ofte kalt «islams apostel» - var én av dem som satt dype spor etter seg. Han ble en tidlig drivkraft for kristen virksomhet i landet vårt. Hovedsakelig ble hans misjon drevet gjennom diakonalt arbeid. Sykehus ble grunnlagt og bygget både i Kuwait og Bahrain, forklarer Ammanuel.
I en tale fra 1914 siteres Kuwaits daværende hersker, sjeik Mubarak al-Sabah, på denne måten da han blir spurt om de amerikanske misjonærene:
«... Disse mennene! Hvem er de? Er de diplomater? Er de politikere? Handelsmenn? Nei, de har kommet hit for å undervise oss. De vil bygge et sykehus og ta vare på de syke. Alle dør i dag, men når disse mennene kommer, skal de syke bli ivaretatt. Legen ønsker visst noe. Jeg vet ikke hva det er, men jeg vil offentlig si at uansett hva han ønsker - kommer jeg til å gi ham det.»
– Sjeiken som uttaler dette, Mubarak, er gjerne kjent som grunnleggeren av «Det moderne Kuwait», forklarer pastor Ammanuel.
Han var nok likevel mindre gavmild enn han først hadde lovet, for misjonen måtte selv betale for tomten der sykehuset skulle bygges:
– Ettersom måleenheten i Kuwait tok utgangspunkt i lengden på sjeikens underarm, ble landområdet noe uproporsjonalt. Derfor donerte sjeik Mubarak et tilleggsstykke jord – slik at tomten ble tjenlig til å bygge et sykehus. Det sto ferdig i 1915.
Fra 1950-tallet begynte oljerikdommene å flomme over de fleste Gulf-statene. Dermed besluttet regjeringen i Kuwait at de selv hadde tilstrekkelige ressurser til å drive helsearbeid. «Det amerikanske sykehuset» ble stengt i 1967.
Som kristen minoritet i Kuwait står pastor Ammanuel i en bemerkelsesverdig sammenheng, og han er også viktig som «offisiell sponsor» for Bibelselskapets arbeid i Kuwait.
Etter å ha overrakt oss boken om kristenheten i Kuwait, blir vi servert en kopp kaffe:
– Åh, takk. Dette er ekte arabisk kaffe, sier Ammanuel.
– Nei, det er visst tyrkisk kaffe! Jeg beklager forvirringen. Det er sensitivitet knyttet til dette på grunn av regionale konflikter. I ulike land går den samme kaffen under forskjellige navn: Armensk kaffe, kypriotisk kaffe eller gresk kaffe, avhengig av den politiske konteksten. Internasjonalt sett er den imidlertid mest kjent som tyrkisk kaffe!
Men Gud er og blir den samme!
Kuwaitisk pastor
Ammanuel Benjamin Ghareeb er kuwaitisk pastor I Den presbyterianske kirken, og leder for «Den nasjonale evangeliske kirke i Kuwait», en sammenslutning av nesten 100 ulike protestantiske samfunn.
Han er gift og har fem barn. Ghareeb er den første gulf-araber som noen gang har blitt leder for en protestantisk kirke.
I 2020 var det anslagsvis 289 kristne kuwaitiske statsborgere og 837 585 kristne fremmedarbeidere i landet. De utgjør henholdsvis 0,02 og 19,73 prosent av befolkningen i landet.
«Sponsorsystemet» i Gulfen
Mange nordmenn har blitt kjent med innvandrere og flyktninger, enten gjennom media eller som naboer. Sjelden har vi noen annen rolle overfor dem enn som medmennesker.
I Gulfen er dette helt annerledes: Ingen person har lov å komme til, eller å arbeide her uten å ha «en sponsor». Det vil som oftest si en nasjonal statsborger som betaler lønn og sørger for migrantens mest grunnleggende behov.
De samme regler gjelder også for organisasjoner som Bibelselskapet. Derfor er Bibelselskapet i Gulfen avhengige av «sponsorer» i alle landene de opererer. I land med en liten kristen minoritet, kan sponsorene gjerne finnes blant landets egen befolkning. I de andre landene er dette mye vanskeligere.
– I Qatar er Den katolske kirke sponsor, forklarer generalsekretær Hrayr Jebejian. Den opererer internasjonalt på diplomatisk nivå, og kan gi oss nødvendige tillatelser.
Alt om Bibeldagen
Bibler til Gulfen
- Bibel-verktøy for barn og unge
- Folder med kort orientering om årets tema
- PowerPoint-presentasjoner på nynorsk og bokmål
- Film, artikler og reportasjer
- Innspill til preken/tale og forslag til forbønn
