Matt 6,7-15
Bergprekenen er Jesu store tale om hvordan livet som etterfølger av ham ser ut. Denne prekenen er en av de mest sentrale tekstene i den kristne kirke og var helt essensiell for de første kristne.
Hvorfor skal vi be?
Når Gud vet hva vi trenger, lenge før vi forteller det til ham, hva er da vitsen med å be?
I mange religioner er det om å gjøre å finne fram til det gudene kan like og legge merke til, slik at den som ber kan oppnå gudenes gunst. Vår himmelske Far er ikke slik. Han hører alltid, men vi kan ikke tvinge ham til å svare av den grunn. Når han gir oss det vi ber om, er det fordi det er det som er best for oss.
Hva ber vi om i «Vår Far»? Bønnen dekker alle våre behov, både legemlige og åndelige.
Oppbyggingen av bønnen har likheter med de ti bud. Først kommer det som har med Guds navn, rike og vilje å gjøre. Deretter kommer det som har med menneskelige og mellommenneskelige forhold å gjøre. Men forholdet mellom Gud og oss og mellom oss og våre medmennesker henger sammen, slik det så tydelig framgår av vers 12.
Vers 12 utdypes i vers 14–15. Hvorfor var det så viktig for Jesus å understreke dette? Og hvordan preger denne delen av Herrens bønn mitt bønneliv – og mitt liv?
7Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. 8Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det. 9Slik skal dere da be: Vår Far i himmelen! La navnet ditt helliges. 10La riket ditt komme. La viljen din skje på jorden slik som i himmelen. 11Gi oss i dag vårt daglige brød, 12og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere. 13Og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde. *For riket er ditt og makten og æren i evighet. Amen.• 14For dersom dere tilgir menneskene de misgjerningene de har gjort, skal også deres himmelske Far tilgi dere. 15Men dersom dere ikke tilgir menneskene, skal heller ikke deres Far tilgi de misgjerningene dere har gjort.