22. desember

I denne adventskalenderen er det Jesus vi venter på. Det er mange før oss som har ventet på ham. Sporene deres fører oss tilbake til verdens største adventskalender: Det gamle testamentet. Vi ser på tekstene bak noen av lukene der, og følger sporene derifra over til Det nye testamentet.

Til ettertanke

Morgenkvalme og vanskelige omstendigheter kunne ikke ta gleden fra Maria. Lovsangene fra synagogen ble med ett aktuelle, de ga henne ord i hennes situasjon. Gud hadde skapt nytt liv i henne, fordi «Han … husket på sin miskunn, slik han lovet våre fedre …» Når Gud har gitt et løfte, glemmer han det aldri.

Min sjel opphøyer Herren

Lukas 1,46–55

Les i nettbibelen.

46Da sa Maria: 47og min ånd fryder seg i Gud, min frelser. 48For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom. Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig, 49for store ting har han gjort mot meg, han, den mektige; hellig er hans navn. 50Fra slekt til slekt varer hans miskunn over dem som frykter ham. 51Han gjorde storverk med sin sterke arm; han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet. 52Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave. 53Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg. 54Han tok seg av Israel, sin tjener, og husket på sin miskunn 55slik han lovet våre fedre, Abraham og hans ætt, til evig tid.»

Mer å lese

Marias lovsang har mange likhetstrekk med det som Hanna sang da Samuel var født (1. Samuel 2,1–10). Den sangen hadde nok Maria hørt i synagogen, og hennes lovsang blandes med sitater fra Salmenes bok (Salme 40,6; Salme 71,19; Salme 89,2).

Dette hadde Gud gjort fordi han hadde lovt det. Løftet går helt tilbake til Abraham (1 Mosebok 17,1–8). Sakarja sier noe av det samme litt senere i kapitlet (Lukas 1,68–71).