Første påske

Moses hadde fått et oppdrag fra Gud.
Han skulle føre Israels folk ut av Egypt.
Han kom fra ørkenen og gikk til faraos slott.
I alle de vakre hallene var han godt kjent.
Gull og blått glitret mot ham mens han talte.
Selv sto han i gjeterdrakt og sandaler.

«La folket mitt dra! Det er Herren Gud som taler»,
sa Moses der han sto foran farao.
«Hvem er Herren?» spurte farao surt.
«Hvorfor skulle jeg gi slipp på slavene mine?
Har de for lite å gjøre? Driv dem hardere!»

Alle slavedriverne fulgte ordren fra farao,
og Israels folk fikk det enda vanskeligere.
Moses sa til Gud: «Hvorfor sendte du meg?
Nå har vondt blitt verre, og det er min skyld!»
«Nei», svarte Gud. «Farao skal lyde.»

Gud sendte plager over Egypt, ti tunge landeplager.
Vannet i Nilen ble til blod, og froskene myldret,
støvet ble til lus, og insektene svermet,
dyrene døde, og folk fikk store verkebyller,
kornet ble slått ned av hagl, og gresshoppene åt det,
og så bredte et tett mørke seg over hele landet.

Farao ba Moses om at Gud skulle ta bort plagene.
Men hver gang en plage tok slutt, gjorde farao seg hard.
Han sa så det runget i hallene: «Dere får ikke dra!»
Da den niende plagen tok slutt,
fikk folket fortsatt ikke dra ut av landet.

Til slutt gikk Moses til farao og sa:
«Gud sier at om vi ikke får dra nå,
skal alle førstefødte i Egypt dø.
Gjør ikke hjertet ditt hardt, farao!»
Men farao ville ikke høre på det han sa.

Så gikk Moses til folket og ba dem om å gjøre seg klar.
«Gud sier: Slakt et lam og stryk blodet over dørkarmen.
Døden skal gå gjennom Egypt i natt.
Men når han ser blodet på dørkarmen deres,
vil han gå forbi.
Bak usyret brød og spis det på reisen.
Denne natten skal vi dra ut av Egypt.»

Midt på natten lød et skrik over landet.
Alle de førstefødte barna døde,
fra den førstefødte hos farao på slottet
til den førstefødte hos fangen i fengselet,
også de førstefødte dyreungene døde.
Men hos Israels folk satt de trygge i husene sine.
Blodet fra lammet dryppet fra dørkarmene.
Døden hadde gått forbi dem.

Den natten sendte farao bud til Moses.
«Bryt opp og dra fra oss!»
Hele folket, alle små og store,
forlot Egypt og dro ut i ørkenen.

Gud sa til dem: «Glem aldri denne natten.
I slekt etter slekt skal dere feire påske og glede dere
og minnes den natten jeg førte dere ut i frihet.»

Les historien i Bibelen

1Siden gikk Moses og Aron til farao og sa: «Så sier Herren, Israels Gud: La mitt folk dra, så de kan feire høytid for meg i ørkenen!» 2«Hvem er Herren?» spurte farao. «Skulle jeg lyde ham og la folket dra? Jeg kjenner ikke Herren, og jeg vil ikke la Israel dra.» 3De sa: «Hebreernes Gud har møtt oss. La oss få dra tre dagsreiser ut i ørkenen og ofre til Herren vår Gud, så han ikke rammer oss med pest eller sverd.» 4Men egypterkongen sa til dem: «Moses og Aron, hvorfor vil dere holde folket borte fra pliktene? Gå tilbake til arbeidet deres!» 5Så sa farao: «Se hvor tallrikt folket er blitt i landet nå. Og dere vil få dem til å legge ned arbeidet!» 6Samme dag ga farao befaling til folkets slavedrivere og oppsynsmenn: 7«Heretter skal dere ikke gi folket halm til å lage murstein med, slik som før. De skal selv gå og sanke halm. 8Men dere skal pålegge dem å lage like mye murstein som før, dere skal ikke skjære ned på mengden. For de er late, derfor skriker de: La oss dra og ofre til vår Gud! 9Legg tungt arbeid på mennene, så de har nok å gjøre og ikke får tid til løgnaktig snakk!» 10Da gikk slavedriverne og oppsynsmennene ut og sa til folket: «Så sier farao: Jeg gir dere ikke halm. 11Gå selv og hent halm hvor dere finner den! Men det blir ikke skåret ned på arbeidsmengden.» 12Da spredte folket seg ut over hele Egypt for å sanke strå til halm. 13Slavedriverne presset på og sa: «Gjør arbeidet deres ferdig, fullt dagsverk hver dag, som da dere fikk halm!» 14Og oppsynsmennene som faraos slavedrivere hadde satt over israelittene, ble slått. Slavedriverne sa: «Hvorfor har dere verken i går eller i dag fått ferdig den fastsatte mengde murstein, slik som før?» 15Da gikk israelittenes oppsynsmenn og ropte til farao: «Hvorfor gjør du slik mot tjenerne dine? 16Tjenerne dine får ikke halm, likevel sier de til oss: Lag murstein! Se, tjenerne dine blir slått, og det er ditt folk som har skylden.» 17Men farao sa: «Late er dere, late! Derfor sier dere: La oss dra og ofre til Herren. 18Men gå nå og arbeid! Halm får dere ikke, men dere skal likevel levere den fastsatte mengden murstein.» 19Israelittenes tilsynsmenn innså at de var ille ute da det ble sagt: «Dere får ikke skjære ned på den daglige mengden med murstein!» 20Da de kom ut fra farao, møtte de Moses og Aron, som sto og ventet på dem. 21De sa til dem: «Måtte Herren se dere og dømme dere, for dere har gjort oss frastøtende i faraos og hans tjeneres øyne. Dere har lagt sverdet i hånden på dem så de kan drepe oss.» 22Da vendte Moses seg til Herren igjen og sa: «Herre, hvorfor har du handlet ondt mot dette folket? Hvorfor har du sendt meg? 23Fra den stund jeg gikk til farao for å tale i ditt navn, har han handlet ondt mot dette folket. Og du har ikke gjort noe for å befri folket ditt!» 1Herren sa til Moses og Aron i Egypt: 2Denne måneden skal være nyttårsmåneden deres. Den skal være den første måneden i året. 3Si til hele Israels menighet: På den tiende dagen i denne måneden skal hver husfar ta et lam, ett til hver husstand. 4Men hvis husstanden er for liten til å spise opp et lam, skal husfaren og den nærmeste naboen ta ett sammen, alt etter hvor mange de er. Dere skal ikke regne flere på hvert lam enn at alle blir mette. 5Lammet må være et årsgammelt værlam uten feil. Dere kan ta enten et lam eller et kje. 6Dere skal ta vare på det til den fjortende dagen i denne måneden. Og i skumringen skal hele forsamlingen av Israels menighet slakte det. 7Så skal de ta noe av blodet og stryke det på de to dørstolpene og på bjelken over døren i de husene hvor de spiser det. 8Kjøttet skal de spise samme natt. Det skal være stekt over ilden, og de skal spise det med usyret brød og bitre urter. 9Dere må ikke spise det rått eller kokt i vann. Nei, det skal være stekt over ilden med hode, føtter og innvoller. 10Dere må ikke la noe bli igjen til morgenen etter. Er det noe igjen om morgenen, skal dere brenne det opp. 11Slik skal dere spise det: Med kjortelen bundet opp om livet, sko på føttene og stav i hånden. Spis det i all hast! Det er påske for Herren. 12Denne natten skal jeg gå gjennom Egypt og slå i hjel alle førstefødte i landet, både mennesker og dyr, og jeg skal holde dom over alle gudene i Egypt. Jeg er Herren. 13Men blodet skal være det merket som viser hvilke hus dere er i. Når jeg ser blodet, vil jeg gå forbi. Ingen ødeleggende plage skal ramme dere når jeg slår Egypt. 14Siden skal denne dagen være en minnedag for dere. Dere skal feire den som en høytid for Herren, dere skal feire i slekt etter slekt. Det skal være en evig ordning. 15I sju dager skal dere spise usyret brød. Allerede den første dagen skal dere fjerne all surdeig fra husene deres. Hver den som spiser noe som er syret, fra den første til den sjuende dagen, skal støtes ut fra Israel. 16Den første dagen skal dere holde en hellig samling, den sjuende dagen skal dere også holde en hellig samling. Disse dagene skal dere ikke gjøre noe arbeid. Bare den maten som hver av dere trenger, skal dere lage til. 17Dere skal holde de usyrede brøds høytid, for på denne dagen førte jeg hærene deres ut av Egypt. Derfor skal dere feire denne dagen i slekt etter slekt. Det skal være en evig ordning. 18Fra kvelden den fjortende dagen i den første måneden til kvelden den tjueførste dagen i samme måned skal dere spise usyret brød. 19I sju dager må det ikke finnes surdeig i husene deres. Hver den som spiser noe som er syret, skal støtes ut av Israels menighet, enten han er innflytter eller født i landet. 20Dere må ikke spise noe som er syret. Hvor dere enn bor, skal dere spise usyret brød. 21Da kalte Moses sammen alle de eldste i Israel og sa til dem: «Gå og hent småfe til familiene deres og slakt påskelammet! 22Så skal dere ta en isopkvast, dyppe den i blodet i skålen og stryke noe av blodet fra skålen på bjelken over døren og på de to dørstolpene. Ingen av dere må gå ut gjennom døren til huset sitt før om morgenen. 23For Herren skal dra gjennom landet for å slå egypterne. Og når han ser blodet på bjelken og de to dørstolpene, skal han gå forbi døren og ikke la ødeleggeren slippe inn i huset for å slå dere. 24Dette skal dere holde, og det skal være en evig ordning for deg og dine etterkommere. 25Når dere så kommer inn i det landet Herren har lovet å gi dere, skal dere holde denne skikken ved lag. 26Og når barna deres spør: Hva er dette for en skikk? 27skal dere svare: Det er påskeoffer for Herren fordi han gikk forbi israelittenes hus i Egypt da han slo egypterne, men sparte husene våre.» Da bøyde folket seg til jorden og tilba. 28Så gikk israelittene bort og gjorde dette. Det Herren hadde gitt Moses og Aron påbud om, det gjorde de. 29Midt på natten slo Herren i hjel alle førstefødte i Egypt, fra den førstefødte hos farao, som satt på sin trone, til den førstefødte hos fangen i fengselet, og alle de førstefødte dyr i buskapen. 30Den natten sto farao opp, han og alle tjenerne hans og alle egypterne. Det lød et høyt skrik i Egypt, for det fantes ikke et eneste hus uten noen døde. 31Mens det ennå var natt, sendte han bud etter Moses og Aron og sa: «Bryt opp og dra bort fra folket mitt, både dere og israelittene! Gå av sted og tjen Herren slik dere ba om! 32Ta også med dere småfeet og storfeet deres, som dere har sagt, og dra bort! Be så om velsignelse for meg også!» 33Egypterne presset på folket for å få dem ut av landet så fort som mulig. «Ellers dør vi alle sammen», sa de. 34Da tok folket deigen sin, som ennå ikke var hevet. De bandt kappene sine om bakstetrauene og bar dem på skuldrene. 35Israelittene gjorde som Moses hadde sagt. De ba egypterne om gjenstander av sølv og gull og om klær. 36Og Herren lot egypterne få godvilje for folket så de ga dem det de ba om. Slik utnyttet de egypterne. 37Så brøt israelittene opp fra Ramses og dro til Sukkot. De var omkring 600 000 mann til fots, foruten kvinner og barn. 38Mange slags mennesker fulgte med dem, i tillegg til en stor flokk av småfe og storfe. 39Av deigen de hadde med seg fra Egypt, bakte de usyrede kaker, som ikke var hevet. For de ble jaget ut av Egypt og kunne ikke vente lenger. Derfor hadde de heller ikke rukket å få med seg mat til reisen. 40Israelittene hadde da bodd i Egypt i 430 år. 41På dagen da de 430 årene var til ende, dro alle Herrens hærer ut av Egypt. 42Det var en våkenatt for Herren da han førte dem ut av Egypt. Denne natten tilhører Herren. Denne natten skal alle israelitter våke i slekt etter slekt. 43Herren sa til Moses og Aron: «Dette er forskriften om påskelammet: Ingen fremmed skal spise av det. 44Men hver slave som er kjøpt for penger, og som du har latt omskjære, kan spise av det. 45Ingen fremmed som bor eller arbeider hos deg, kan spise av det. 46Lammet skal spises i ett og samme hus. Kjøttet må ikke tas ut av huset, og beina må ikke brytes på lammet. 47Slik skal hele Israels menighet gjøre. 48Om innflytteren som bor hos deg, vil holde påske for Herren, skal alle menn hos ham omskjæres. Da kan han være med og holde høytid. Han skal være som en som er født i landet. Men ingen uomskåret kan spise av det. 49En og samme lov skal gjelde for den som er født i landet, og for innflytteren som bor hos dere.» 50Dette gjorde alle israelittene. De gjorde alt som Herren hadde gitt Moses og Aron påbud om. 51Den samme dagen førte Herren israelittene ut av Egypt, hærskare for hærskare.

Les i nettbibelen