Josva og Kaleb

Israels folk dro ut av Egypt.
De dro inn i ørkenen, og Gud var med dem.
Det var gått lang tid.
Vandringen nærmet seg slutten.
Nå kunne de se landet som Gud hadde lovet dem.
Moses sa: «Jeg trenger spioner,
en fra hver stamme i Israels folk.
De skal utforske Kanaan-landet,
det landet som Gud vil gi oss.»

Tolv unge menn trådte fram.
Moses ba dem se hvordan landet var,
han ba dem utforske byene, folket og jorden.
De dro av sted gjennom ørkenen
mot høye fjell og fruktbart land.
Etter førti dager kom de tilbake.
I Esjkol-dalen hadde de skåret av en drueklase.
Den var så stor at to menn måte bære den på en stang,
og de hadde med seg granatepler og fiken.

Ti av spionene sa:
«Landet flyter av melk og honning.
Fruktene er de største vi har sett.
Det bor mange ulike folkeslag der,
men de er store og sterke, sterkere enn oss.
Vi er som gresshopper mot dem.
Og byene er umulige å innta.»

Men to av spionene, Josva og Kaleb, sa:
«Det er ikke umulig.
Vi kommer helt sikkert til å seire over dem!»
«Nei», sa de andre, «det går ikke,
for menneskene der er som kjemper!»

Den natten klaget hele folket og gråt.
«Bare vi hadde fått dø i Egypt!»
ropte de gjennom nattemørket.
Josva og Kaleb flerret klærne sine og ropte høyt:
«Det er et godt land, og Gud vil gi oss det!
Tvil ikke på Guds løfter!
Dere skal ikke være redde for folket der,
Herren Gud vil være med oss.
Vær ikke redde!»

Folket ble rasende på Josva og Kaleb.
De løftet opp steiner for å drepe dem.
Men Gud selv stanset folket.
Gud sa: «I førti år skal dere vandre.
Ørkenen skal være hjemmet deres.
Bare Josva og Kaleb skal følge barna deres
inn i det landet jeg har lovet dere.»

Og slik Gud hadde sagt, slik ble det.

Les historien i Bibelen

1Herren sa til Moses: 2«Send av gårde noen menn for å utforske Kanaan-landet, som jeg vil gi israelittene. Én mann for hver av fedrenes stammer skal dere sende, og alle skal være ledere.» 3På Herrens ord sendte Moses dem ut fra Paran-ørkenen. Hver mann var blant overhodene for israelittene. 4Dette er navnene deres: for Rubens stamme Sjammua, sønn av Sakkur; 5for Simons stamme Sjafat, sønn av Hori; 6for Judas stamme Kaleb, sønn av Jefunne; 7for Jissakars stamme Jigal, sønn av Josef; 8for Efraims stamme Hosea, sønn av Nun; 9for Benjamins stamme Palti, sønn av Rafu; 10for Sebulons stamme Gaddiel, sønn av Sodi; 11for Josefs stamme, det vil si Manasses stamme, Gaddi, sønn av Susi; 12for Dans stamme Ammiel, sønn av Gemalli; 13for Asjers stamme Setur, sønn av Mikael; 14for Naftalis stamme Nahbi, sønn av Vofsi; 15for Gads stamme Ge'uel, sønn av Maki. 16Dette var navnene på de menn som Moses sendte for å utforske landet. Men han ga Hosea, sønn av Nun, navnet Josva. 17Da Moses sendte dem av sted for å utforske Kanaan-landet, sa han til dem: «Dra opp til Negev og videre opp i fjellet! 18Se hvordan landet er, og om folket som bor der, er sterkt eller svakt, lite eller stort. 19Hvordan er landet de bor i, er det godt eller dårlig? Hva slags byer holder de til i, er det teltleirer eller befestede byer? 20Hvordan er jorden, fruktbar eller mager? Vokser det trær der eller ikke? Vær modige og ta med noe av førstegrøden i landet!» Det var tiden for de første druene. 21Så dro de av sted og utforsket landet fra Sin-ørkenen til Rehob ved Lebo-Hamat. 22De dro opp gjennom Negev og kom til Hebron. Der bodde anakittene Ahiman, Sjesjai og Talmai. – Hebron var bygd sju år før Soan i Egypt. 23Da de kom til Esjkol-dalen, skar de av en vinranke med en drueklase. To mann bar den på en stang. De tok også granatepler og fiken. 24Dette stedet ble kalt Esjkol-dalen, etter den drueklasen som israelittene skar av der. 25Da førti dager var gått, vendte de tilbake etter å ha utforsket landet. 26De kom til Moses og Aron og hele Israels menighet i Kadesj i Paran-ørkenen. De avga rapport til dem og til hele menigheten og viste dem frukten de hadde med fra landet. 27Til Moses fortalte de: «Vi kom inn i det landet du sendte oss til. Det flyter virkelig med melk og honning, og dette er frukten som vokser der. 28Men folket som bor i landet, er sterkt, og byene er befestet og svært store. Der så vi også anakitter. 29I Negev-landet bor det amalekitter, i fjellet bor det hetitter, jebusitter og amoritter, og ved havet og langs Jordan bor kanaaneerne.» 30Kaleb roet ned folket foran Moses. «Kom, så går vi opp og inntar landet!» sa han. «Vi kommer helt sikkert til å seire over dem!» 31Men de mennene som dro opp sammen med ham, sa: «Vi kan ikke gå til angrep på dette folket, for de er sterkere enn vi.» 32De satte ut rykter blant israelittene om landet de hadde utforsket. De sa: «Det landet vi dro gjennom og undersøkte, er et land som fortærer dem som bor der. Og alle folkene vi så, var storvokste menn. 33Der så vi kjemper også – anakittene hører til kjempene. I egne øyne var vi som gresshopper, og det var vi i deres øyne også.» 1Da brøt menigheten ut i høye rop, og folket gråt den natten. 2Alle israelittene klaget til Moses og Aron. Hele menigheten ropte til dem: «Bare vi hadde fått dø i Egypt eller her i ørkenen. Bare vi hadde fått dø! 3Hvorfor fører Herren oss til dette landet så vi må falle for sverd og kvinnene og småbarna våre bli krigsbytte? Var det ikke bedre for oss å vende tilbake til Egypt?» 4Og de sa til hverandre: «Vi velger en leder og drar tilbake til Egypt!» 5Da kastet Moses og Aron seg ned med ansiktet mot jorden foran hele Israels menighet. 6Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn, som begge hadde vært med og utforsket landet, flerret klærne sine 7og sa til hele Israels menighet: «Det landet vi dro gjennom og utforsket, er et svært godt og innbydende land. 8Om han har sin glede i oss, fører Herren oss inn i dette landet og gir det til oss, et land som flyter av melk og honning. 9Gjør bare ikke opprør mot Herren! Dere skal ikke være redde for folket i landet, de er bare en brødbit for oss. Deres skygge har vendt seg bort fra dem, men Herren er med oss. Vær ikke redde for dem!» 10Men hele menigheten ropte at de skulle steines. Da viste Herrens herlighet seg for alle israelittene ved telthelligdommen. 11Og Herren sa til Moses: Hvor lenge skal dette folket forakte meg? Hvor lenge skal de la være å tro på meg, enda jeg har gjort så mange tegn iblant dem? 12La meg slå dem med pest og drive dem bort! Så vil jeg gjøre deg til et folk som er større og mektigere enn de. 13Moses sa til Herren: Egypterne har hørt at du med din kraft førte folket opp fra landet deres, 14og de har fortalt det til innbyggerne i dette landet. De har hørt at du, Herre, er midt iblant dette folket, at du viser deg for dem øye mot øye, Herre, når din sky står over dem, og at du går foran dem i en skysøyle om dagen og i en ildsøyle om natten. 15Lar du dette folket dø, alle som en, da kommer folkene som har hørt ryktet om deg, til å si: 16« Herren maktet ikke å føre dette folket inn i landet som han med ed hadde lovet dem, så han slaktet dem ned i ørkenen.» 17Men nå, Herre, vis din store makt, slik du har sagt det: 18« Herren er sen til vrede og rik på miskunn. Han tilgir skyld og lovbrudd, men lar ikke den skyldige slippe straff. Han straffer barna i tredje og fjerde ledd for fedrenes synd.» 19Tilgi i din store trofasthet den synden dette folket har gjort, slik du har tilgitt dette folket helt fra Egypt og til nå. 20Da sa Herren: Jeg tilgir dem, slik du ber om. 21Men så sant jeg lever, så sant Herrens herlighet fyller hele jorden: 22Ingen av disse mennene som har sett min herlighet og sett de tegnene jeg gjorde i Egypt og i ørkenen, og som likevel har satt meg på prøve for tiende gang og ikke hørt på det jeg har sagt, 23sannelig, ingen av dem skal se landet jeg med ed lovet fedrene deres. Ingen som forakter meg, skal se det! 24Men Kaleb, min tjener, har en annen ånd i seg, og han har fulgt meg trofast. Derfor vil jeg føre ham inn i det landet han har vært i, og etterkommerne hans skal få innta det. 25Men i dalene bor amalekittene og kanaaneerne. I morgen må dere snu og dra ut i ørkenen, langs veien mot Sivsjøen. 26Herren sa til Moses og Aron: 27Hvor lenge skal denne onde menigheten klage til meg? Jeg har hørt hvordan israelittene klager over meg. 28Si til dem: Så sant jeg lever, sier Herren: Som dere har ropt meg i øret, slik skal jeg gjøre med dere. 29I denne ørkenen skal likene deres bli liggende, alle dere som ble mønstret i manntallet, alle fra tjue år og oppover som har klaget over meg. 30Ingen av dere skal komme inn i landet som jeg med løftet hånd sverget at dere skulle få bo i – ingen uten Kaleb, Jefunnes sønn, og Josva, Nuns sønn. 31Men småbarna deres, som dere mente ville bli fiendens bytte, dem skal jeg føre inn. De skal lære å kjenne landet som dere vraket. 32Men likene av dere skal bli liggende her i ørkenen. 33Og barna deres skal være gjetere i ørkenen i førti år. De skal lide for deres utroskap til den siste av dere ender som lik i ørkenen. 34Slik dere utforsket landet i førti dager, skal dere bære skylden deres i førti år, et år for hver dag. Dere skal få kjenne min uvilje. 35Jeg, Herren, har sagt at slik vil jeg gjøre med hele denne onde menigheten som har sverget seg sammen mot meg. I denne ørkenen skal de ende sine dager, her skal de dø. 36De mennene som Moses hadde sendt for å utforske landet, vendte tilbake og satte hele menigheten opp mot ham ved å spre dårlig rykte om landet, 37og disse mennene som satte ut onde rykter om landet, døde av pest for Herrens ansikt. 38Av de mennene som dro for å utforske landet, overlevde bare Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn.

Les i nettbibelen